Pjuskelusk

Det var jo ikke til å unngå, men da ble jeg syk også... Hmm. Våkna først av en liten gutt som kasta opp og bare ville sove sammen med oss. Ville helst ha han i senga også så jeg kunne følge med han. Resultatet ble jo at jeg sov lite, nesten ingen ting. Men det viktigste er jo at lillegullet har det bra. Min kjære var derfor så snill å stod opp med Aron på morgenen så jeg fikk sove ut litt. Er småkvalm, har mageknip, vondt i hele kroppen, enorm hodepine og bare uggen. Håper det går like fort over som det kom. For aron og jeg skal være alene hjemme i kveld når sambo jobber. Kan bli en utfordring. En stykk syk unge og en stykk redusert mamma. Flotters... vi får sitte å sløve i sofaen tror jeg. Er jo grenser for hvor mange rampestreker Aron orker å gjøre når han er såpass slapp og daff.

Jeg virkelig hater å være syk. Jeg klarer ikke ligge i senga og sløve, klarer knapt nok å sove i det hele tatt. Jeg hater å være "sengeliggende", så jeg halvsitter i sofaen. Minner meg alt for mye om de gangene jeg har vært syk. og det er ikke gode minner alt.
Men å ligge på sofaen er litt bedre. Da kan jeg ha på tv i bakgrunnen og dataen i nærheten, og nå åler jo Aron seg rundt på gulvet også så jeg må jo følge med. Man kan lissom ikke være 100% syk når man har barn, man må lissom klare ting uansett hvor dårlig man er. Derfor er jeg utrolig glad for at jeg har Samboern som stiller opp og er her. All creed til alenemødre altså. Skjønner ikke hvordan dere klarer det.

savner varmen

jaggu var det kaldt da det var -20 men jeg syns nesten det er kaldere nå som det "bare" er minus 9. Kankjse fordi jeg ikke kler meg så godt som da det var tjue kalde... Men denne kulda får meg bare til å lengte mer og mer til varmen og sommeren. Gleder meg til vi som en familie skal reise til Hellas. Arons første utelandstur, min første tur til Antiparos så det blir spenennde. Magnus har vært på antiparos mange ganger og er jo konge av Antiparos. Han kjenner alle der nede virker det som. Håper jeg glir like lett inn som han da. Men det er ikke vanskelig å bli kjent med folk eller komme i prat med noen når man har unge har jeg merket. Unger er jo en magnet på folk, plutselig snakker fremmede med deg uansett. Koselig er de tjo men kan være litt slitsomt også.

Vi skal til Antiparos i juli og enda mer koselig hadde det jo vært om en del av familien også dro dit sammen med oss. De snakker om det så vi får bare se om de får til å bli med.

Men jeg savner varmen, savner å bade, savner å ligge i sola, bli stekt, bli brun, slippe å pakke seg inn i så mye klær, slippe å kle på ungen så mye klær, få masse vitaminer fra sola, ha overskudd og føle seg bra, at det er lyst og deilig. men man må bare vente, er jo enda ett halvt år til vi skal dra men det er godt å ha noe å glede seg til

sitter hjemme med en forkjøla gutt nå og enda en pjusk gutt som er på jobb. bare ikke jeg blir pjusk også. er så kjedelig å være syk.

Den magiske skittentøyskurven

I dag har jeg virkelig gjort alvor ut av Husmortittelen. Det har blitt støvsugd, vasket gulv, vasket klær, ryddet, tørka støv, vaska bad og tørka klær og lagt på plass klær. Men like vel er ikke den skittentøyskurven tom. Men to maskinvasker for holde for i dag. Utrolig mye klær a gitt. Skjønner ikke at en familie på 3 klarer å bruke så mye klær jeg. Men det går altså. Aron bruker jo nesten tre skift på en dag. Er det ikke gulping, så er det grising med mat, åle seg på gulvet som tydeligvis ikke er så rent selv om vi vasker ofte og bleier som ikke alltid holder på det de skal. Dette er jo noe en må regne med med småbarn men jeg bruker jo klær jeg også, blir gulpa på, får mat på meg av små skittene barnehender og håndklær går det masse av, når man trener så blir det jo ekstra. Sitter her og er litt glad for at vi ikke har 5 unger som hadde gjort den lille vaskemaskina vår temmelig overarbeida. Det hadde mest sannsynlig streika.

