lørdag 28. september 2013

Endelig føles ting litt bra

Etter ett tøft år med mye hendelser og motgang møtte jeg til slutt veggen så det sang i slutten av august. Resultat etter to timers hysterisk grining i parkeringshuset på vika var 100% sykemelding fra dag en og i allefall en mnd framover i tid. På en måte ble det en stor lettelse for meg. Jeg er veldig glad i jobben min og trives godt men i den "tilstanden" jeg var i med smådepresjon, mye som skjedde, lite søvn, mye og alt for mye tanker og ettervirkninger fra hjernerystelse og diverse minner så ble det for mye å takle en stressende jobb i tillegg. Derfor ble det å bli beordret til å ta det med ro bare en bra ting.

Hva har jeg så gjort i sykemeldingsperioden. Tja jeg har trent for å føle meg litt bedre både i kropp og sinn. Stoffskiftet gjør jo sitt til å tulle til kroppen og fysikken min. Trening hjelper litt. I tillegg får jeg hjelpe til å sortere tankene og frigjør litt gode endorfiner så jeg føler meg noe bedre psykisk. Jeg har faktisk begynt å lage mere mat hjemme, er litt mere bevisst på kostholdet og prøver å være litt sunnere enn tidligere for å se om det kan ha en innvirkning, jeg har prøvd å sy litt, prøvd å gå turer, prøvd å møte litt venner. Ordne hjemme i huset og rydde... Og skal si dagene går unna. Har jo i tillegg to små som jeg steller med på morgen, ettermiddag og natta og i helgene, vi koser oss vi men det kan være utfordrende til tider med trass og opprør og en god porsjon sterk vilje og stahet. Litt sykdom har vi hatt også. Men det er mere den årlige høstforkjølelsen.

Likevel føler jeg det går mye bedre. Vi har solgte to bilene vi har og kjøpt en ny og større. En Nissan qashqai +2. Den er veldig tøff. Men samboeren er nok den som er mest fornøyd. Var visst veldig viktig med motorstørrelse og diverse og diverse;)

I tillegg har jeg gode nyheter og små hemmeligheter for tiden framover og det er morro og spennende å pusle og ordne med det. Kommer til å avsløre litt mer etter hvert. Men det har noe med bryllup og familien å gjøre. Gleder med til de neste to årene. Så ja det går mye bedre nå enn det har gjort det siste året. Kanskje har det begynt å snu nå etter ett ulykkes-
og skitår delux

Blogglisten

torsdag 26. september 2013

Husarbeid og barnearbeid =ny lek

Nei, altså misforstå meg rett jeg pleier ikke få ungene til å jobbe hjemme og er ikke for barnearbeid. Men gutta mine vil gjerne gjøre det jeg gjør og skal alltid hjelpe til med trykk på "ALLTID" tørker jeg støv eller vasker gulv så hopper de oppi vaskebøtta og staver rundt dryppende våte og hjelper da til. Støvsuger jeg så pleier de putte masse Lego figurer oppi de lukene som kan åpnes på støvsugeren og minste skal alltid sitte oppå støvsugeren. Han tror visst det er en gåbil. For ikke å glemme at hppa filteret må tas ut og snus og puttes oppi andre veien. Det er fast rutine. Og henge opp klær det er morsomt, spesielt å dra ned de våte klærene igjen og sutte av restene av vaskemiddelet. Morro er det visst å løpe gjennom klesstativet å kjenne de rene klærene piske mot ansiktet og hodet. Ligger klærene i kurva må de tømmes ut på gulvet og brukes som lekematte eller forsøk på en ukomplett tjukkas....

Middagslaging betyr klatre opp på benken, spørre om det er "barnt?" Og hente ut alt mulig av røre og skjæreredskaper fra kjøkkenskuffene. Gjerne stable krydderbokser, smake på krydder, tømme ut alle tannpirkere, gjerne putte litt ekstra oppi gryta eller stekepanna, spise uklokt spagetti og gjerne nesten ramle ned fra kjøkkenbenken i all ivrigheten på å hjelpe til å lage mat.

Barn finner alltid leker i alt. Og alt blir en lek, tror jeg skal begynne å se litt mer slik på det i stedet for å ta det som husarbeid. Kanskje bruker jeg dobbelt så lang tid men jeg syns i allefall det er morsomt?
Blogglisten

tirsdag 17. september 2013

Studie, kurs, etterutdanning?

