småbarnstiden er litt oppskrytt

Missforstå meg rett her altså, men når man ikke er så heldig å bli velsingnet med en skikkelig sovebaby som skjønner at natt er natt og ingen grunn til å våkne ørtogførtig ganger for å herje eller sjekke om mamam eller pappa er der så er den sikkert helt fantastisk. Vi har ingen soveunge og jeg kan telle på en hånd de gangene han har sovet natta igjennom. Vi er fornøyde om han sover til 4 uten å ha våkna først. Selv om 4 er gruelig tidlig og vi får vårt helt eget prevansjonsmiddel i senga store deler av natta. Sier seg selv at vi i allefall ikke skal ha noen flere barn med det først. Kanskje Aron får noen søsken når han blir konfirmant og vi har sovet ut og han snur fra å ville være våken til å ikke ville stå opp. 

Kan ikke si jeg gleder meg til å vekke han og tvinge han på skolen heller men da får vi i allefall sovet ut. 

Selvfølgelig er han helt fantastisk, han er verdens blideste, mest rampete, gode og herlige unge og selvfølgelig storkoser vi oss i denne tiden. Vi vet at det er nå han vokser mest, utvikler seg mest og forandrer seg utrolig mye på kort tid. 

Han gir oss så utrolig mye og uten han hadde jeg manglet noe stort i livet mitt. Han og kjæresten min er de to som betyr mest for meg og de er de beste guttene i hele verden.

Jeg er så takknemlig for denne lille gogutten min, men jeg vet jeg hadde vært litt mere takknemlig om han bare kunne sovet på natta. Om han hadde sovet bedre, da hadde jeg sovet bedre og jeg hadde satt mere pris på denne småbarnstilværelsen. Akkurat nå priser jeg meg sjeleglad for at jeg IKKE jobber, Det hadde jeg virkelig ikke klart nå. Det er nok at pappan jobber og kan sove ut i blant. Jeg har ikke overskudd til å ta klesvasken alltid en gang. 

Småbarnstiden kan helt sikkert være som en dans på roser, men det kommer helt an på ungen. 

Jeg sier ikke at jeg hater denne tiden eller ikke nyter den, men jeg vet det kunne vært litt enklere og jeg ville satt enda mere pris på alt om jeg ikke var så utsulta på søvn, så sliten i hodet og kroppen og ikke forstod hvorfor eller hva jeg gjør galt eller ikke gjør. 

Man får vel bare tenke positivt og se det an, kanskje løser det seg på egenhånd, men det er slitsomt samtidig som det er helt fantastisk.

dagens gode gjerning

for kroppen min. En solid treningsøkt på sats. Trente Step i 55 minutter og ble rød som en tomat og dritsliten, men man må ikke glemme mage og rygg så det ble litt egentrening etterpå mens jeg ventet på min kjære som også trente samtidig. Men vekter og sånn på han da. Jeg trente litt situps, rompe og lår og ryggen (planken)

Da vi kom hjem ble det havregrøt, legge Aron som hadde vært så snill på minisatsen. han stortrives der og blir litt sliten av å hejre med alle barna. Derfor sovnet han temmelig fort. 

Så kunne jeg hoppe i dusjen og det er så sykt deilig å dusje etter ei treningsøkt. Jeg brukte laaaaaang tid, så lang tid som bare jeg kan tror jeg. he he.

Og nå sitter jeg med en kopp te og koser meg i sofaen i den deilige helt dressen min. Jeg elsker den. Bruker den hele tiden. 

Dagens innsats er unnagjort og nå blir det sløving resten av dagen. Kjenner det tar på å trene gitt. 

grafsing på åpen gate

Vel det høres egentlig verre ut enn det var. men min kjære, lille gutt og jeg var på Aker brygge i dag. Jeg måtte ha is i det fine været. Derfor stilte jeg meg i is køen. Var flere andre som ville ha is isola på en lørdag. Min kjære og Aron stod like ved og ventet, Jeg gikk bort til neste isbu for der var det færre folk, sa ifra til Magnus og gikk bort. De stod igjen trodde jeg helt til jeg kjente noen klype meg skikkelig i rompa. 