Men det har da blitt gjort litt i heimen i dag. Kjenner jeg er sliten nå. Men samme hvor sliten jeg er og hvor pjusk Magnus er i dag så skal jeg på trening. Min lille fritime der det er bare mitt og jeg kan få ut litt frustrasjon, sinne, slippe å tenke eller hva det måtte være jeg trenger å lufte. Håper det går greit med disse gutta hjemme da. Magnus har vært litt smådårlig i dag stakkar mannen min. Man får bare håpe det går over like fort som det kom. Han sa nå han skulle klare å ha Aron en time mens jeg trente.

Egentlig er jeg litt sliten etter all husmorsysslinga i dag og vurderer å droppe treninga, men det er noe med trening som gjør at man vet man føler seg bedre etterpå og man må bare sette rævva i gir og komme seg avgårde og trene. Trening har hjulpet meg på mange måter, Føler meg bare veldig bra og vel etterpå. Akkurat som om den setter på plass de manglende brikkene jeg føler jeg har surra med tidligere på dagen eller dagen før. Skal innrømme at det har rasert en del hormoner etter Aron ble født også og hormoner skal man absolutt ikke symse av.

Og den barselsdepresjonen jeg pådro meg etter fødselen virker som er på vei tilbake bort. Virker mye letter i allefall. Det har ikke alltid vært like lett for hverken Magnus eller meg at jeg alltid har vært litt uttafor og ikke orket så mye. Men nå har jeg energi og overskudd til å trene og det gir meg bare mer kjenner jeg. Og koser meg som både husmor og mamma og hjemmeværende. Så da bærer det avsted til sats.

Egen blogg

Etter å ha skrevet blogg til sønnen min lenge nå tenkte jeg det var på tide med en egen blogg. En blogg er jeg kan skrive om mine ting. Så får jeg heller skrive om Aron på bloggen hans så besteforeldre og tanter og onkler og familie får sin daglige dose Aronmaiden:)

Kanskje blir dette mest for min egen del men det er spennende å se om noen kanksje finner mine tanker og ideer interessante også...

Min teori er at det finnes en frøken Ubeleilig i oss alle. Jeg har alltid ført meg som frøken ubeleilig på mange måter. Føler jeg sier ting helt feil, gjør ting helt feil og bare er litt feil innimellom. Skrudd feil sammen eller defekt. Direkte oversatt betyr jo ubeleilig "passer dårlig", på et ubeleilig tidspunkt. Jeg skrev mange sketsjer og historier om frøken ubeleilig da jeg var med i en teatergruppe for noen år siden. Det var vel en slags terapi i seg selv og skrive tror jeg. Jeg har passa dårlig på mange tidspunk. Likevel så er det sånn jeg er. Jeg er klomsete, klønete, sier ting før jeg tenker, gjør ting før jeg tenker og klarer det meste.. Men likevel ordner det seg alltid på en heller annen måte. Jeg kommer meg igjennom det, jeg mestrer det på en måte og jeg overlever. Så det må jo være en fighter i meg selv om jeg passer litt dårlig inn her i verden. Jo, en fighter er jeg helt klart ellers hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Jeg har verdens nydeligste sønn, verdens herligste og flotteste samboer og resten av familien kan jeg ikke få fullrost nok for å ha holdt ut meg meg og mine ting oppigjennom årene, sykdom, opprør, tja det meste. Men familien har aldri backet ut. Heldigvis kan jeg vel si for hva gjør man uten familie. De er limet som holder en sammen.

Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne hen her jeg. Har så mye å si, har så mye å fortelle, har så mye å få ut. men vi får vel ta det litt over litt. Ellers blir det fort en ubeleilig dose meg her tror jeg..