Jeg ble aldri ferdig med noe skole eller tok noe høyere utdannelse. Jeg har ett halvferdige teaterskoleår og jeg fikk til slutt tatt generell studiekompetanse men thats it. Jeg har aldri visst hva jeg har villet gjøre heller. Men jeg fikk jobb som salgsfremmer og trivdes godt med det. Etter to år merket jeg at behovet kom for noe mer ansvar og utfordrende jobb så jeg fikk ett vikariat som butikkonsulent. Nå er jeg i tenkeboksen for hva videre? Jeg lurer på om jeg har lyst til å studere. Kanskje kan jeg klare det nå. Ta ett kurs eller nettstudie. Har tenkt mye innenfor markedsføring. Enten Pr og markedskomunikasjon, økonomi og ledelse eller noe markedsføring. Men aner ikke hvordan og hvor jeg skal begynne og hva jeg vil.. Eneste jeg vet er at jeg vil ha noen form for utdannelse å ha i bakhånda. Ikke bare for å ha noe å gå etter men også for å bli bedre i jobb og i salgsprossessen. Hvis jeg kan mer så blir jeg kanskje tøffere og flinkere og får mere tro på meg selv.

Jeg har i grunn alltid jobbet innenfor butikk og salg. Liker det godt med kundebehandling og kollegaer men jeg trenger nok noe litt mer utfordrende men samtidig ikke for overveldende slik at jeg føler meg helt lost. Derfor tror jeg kursing og studie er bra. Vanskelig å vite hva man skal bli når man blir stor gitt...
Blogglisten

søndag 8. september 2013

Unger på kryss og tvers

Nei, altså jeg sikter hverken til unger som Reiser på kryss og tvers til foreldre eller unger som er mine dine og våre men våre egne to som innimellom kan være som ti. Det forundrer meg stadig hvordan to småttiser kan ta så vanvittig stor plass i senga vår? Riktignok har vi kun 160 cm seng og burde hatt en tometers. MINST!Men jeg tviler på at det hadde hjulpet. I allefall når man våkner av at man fysisk må skrape en fireåring ut av ryggmargen og vikle ut sine egne bein fra hans bein og i tillegg har en trettenkilos en meter lang lue over hodet. Det er ett under at man får puste i det hele tatt ogikke minst klarer å sove sånn. men er man trøtt nok så går det meste har jeg inntrykk av.
I ett forsøk på å f noen få cm for seg selv har man krympet seg sammen i nedre høyre hjørne av senga og kartet til seg en liten flik av hjørnet på dyna si. Puta gikk tapt for mange netter siden,
 Men får jeg ligge litt alene? Neeeeeida, de følger etter meg som magneter og klistrer seg på meg. Det hjelper ikke spise masse stinkende mat, hvitløk eller la være å dusje eller ta på seg tåfissokker. De skyr ingenting og bryr seg i allefall ikke om lukt eller noe som helst annet bare de får klenge seg fast til meg. Og samboeren min han ligger helt uforstyrret på sin halvdel i senga. Fatter ikke at det er mulig! Joa, klart det er koselig men må de ligge over ansiktet mitt, putte tommelen oppi nesa mi, tåa inni øret mitt og binde meg fast med beina sine? Er de redd jeg skal forsvinne? Som om jeg hadde hatt noen som helst mulighet til å i det hele tatt snorke. Er det dette som er ett barns ubeskrivelige kjærlighet til mammaen sin? Jeg får vel ta det som ett kompliment og tenke at jeg kan sove normalt når jeg blir pensjonist;) men det dreier seg ikke bare om natta heller. Jeg har to klegger hengende på meg i løpet av dagen også. Veldig kos men til tider får man litt klaus... Så da pleier jeg gjøre det samme tilbake, klenge på de, knusekose og rundnusse og kile. Da sier ettåringen nei, nei nei, dytter meg bort og storflirer. Ikke lett å forstå seg på de små alltid;) men herlige det er de uansett.
Blogglisten

lørdag 7. september 2013

Fra tvangstanker er du kommet og med tvangstiltak skal du bli bra



Klokka var tolv på dagen jeg lå i senga og hylte til jeg ble hes- slipp meg løs! Slipp meg løs for faen! 
Jeg var rasende, redd, fortvilet, lei meg og vanvittig frustrert.