Jeg skvatt litt og tenkte jaggu var du rask til å følge etter meg Magnus i det jeg snur meg og stirrer inn i en vilt fremmed mann. Han ser like forskrekket på meg og Utbryter kjapt. I'm SO sorry, I'm really really sorry. før han går bort til dama si som jeg ser har lik skinnjakke. Men likevel helt forskjellig fra meg med sitt mørke hår. Hun ler o gjeg begynner å le mens mannen blir så flau og rød som en tomat. 

Ja ja, tenkte jeg og tok isen min og gikk til Magnus og fortalte hva som hadde skjedd. Mangus bøyer seg ned til Aron som sitter i vogna og sier. herregud Aron, vi kan ikke la mamma være alene i 2 sekunder før noen prøver å sjekke henne opp eller grafse på henne. 

Jeg har mange ganger snakka til noen som jeg trodde var Magnus men som viste seg å være en annen fordi Magnus hadde gått videre. men jeg har da aldri begynt å grafse på en vilt fremmeds rompe fordi jeg trodde det var min kjære sin. Snakk om forvirra turist som har forvilla seg på den "Deilig å være Norsk i Danmark" prydede Aker Brygge. Men det er da måte på å ta seg til rette da. he he.

radarbarn

Har små ettåringer en hemmelig radar som vi voksne ikke har? Hvordan klarer de å finne en liten stein på gulvet, kronerstykker, femtiøringer, en bit av en leke, eller en gummistrikk, en fluortablett, eller en penn, og andre småting som de absolutt ikke burde holde på med, selv etter man har støvsuga? Også så raske de er. Og hvor lange armer har egentlig disse små???OMG.

 I tillegg har min lille rakkerunge en hobby som har pågått en del mnd nå. Nemlig å ta og vri på flatskjermen så den blir helt på tur. Vi Har forsøkt, NEI, uten hell. Det har bare resultert i ett stort glis og risting på hodet og enda mere klåing på tv, vi har førsøkt å sende han på rommet sitt, der han kan leke med alt. men han kommer like kjapt krabbene tilbake og rett på tv etter en stund. Vi har også forsøkt å ta han bort og si ikke lov og holde han fast litt før han krabber like herlig opp mot tv igjen, Å ignorere at han holder på har vi også forsøkt men da gikk det nesten hardt for seg. Det eneste som stort sett hjelper er å skru av tv, men han klarer jo å vri på den da også fordi han ser seg selv i den sorte skjermen. 

Det har jo endt i at vi bare irriterer oss over det og tar han bare bort og håper det går over om en liten periode... Jada, i Afrika. Her er vi godtroende. 

Forøvrig er alt som kan ødelegges fjerna så godt det går, etter å ha rydda sammen bøkene som har havna over hele stua har vi også fjerna de og satt de i ett skap med lås, Så nå har vi bare tv og masse leker i stua. 

Men likevel finner han disse småtingene og river ned flere og flere ting, snart er alt så høyt oppe at ikke vi når det en gang. Vinduskarmen er strippa nå og de neste hyllene i seksjonen står vel for tur. 

men spørsmålet er fortsatt hva vi skal gjøre med denne forbaska tv'n. Kan ikke henge den på veggen heller for da tror vi veggen kollapser.

Men en ting har vi funnet ut. Jo mere reaksjon fra oss, jo morsommere er det. Så adjø til den barneoppdragelsa. Vi ser igjennom fingrene og håper det forandrer seg.

legg merke til den "håper" som havna inni der. Vi håper på mye om dagen. Men har bare innsett at den nye sjefen bestemmer hva han skal leke med og når og hvor han vil og om han vil kle på seg, sitte i vogna eller ikke. Og han forsvinner i rakkettfart før vi hører det blir helt stille og vi vet han gjør noe han ikke får lov til. Og trassalderen JO DA den har allerede kommet i en alder av 1 år. Hurra.

Barn er herlige og bestemte små vesen. Så her er det bare å henge seg på og håpe på det beste og passe på så han ikke skader seg.

Drømmehagen

Sitter i halvsvima etter ei heftig feber natt. Ikke ungen som er syk denne gangen men meg. Litt usikker på om jeg har feber også, har i såfall en veldig varierende temp, den var nemlig veldig lav i går 35,5 men føltes ut som jeg hadde 40. Vet ikke om man kan bli like dårig av å ha for lav temp men jeg følte meg i allefall temmelig crappy. Allergien har slått inn for fullt også så jeg la meg ned på sofen søyt og bar meg og la meg før kl 22. Sovna i allefall temmelig raskt men har ligget å halvsløva og snudd meg masse og våkna masse og drømt noe helt utrolig mye rart. 

Nå drømmer jeg temmelig mye rart fra før men de blir ekstra weird når jeg er litt syk. Jeg kalle meg litt syk for jeg har jo som sagt feil feber.

Men like crappy og Aron er jo helt i hundre så hvordan klare å følge med på dagen. Så langt har jeg latt min kjære stå opp og legge for første dupp og mate og ta bæsjebleien som jeg lå å sniffa i meg i morges. Nice. Det var heldigvis hans tur i morges.. Å stå opp tidlig altså. Vi prøve rå skifte litt på så fremt det går med en skiftarbeide. 

Må innrømme at gleden var stor da jeg kunne stå opp kl 10 når Aron våkna etter andre duppen. 

Men hvor er energien, hvor er dagsformen og hvor er fantasien på å finne på noe?. Aron klarer heldigvis å aktivisere seg selv, men jeg ser for meg en helelr kjedelig dag. Men hvor flaks kan man ha at drømmehagen starter på tv akkurat i det jeg forsøker å våkne. Ungen krabber kjapt bort til tv og blir underholdt en halvtime. Ja, jeg veit det er juks, jeg veit det er en dårlig avgjørelse av meg og la tv bli barnevakt så jeg kan få i meg kaffen. Men jeg er svak og jeg er lett å lede og når de sender drømmehagen midt på dagen og jeg går hjemme så skitt au. Jeg kjører på. La nå ungen få den gleden. Det er ikke akkurat sånn at han maser etter barnetv..... ikke enda i allefall.

Gina Dritkåt

Nå tror dere kanskje at jeg skal komme med noen perverse betroelser. Ha ha. You WISH!

Neida dette handler om noe helt annet, det handler om at jeg er ekspert på å høre feil, og lese feil for den saks skyld. 

Jeg var her om dagen overbevist om at min kjære spurte om jeg skulle på Gina dritkåt. Jeg skjønte ikke hvorfor han kalte butikken for noe sånt. Det heter Gina Tricot.. men fra nå av heter den bare Gina Dritkåt.

På tv sender de støtt og stadig reklame for nytt undertøy fra fjær og bær. Merkelig merke på undertøy tenkte jeg og leste om igjen og så at det stod sannelig Pierre Robert. Lett å ta feil..

Jeg er ute å kjører bil og kjører forbi en bilforhandler. der lyser ett skilt med DREKTIG import. Jeg snur hodet 360 grader for å se på ny og tenker det kan da ikke ha stått det? Hva er det for no nytt, du kjøper en stor bil og får med en liten en om 9 mnd eller? Jeg kjører tilbake. Nei,da de har ikke begynt med drektige biler, Det er DIREKTE import. Hadde jo kanskje vært ett salgstriks forsåvidt. Få 2 betal for 1.

På skolen satt jeg å leste avisen. Vel å lese avisen er jo å overdrive, jeg ser på bilder og skummer over overskriftene. Jeg skumma over Britiske VAFLER mishandler fanger. Dæven sterke vafler tenkte jeg mens jeg leste på nytt, Britiske VAKTER hørtes mer riktig ut ja. og leser videre. kremt skummer videre. og får ikke med meg noen ting for jeg er fortsatt opphengt i de vaflene.. eh... vaktene

 

Jeg klarer jo også å snakke en del før jeg tenker, eller snakke uten å tenke. 

Vi feirer jul og mim mamma åpner en pakke fra sin sønn, altså min yngre bror I mine øyne er han fortsatt den lille babylillebroren min. Han hadde laget ett kjempefint honninglys på skolen og jeg utbryter ÅHHHH så flink. Herregud guttungen er da ikke tre år lenger han er 10!

og når vi skulle på hytta på Finnskogen så sier de at jo da vi kan bade i vannet som er der. Er det saltvann eller ferskvann. Vel nå ligger ikke akkurat finnskogen ved sjøen.. så E d fesk i lofot'n..!