Lærreimene gnagde seg inn i håndleddene og anklene mine. Ett stor belte over magen hindret meg ifra å snu meg, jeg var lagt i belter, 40kg, tjueto år, innlagt på tvunget skjerma avdeling på blakstad psykiatriske sykehus og jeg var gitt opp av leger og sykepleiere. Tvangsforing stod på dagsplanen i dag.  Dette etter at de hadde funnet ut at blodverdiene var såpass dårlige og vekta for lav. En spiseforstyrrelse som nå var gått så langt at de tvangsbehandlet meg, eller som de sa bare holdt meg i live. De presset en lang plastslange ned i magen min via det ene nesteboret, jeg brakk meg og kastet den opp. De stakk den nedi på nytt. Det var ingen vits i å stritte imot. Helt forsvarsløs lå jeg der og det var bare å la det gå sin gang. Mat via nesen er jo en veldig naturlig måte å spise på. Magen ble fylt opp, jeg følte meg sprekkferdig og hundre kg tyngre. De lot slangen bli til neste måltid og neste der og der igjen. Måltid som bestod i en pose med noe brungråaktig grums de kalte sondemat. Jadda, jommen sa jeg mat. fett, proteiner, karbohydrater i ett som glatt hadde fått strykkarakter av Eivind Hellstrøm. Men hva brydde det meg, jeg klarte meg uten mat. Likte jeg å tro i allefall. Men å sulte seg ihjel er en seig prosess. I tillegg fungerte det dårlig når man er sperra inne med tvangsparagrafer og overleger som overstyrer en hver pasients ønsker. Greit nok så hadde jeg nok ropt om hjelp en gang i tiden. Men når man ikke får hjelp men føler man blir verre. Og strittet jeg imot ble beltene brukt. Man blir tvunget i gruppeterapi for å høre på alle andres problemer. I stedet for å klare å høre på andre satt jeg med panikken og redselen for om noen leste tankene mine og lyttet til de som satt inni veggene og hvisker nedlatende og stygge ting til meg. Kanskje ville den som satt i veggen når somhelst hoppe ut for å overfallet meg. Da har man i grunn nok med seg selv. Jeg så ikke for meg at jeg noen sinne kunne overlevd ute i den farlige verden og heller ikke fungere normalt, muligens hadde jeg endt opp som ei ensom dame i en ettromsleilighet på kløfta med enten samlemani, sosialangst eller hundre katter. Eller alle de tre.

Fanget her inne på det sterile, slette, slitne rommet med grusomme grønne og rød gardiner, bare gardinene kunne få en hver til å bli smågal, liggende oppå ei sykehus dyne og pute, med kun ett nattbord, en stol til "vakta mi", ett skap og ei seng fordi alt annet var tatt fra meg. Dette i fare for at jeg  kunne skade meg selv. Greit nok det. Jeg var ikke akkurat så lysten på livet. Men hvilken idiot har funnet ut at man skal holdes i live samme hva? Med mine 170cm, da 40kg (eller mindre siden de ikke ville fortelle meg vekta da de veide meg) depresjon, posttraumatisk stress, hallusinasjoner, inntrykk av å høre stemmer, småparanoid og pessimistisk med noe sosial angst hadde kanskje ikke så lyst til å fortsette å leve sånn. Så ja, jeg var nok ganske så suicidal i tillegg. Jeg hadde tross alt prøvd utallige overdoser på x antall antidepressiva, antipsykotikum og mer. Uten mye hell. Havnet riktignok i koma ett par dager men den stae kroppen min ga aldri opp for det. Kanskje var det en grunn til at jeg overlevde denne tiden da jeg var nedenfor kjellern og helt ute av kontroll. 

Er jeg en fighter? Vel, når man prøver å brekke hånda si ved å slå dolokket på den mange nok ganger eller prøver å skjære seg med en plastkniv, da er det ikke viljen det står på i allefall. En vilje av stål det har jeg og stahet som passer godt til. Nei, jeg var ikke lett å ha med å gjøre, jeg var sint, jeg var redd, jeg var håpløs, jeg var fortvilet og jeg hadde gitt opp selv. Livet var rett og slett for mye for meg å takle og jeg ville ikke plage andre med meg og mitt.


Da jeg lå der i belter ble jeg dratt rett tilbake til barndommen, til ett annerledes overgrep men jeg var like handlingslammet som nå når jeg lå i belter og innelåst. I beltene kunne jeg ikke røre meg av flekken. Livredd som jeg var forsøkte jeg å beskytte meg selv ved å bite ifra meg og spytte og sparke, ja, som en skikkelig drittunge, men jeg var fortvila, livredd og blottet for all mulighet til å verne meg selv, jeg havnet tilbake til minnene fra overgrepene fra ett familiemedlem. Jeg var bare ett lite barn, jeg visste ikke at det var galt det han gjorde, heller ikke at det ikke var normalt. Men magefølelsen var jævlig og jeg skjønte at det ikke var riktig. Det ikke skulle være sånn. Ubehag,  redsel og skam var de tingene jeg følte. Lite visste jeg at jeg allerede da ble "ødelagt". 