Og jeg sier veldig mye mer tull enn dette men det har jeg heldigvis glemt, hvis ikke så kommer det nok mer etter hvert. Det er ikke alltid tunga eller øynene er helt med meg.

fisker etter erfaringer angående søvn

Vel etter å ha forsøkt det meste, uten hell og i ett desperat forsøkt fordi vi ikke ha renergi eller ork til å sitte oppe 2 timer om natta for å få ungen til å sove igjen kl 00 eller kl 3 så kan det nå hende vi må prøve sovemedisin. Legen som foreslo det. Må innrømme jeg er litt skeptisk til å skulle gi han sovemedisin når han bare er ett år, men samtidig så er han ett år og burde sove natta igjennom. men det gjør han sjelden. Jeg tror jeg kan telle på to hender de gangene han har sovet hele natta. Rytmen her er at han sovner rundt kl19-20 og sover da enten til midnatt og våkner da, eller så våkner han kl 3, eventuelt både kl 00 og kl 3. Noen ganger gråter han masse og er kjempeurolig og det eneste som roer han er å ligge oppå brystet vårt eller at vi sitter å stryker og holder hånda hans. Noen ganger gråter han i søvne og våkner av de, noen ganger bare ligger han helt sikksykt urolig. Jeg skjønner virkelig ikke hva som kan feile han. Han har innimellom mageknip men da merker vi det og det går over, men noen ganger virker det som det bare er kontaktsøken han er. Han vil ha oss helt nærme. Hvis han våkner kl 3 så tar vi han opp i senga vår og han sovner der, men sover bare til kl 5-6 og vi står opp og han er trøtt igjen kl 7-8 g sovner rundt 8-9. Men sover bare en time eller halvannen. 

Jeg føler jeg ikke får til noen ting og feiler som mor. Hvorfor skjønner jeg ikke hvorfor han sover så dårlig. Kan det bare være at han drømmer så mye? Har mareritt eller rett og slett bare har separasjonsangst.

Nå skal vi til en barnelege på mandag, mest for å sjekke om han har noe form for allergi eller astma. Dette fordi han er så tett i brystet og piper litt når han puster. Pipinga er borte nå men han er fortsatt litt tett. 

Jeg håper jo ikke han har noe av dette men ej ghåper vi kanskje kan få ett eller annet svar på hvorfor han sover så dårlig. Han må jo bli sliten av dette han også. For jeg som mamma er helt utslitt. Jeg har ikke ork eller energi til noe lenger. Jeg orker ikke stå opp når han våkner på natta og ligger heller å hører på at han gråter til jeg sier til meg selv, nei nå må jeg stå opp, men da står kjæresten min opp og henter han. Kjæresten min er jo også sliten, han jobber jo 100% i tillegg. Jeg forsøker jo å la han sove ut i blant, men jeg er bare så giddalaus, så sliten og så rådvill. Og jeg bare klarer ikke stå opp i blant. Det skal jo ikke være sånn. jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne klare å sove på dagen. Men jeg får det fader ikke til. akkurat som at når man sover dårlig fra før så klarer man ikke sove noe mer heller. Er det ikke typisk. 

Ja, ja, mandagen vil vise hva som skjer videre. men er det noen som har erfaring med sovemedisin på disse små, det er vel snakk om innsovningsmedisin tror jeg og i mild type ove ren liten periode.

Aron 1 år

tenk at min lille skatt, min lille baby, min fantastiske sønn har blitt ett år. Vi begynte å telle timer, så dager, så uker, så måneder og nå er det ett helt år. Det har gått så fort, nesten litt for fort. Men samtidig har det jo vært noen tøffe tak. Men alt er jo verdt det når man har en så fantastisk gutt. Han er jo bare blid, smiler og er så snill. Han er tålmodig, men han er også sta og kan si ordentlig ifra. En liten person med sine helt klart sterke meninger og vilje. Allerede. Herlig. Selv om jeg får meg litt av ett hodebry innimellom og lunta ikke er så lang som man skulle ønske. Men det hører vel med å ha litt dårlig samvittighet fordi man ikke alltid skjønner hva denne nye sjefen forsøker å formidle eller si, men etter noen klemmer og litt tanker så får jeg letta litt samvittigheten min også.

Jeg er så utrolig takknemlig for den herlige gutten min, han er en gave og en uerstattelig skatt. Han og pappan er de to guttene mine jeg ikke kan leve uten. De er hele livet mitt. Gleder meg til mange flere bursdager sammen med de og til å få være der når sønnen min skal vokse opp. 

Endelig sol og vår

Det skal ikke mer til enn litt sol så, skinner hele kroppen. Det føles i allefall sånn ut. Jeg merker at jeg blir glad, jeg får energi og jeg begynner å gjøre ting jeg har utsatt og ikke orket å gjøre på lenge. Akkurat som om våren setter igang så mye bra. Den gjør jo det. Jeg elsker våren, det er absolutt den beste årstiden. For det er nå alt spirer og gror og snøen smelter, gresset kommer fram, alt blir grønt, blomstene blomstrer og det blir varmere og ikke minst sommeren er i vente. Hvor mye bedre kan det bli. Slippe å kle på ungen så mye klær at han knapt nok klarer å røre seg, slippe å bekymre seg for om det er måkt eller om bilen vil starte. Og slippe å lure på hva man selv skal kle på seg av lag med stilongs, ull og strømpebukser og boblejakker. 

Snø er fint på julaften, ellers er den noe herk i grunn. i allefall med barnevogn og man kan ikke akkurat stå så mye på ski med barnevogn. Så i år har den vært ekstra hærk.. Blir nok mere stas neste år når lillegut vil ut å leke i snøen og kjøre akebrett og sånn. men nå ser vi fram til at han skal lære seg å gå i grønt, deilig, mykt gress. 

Endelig kom sola ordentlig fram og varmet skikkelig, tror det er første gangen jeg har gått ute uten strømpebukse i år. Sannelig på tide. 

kom over denne "forklaringen" på søvnproblemet..

Mor er deprimert:

Studier viser at barn av deprimerte mødre sover dårligere og generelt er mer urolige enn andre barn. Dessuten opplever mor babytiden generelt som mer slitsomt og utfordrende.

Om du sliter med vanskelige tanker og ikke har det bra – vær ikke redd for å søke hjelp! Helsesøster eller fastlegen kan gi verdifull støtte og ved behov hjelpe deg videre i systemet. 

(hentet fra /www.sovlillebaby.com/)

Om det er sant og riktig i vårt tilfelle så er det jo bare å si- Takk for deeeeeeeet. Som om det ikke er nok å være deprimert, så skal man ha en unge som holder en våken midt på natta også?

På en måte er det jo greit å ha en forklaring på porblemet, mend et hjelper ikke å vite at det faktisk er meg selv som er skyld i t ungen sover dårlig. Bli ikke akkurat mindre deprimert av det i grunn. Men det trenger jo ikke være bare det. Det kan være separasjonsangst, kan være tenner, kan være sykdom, kan være tilfeldig, kan være lyder som vekker. men også dette.

Hva er løsningen da? at mor får seg antidepressiva?

leste også at det ikke er sunt for barnet å gråte for mye. Det er så mange meninger om gråt og gråting. Men visstnok i følge samme nettside og forskere så kan man risikere at et barn som gråter for mye blir stressa og kan ved senere år utvikle psykiske lidelser... 

Så fordi jeg gråt mye da jeg var liten fordi man trodde det var bra for lungene så har jeg heller pådratt meg en depresjon og som følge av den så sover ikke barnet mitt godt på natta. Hurra for livets sirkel. Nå lurer jeg bare på hva slags skader jeg komemr til å påføre mitt barna barn, altså mine barnebarn pga det jeg gjør nå. Det er vel ett eller annet som kommer fram om noen år her også tenker jeg. At det ikke er sunt med a-kreme eller at barnamaten har noen skadelige hormoner i seg som gjør at ungen blir hyper når den kommer i tenårene. Får lev ei uvissheten så lenge. 

Gråtekur?

Hva er gråtekur?

Hvorfor bør du unngå gråtekurer?

Forskning sier: Unødig mye gråt kan være skadelig for babyer

Joachim Haarklou: Vær tilgjengelig for barnet ditt!