Etter mange år kom jeg meg bort fra både overgrepene, en alkoholisert og syk far, mobbing og alt voksenansvar. Og alt var bra en liten periode. Noen få år var som normalt, jeg fullførte ungdomskolen og begynte på videregående. Jeg fortrengte alle hendelsene så godt at jeg ble oppfattet som en helt normal tenåring. Følte meg til og med som ei normal jente. Men normal var jeg nok aldri. Jeg var ikke av den kjempesosiale typen, heller ikke den som likte å være midtpunkt men jeg syns teater og skuespill var gøy. Da kunne jeg være noen andre enn meg selv. Hva er egentlig normalt da? Vis  meg den personen som kan påstå at den er 100% normal. 

En dag rant begeret over for hva ei jente kan takle av hendelser. To nære familimedlemmer døde tett, pappa døde rett etter jeg flytta til mamma og i tillegg hadde jeg mistet så mange jeg var glad i. Deprimert ble jeg og det lå noe mer bak der å skurret som jeg ikke ante hva var. Mat sluttet jeg å spise, for hvem trenger mat når den ikke smaker. Middager minnet meg også om de koselige familiemåltidene vi hadde på søndager. Jeg taklet ikke middag i det hele tatt lenger. I tillegg var jeg midt i puberteten og det skjedde mye med kroppen som jeg heller ikke likte eller var komfortabel med.  Det er ikke bare bare å bli voksen. Jeg druknet følelsene og tankene i håndballen og satset på hardtrening. Etter å ha gått ned 19 kg på ett halvt år begynte lærere og håndballvenninner og trener reagere. Treningsforbud, prat med helsesøster og  bup (barne ungdomspsykiatrien) ble innblandet og mamma og min stefar ble informert. Legen ble oppsøkt og jeg fikk utdelt mirakelmedisinen fontex. Da skulle alt bli så bra. 

Eh, nei.... Det ble ikke bedre. Depresjonen tok mer og mer tak i meg og det psykologen kalte posttraumatisk stress og gamle minner overfalt meg på en helt annen måte enn man kan forestille seg. Flashbacks, mareritt, tankekaos og ett tydelig forvrengt syn på meg selv drev meg til desperasjon og jeg slukte hele boksen med mirakelpillene mine. Kanskje ble alt bedre da?  Psykologen fersken meg og jeg ble sendt på sykehus for pumping, en solid dose medisinsk kull og etter en dag rett til sykehuset på blakstad. Galehus, jeg hadde fader meg havna på galehus. Atten år og allerede gal! Siden den gang ble jeg en såkalt svingdørspasient på Blakstad. Inn og ut i nærmere fem- seks år. Jeg fikk jo prøve meg litt ute i den store verden av og til, det gikk ikke bra og jeg havna på fyllekuler og deretter utsatt for en voldtekt, mer selvskading og mer matproblemer. Til slutt så dårlig at jeg ble gitt opp og nå lå der i belter og veide like mye som en femteklasssing. 

Hvor mange har det sånn? Så tøft at de ikke orker mer, ikke takler mer, så mye motstand og problemer i livet og i tillegg er det ingen andre som ser noe som helst håp for en. Man ser det ikke på personene. Psyken syns ikke utenpå. Kanskje ser en triste ut, redde, eller gjemmer seg bak en tøff og sterk fasade og maske, er litt tynn,  tykk,  blek eller er litt sky. Men holdes i live ja, det skal vi. Ingen slipper unna livet. Er det en menneskerett å måtte tvinge andre til å leve når de ikke vil? Folk sier selvmord er egoistisk, at de ikke tenker på de rundt seg. men er det riktig. er det ikke akkurat det man prøver å gjøre noe med. Jeg ville ikke plage de jeg var glade i med den tilstanden jeg var i.  Tanken var at de hadde det bedre uten meg. Å bli fortapt og forsvinne i en forjævlig hverdag bestående av morgen møter, pilleutdeling, psykologtime, legetime, faste måltider, leggetider, flere møter innenfor fire vegger og låste dører. En ting skal de ha, jeg ble helt rå på å spille backgammon med nattevaktene, skrive dagbok og høre på musikk. Og ikke minst blir man temmelig oppfinnsom på å lure seg unna medisiner, måltider og møter. Tror det er en del halvdøde planter på den avdelingen der som følge av bortgjemt mat og medisiner, noen bøker de finner noe ugjenkjennelig i og noen brannfarlige panelovner som plutselig lukter gammelt brød eller brent medisin. Er det ikke slik at nød lærer ung kvinne å spinne. Vel tvang lærer ung kvinne å lyve og narre! Jeg kunne lyve så det rant av meg og jeg trodde det nesten selv. Men så naive var de riktignok ikke. Jeg klarte en gang å dra ut sondeslangen og la den henge delvis via nesen og ned mellom senga så all den delikate "maten" rant på ett håndkleet jeg hadde lagt under senga. Problemet var bare da de oppdaget mine tryllekunstner med forsvunnet mat at de ga meg dobbel dose "Hellstrømmiddag" i stedet. 