 

Min største motivasjon for å lage ei søvnside, er forferdelse over hvor vanlig det er å råde foreldrene til å la babyen skrike. "Hun tar ikke skade av å gråte litt!" er en vanlig uttalelse. Men vet vi at gråt er uskadelig?

Det finnes ingen dokumentasjon på at å forlate et gråtende spedbarn er uskadelig. Tvert imot: De siste årene har flere og flere studier vist at stress i spedbarnsperioden på sikt kan gjøre at barnet blir dårligere til å takle stress, og at hun vil være mer utsatt for psykiske lidelser som angst og depresjon. Hvorfor velger flere fagfolk å se bort fra denne forskningen?

På disse sidene kan du lese mer om hva som skjer når et barn forlates gråtende. Jeg skriver også litt om Ferbermetoden, da dette er den vanligste gråtekuren som brukes her i Norge.

Time goes by so fast

en dag gammel

ett år gammel

Tiden går så fort. Joda alle sammen sa det og sier det at det første året med baby går fort. Men jeg trodde da ærlig talt ikke at det skulle gå så fort... Jeg hørte de sa det, lo litt inni meg og tenkte at herregud så fort kan det da ikke gå, jeg har da hatt kjedelige dager og laaaaange år før. 

Men faktumet er at jeg har en ny hobby, ny jobb, ny hverdag og ett nytt liv der det skjer noe hele tiden, selv på natta. Jeg lengter etter å bare kunne sove ei hel natt. Lengter etter at Aron skal sove ei hel natt og få en nattrytme. Men jeg får nok bare smøre meg med tålmodighet der og tenke på at jeg har holdt ut ett år med nattevåk og uroligheter og hyppige oppvåkninger, så hvor ille kan det fortsette å være nå. han må da snart skjønne at han skal sove på natta. Ja, ja, 

På en måte lengter jeg tilbake til da han var nyfødt, han var så liten, så avhengig av meg, så utrolig nydelig og ny. Vi skulle bli kjent med han, vi skulle bli vant til han og vi skulle gjøre det sammen. Plutselig syns jeg han vokser helt i fra meg. Han står, krabber som en rakett, smiler, ler, er rampete, fortsatt like nydelig og herlig men også en skikkelig ramp med masse temperament. Han har forandret og vist fram så mye av personligheten sin allerede. Vi kjenner han, vi vet stort sett hva han prøver å si oss og hva han vil, men andre ganger har jeg virkelig ikke peiling og kunne nok glatt levert han til bestemor og lufta meg en time. Men det er jo dette foreldrerollen handler om. Man skal visst være frustrert, fortvila, forvirra, sint, redd, urolig, skeptisk, føle seg beæret, lykkelig, sliten, håpløs, glad, og mange tusen andre følelser i løpet av kort tid. Man skal være tolk, analyserer, kokk, sjåfør, vasker, hushjelp, trøster, belærer, grensesetter, bestemt og mange ting til før kl 12. 

SÅ jeg har absolutt ikke kjeda meg dette året nei. Og med en samboer som jobber 100% jobb og ikke har krav på pappaperm så blir man jo sliten. det kan tære på forholdet. Og jeg skal innrømme at jeg har vært redd for at jeg har ødelagt alt mange ganger. Jeg har hatt hormonelle utbrudd, beskyld, fortvila, grini, kjefta og sagt så mye dritt som jeg ikke trodde gikk an. Og hvorfor. Fordi han ikke setter på en klesvask i ny og ned eller står opp på morgenen. Grunnen er vel at ejg føler han ikk ehar gjort det når sannheten er at han er jo også sliten, han har jobben, han ahr aldri vært pappa før og han gjør mye mer hjemme enn jeg påstå. Han står opp med han når han har fri, han lager mat, han rydder og støvsuger (vel og merke når jeg ber han om det da men han gjør det) og han gir meg mange komplimenter, trøster og er verdens beste kjæreste og pappa. Tror bare det er det at når man er sliten og trøtt og lei og bare går hjemme, så kan det nok fort gå utover de næreste og kjæreste, uten at man er irritert eller egentlig sint på de. Det kan være en liten ting og litt hormoner som utløser en hel masse.