Vi kunne holde på sånn lenge. Jeg var som en trassig treåring og de var som noen strenge sure foreldre. -jeg vil ikke ble bare møttes du skal!
Etter hvert ga jeg opp å protestere og lot de feite meg opptil "godkjente" kg og ikke faretruende blodverdier. Var nå det samme for meg om jeg forsvant fra denne verden som en strek eller som ei bolle. For bort skulle jeg uansett.

Midt i min selvmedlidenhet og stakkarslighet en kald vinterdag på avdelingen kom det en dag inn ei blid sol av ei dame. Hun var fargerik, ett smittende smil, positiv til hundre og med en stor aurasky som sa kom inn i varmen til meg jeg skal passe på deg. Hvem var dette ? lurte jeg fælt der jeg satt å forbrente de iskalde beina mine på varmeovnen. En ergoterapaut, som skulle vise seg å bli min redning. Ett vendepunkt. Jeg fikk kontakt med henne og hun var villig til å prøve å hjelpe meg når alle andre hadde gitt opp.  Kognitiv terapi fikk meg på rett kjør igjen og jeg ble sakte men sikkert bedre. hun fikk meg med i en teatergruppe for pasienter på blakstad, ett prosjekt startet av en fantastisk mann som så at vi pasienter ikke var en gjeng med "håpløse" tilfeller, men fantasifulle, kreative mennesker med mange historier og ikke minst mye humor og selvironi. Jeg fant min nisje og fikk ut mye via skriving, skuespill og sang. Etter å ha holdt på med teater og fått utfoldet meg der begynte å jobbe og kunne løsrive meg fra Nav og tjente penger selv. Jeg fikk til noe og var ikke lenger en "sak" for samfunnet som kostet staten rundt fem tusen i døgnet. I ettertid har jeg regnet ut at jeg garantert har kostet Norge noen millioner de årene jeg var syk.  Kunne heller tenkt meg å fått utbetalt de pengene og levd akkurat slik jeg ville i stede for å bli forfulgt på do, i dusjen, tvangsbehandlet, mistet alle rettigheter og "låst inne".

Det var ikke bare på de fleste avdelingene på blakstad jeg hadde vært, men også opphold på oslo hospital og Modum. De fleste frivillig siden jeg ville bli bedre og legene og psykologene anbefalte det. Men jeg føler ikke psykiatrien har gjort meg bedre, de har holdt meg i live men i løpet av de første oppholdene på blakstad følte jeg i grunn at jeg ble verre. Til slutt fant jeg ut at det er bare jeg som kan gjøre noe med dette livet mitt. Bare jeg kan forandre hverdagen og hvordan jeg vil leve. Jeg går til en psykolog og får sortert tanker og følelser der. Det er noe helt annet å velge selv å gå i terapi enn å bli fortalt at du skal. Jeg har sittet mange timer i mange perioder uten å si ett ord til behandleren fordi jeg ikke ville snakke med den personen, hvilken rett hadde den personen til å få vite alt om meg og samtidig følte jeg meg verre for alt som kom fram og ble fortalt, ingen skal tvinges til å snakke. Det skal komme fordi den det gjelder ønsker det og har behov for det. 