Men sånn kan jeg ikke fortsette. Jeg er lei av å være frk ubeleilig, frøken umulig og hormonbome. jeg må gi og ta, jeg må innse og overse, jeg må rett og slett ta det meste med ei klype salt, legge meg tidligere og finne meg en hobby og komme meg ut. jeg må snu den sirkelen jeg er inni. Jeg vil ikke bli ei sur kjærring som sitter hjemme med ungen. 

Det er nok det som plager meg. Han er jo ute på jobb og han er jo ute å møter venner. Jeg må også komme meg ut. Om ikke dra på byen så møte venner og finne på noe ikke barnerelatert, ikke husrelatert og ikke mammarelatert. Jeg må være bare meg, og ikke 200%mamma aom alltid er til disposisjon. Skal man jobbe?, skal han vær ei barnehage. Tiden vil vise. Men dette året har gått fort, men samtidig er jeg jo litt lei av å gå hjemme. jeg merker at Aron trenger mye mer ting å gjøre, aktivitet og møte andre barn. Hadde vi bare fått barnehageplass.. Men det har vi jo ikke. Så jeg får heller overkomme min lille issue med åpen barnehage og være der oftere. For Aron sin del så får heller jeg gjør noe for min del på ettermiddagen.

 

enda ett år

I fjor satt jeg høygravid og temmelig fødeklar på bursdagen min, vel uvitene om at min beste bursdagsgave skulle komme 10 dager senere. men samtidig var det langfredag det hele starta i fjor. Og jaggu var den fredagen lang. Jeg hadde planen klar for påska, skulle pakke ned, gjøre klart til flytting og rekke det jeg ikke rakk siden jeg var på skole. Med stor mage, aktiv skoledag, bekkenløsning og hormoner var det ikke mye annet enn søvn og gjøre det jeg absolutt måtte gjøre jeg gjorde. Men i påska i fjor hadde jeg energi og lyst til å gjøre alt, bekkenet var ikke så ille heller, Så etter ett par dager med pakking, rydding og aktivitet merka jeg at det begynte å skje noe da jeg og min kjære satt å så film på kvelden. Det varte hele natta og vi ringte føden, så påskeaften i fjor tilbrakte jeg på sykehuset, men gutten bestemte seg først for å komme 1.påskedag. Men det var jo den beste gaven jeg kunne få uansett. 

I år har alt vært helt annerledes. Jeg tenker ikke over at jeg har bursdag på en måte, det er ikke som det var når en var mindre. Jeg begynner å gå surr i årene, jeg er lett å forvirre og må regne meg til hvor gammel jeg faktisk er etter mange spørsmål og hint, Min søster på 12 klarte å inbilde meg at jeg var 26 år da jeg var 27. Og jeg hadde ikke peiling på hvor gammel jeg var. Velkommen alzheimer sier jeg bare. Dette lover ikke bra. Fra nå av skal jeg bare si at jeg er 25+

Men det er i allefall noen år igjen til jeg er 30 er det ikke? angsten rammer meg fort, jeg får angst for å bli gammel, for at tiden skal fly fra meg. For hvor fort har ikke dette året med Aron gått. Det har skjedd noe hele tiden, jeg har ikke rukket å kjede meg, langt mindre gjøre alt jeg skulle ønske jeg kunne. Men sånn er det jo det første året. Det går bare fort det, alle sier det, men jeg må innrømme at jeg ikke trodde de da de sa det ville gå fort. Men tenk om små 10 dager er min lille baby 1 år. Jeg skjønner ikke hvor dagene har blitt av. men jeg vet jo de har gått med til nattevåk, bleieskift, gulping, mating, amming, tillegg, trilling, shopping, fortvilelse, glede, masse latter og smil, litt frustrasjon, masse hormoner og litt kvalitetstid med min kjære. Ett helt fantastisk år og jeg har virkelig alt jeg kan ønske meg. Et helt annereldes år, en helt annereldes bursdag. Mye bedre og mye kosligere enn noen sinne. Fordi dette er første bursdagen jeg feirer med min egen familie. Jeg er takknemlig og lykkelig over at jeg har verdens beste gutter. Og da er det ikke så ille å bli ett år eldre. Det er vel egentlig nå livet begynner, jeg har i allefall helt andre verdier og prioriteringer nå enne tidligere.  Så hurra for meg og takk for deeeeet.