Rundt samme tidspunkt somting begynte å gå bedre for meg møtte jeg en mann som skulle forandre livet mitt totalt. Alt ble snudd på hodet og det jeg hadde tenkt om meg selv ble motbevist så til de grader. Han fikk meg til å føle meg som om jeg var verdt noe. Han brydde seg ikke om historien min, han så meg, personen utenpå ogikke den ødelagte personen jeg var inni meg. Han viste meg en helt annen side av menn og først og fremst følte jeg meg elsket, begjært og ikke minst attraktiv. Hvem hadde trodd det og hvilken gal person kunne like meg? Men han gjorde nå det. Det var ikke han jeg skulle ende opp med. I stedet fikk han meg til å se andre sider av livet, av meg selv og av verden. Mulig han banet vei for mannen i mitt liv? Positiviteten, pågangsmotet og det inntrykket av at alt kunne ordnes uansett, kompliment og humør smittet over. Vi avsluttet forholdet etter noen år som venner og jeg traff deretter mannen i mitt liv.

 Nå har jeg faktisk og underlig nok fått to små barn og har en mann som jeg elsker over alt på jord. En som holder ut med mine ups and downs. Som liker meg for den jeg er og som vil dele livet sitt med meg. Livet er fortsatt tøft til tider og jeg faller litt inn og utav depresjonene fremdeles. Men jeg har ett annet syn på livet mitt. Jeg lever ikke lenger kun for meg selv. De to gutta mine trenger meg og jeg vil gi de ett bedre utgangspunkt enn det jeg fikk. Veldig klisjeaktig å si at barn forandrer alt, men de gjør faktisk det. Alt dreier seg om de, og man selv kommer i annen rekke. Fra å være gitt opp, ett vanskelig tilfelle, så langt nede under bunnivå som overhode mulig og ikke minst så fortvilet som jeg var har jeg i grunn klart å reise meg ganske greit. Uten medisiner, uten all verden med terapi men ved å ha folk som er glad i meg rundt meg. De har støttet meg og gitt meg håp og ikke minst hatt trua på meg. 

Man kan faktisk gå fra å ville forlate denne verdenen til å bli livredd for å dø. Og ja det er faktisk en menneskerett å holde folk i live. For uansett hvor jævlig en har det og hvor tøft ting er så blir det bedre, det tar tid, det krever blod, svette og tårer, mye frustrasjon, fortvilelse og vilje. Det ligger noe i det at man ikke er tilregnelig når man er for syk. man vet ikke hva som er det beste for en selv og man har heller ikke noe framtidshåp. Jeg er glad for at de tvang meg, nektet meg å bli borte, og fikk meg til å kjempe for å overleve og rett og slett bare holdt meg i live når jeg ikke visste bedre. Jeg så det ikke der og da, jeg er  bare glad for det i dag. Så helt gitt opp kan jeg umulig ha vært. 

Det er mulig å reise seg fra søla. Man trenger mennesker en stoler på og som er glad i en rundt seg. Hvis jeg klarer å stable meg på beina etter alt der har opplevd så tror jeg alle kan det. Det var ikke langt ifra før det gikk riktig galt den gangen. Kanskje var det ikke min tur?  Noe jeg forsøker å innbille meg er at ting skjer av en grunn. Jeg prøver å se på fortiden som en utforming og læringsprosess av det mennesket jeg er i dag. Livserfaringer min må være på lik linje som hos en syttiåring men oppførselen min er fortsatt som en tenåring. Kanskje prøver jeg å ta igjen den tapte fra barndommen min. For jeg føler jeg mistet mye av ungdomstiden på å være syk og finne meg sjæl. Mye av fortiden er også borte i ei slags tåke og skurrete minner. Kanskje likegreit. Hvorfor dvele med fortiden? Det er nåtiden som gjelder. Ikke alltid like lett å holde fast på den tankegangen.  Noen dager er tøffe, noen er helt jævlige, noen er fulle av tårer, latter, herlige stunder med familien og tanker. Likevel sitter jeg her på godt og vondt. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil fungere 100% prosent, om jeg kommer til å bli like syk igjen, eller om jeg kan  takle mer motgang eller hendelser. Det vet jeg ikke, kanskje like greit å Ikke vite det. Dette året vi er inni nå har ikke vært en dans på roser. det har vært helt sinnsykt tøft siden nyttår med en spontanabort, mye sykdom, jeg ble fikk stoffskifteproblemer og jeg hadde ett uhell på ferie og ble skadet. Men jeg er her fortsatt, jeg klarer på en heller annen måte å reise meg igjen hver gang. Jeg bærer på en lidelse som ingen kan se, den er vanskelig å fikse og reparere. Min fortid, min psyke og mine ting. Man kan ikke gipse følelsene eller tankene for å lege de. Man kan ikke viske ut gamle minner eller vonde ting. Ingen andre kan se dette, men det finnes i meg og det har formet meg og gjort meg til den jeg er i dag. Dette er min historie og den jeg er!


Blogglisten
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...