tja, disse følelsene og tankene da

Noen sier at tiden leger alle sår, vel ting tar i allefall tid. I disse høytider og når det nærmer seg ett nytt år, nye muligheter osv, osv så blir jeg temmelig sentimental, Jeg begynner å tenke over året som har gått, hva som har skjedd og det nye året som skal komme. 

Det har ikke vært bare lett, det har ikke vært bare en dans på roser. Jeg har selvfølgelig masse å være glad for, lykkelig over, jeg vet jeg er heldig og jeg vet jeg skal være glad for det jeg har men samtidig er jeg lei meg, trist, bitter og lengter over ting som har skjedd og ting jeg har mistet.

Jeg savner pappaen min, jeg savner det å bare ha en pappa. Jeg kan knapt huske hvordan det var, siden det føles som en evighet siden han levde. Men jeg husker de gode minnene, de koselige stundene. Men sørgelig nok husker jeg de tunge og triste minnene. Hvorfor er det slik at de tunge og triste minner skygger over alle de positive alltid? Er det fordi triste minner er tyngere og tar mere plass enn positive? Hvorfor kommer skyldfølelsen inn når det ikke er min feil?

Dette året som har gått, jeg har hatt det så bra, jeg har de to beste guttene i verden, jeg har fått meg jobb, jeg trives jeg har det mye bedre enn på lenge men likevel kommer noen minner og hendelser og skygger over alt dette. Jeg tenker på at vi skulle blitt 4 i januar eller i april, de to gangene jeg har mistet, tanken på at jeg skulle vært høygravid eller kjent spark og vært på ultralyd nå i disse dager. Jeg kjenner savnet, lengselen, tomheten og sorgen enda jeg vet så inderlig godt at jeg er heldig som har en fantastisk herlig god gutt på 20 mnd, jeg er velsignet med en frisk sønn, men likevel er jeg trist for at jeg har mistet. Jeg har verdens mest forståelsesfulle og støttende samboer, familie og mye mer som mange bare kan ønske seg. Selvfølgelig vet jeg at det er mange som aldri blir gravide, som ikke har barn og som ønsker seg barn, folk som sulter, er fattige, har det mye verre, sliter og er syke. Men likvel føler jeg slik jeg føler. Joda, jeg vet at ting kanskje skjer av en grunn, og at ting skjer når det skjer og at det er en eller annen mening med det. Men er det meningen at jeg skal gå igjennom det jeg går igjennom, har jeg ikke fått dosa mi kanskje, har jeg ikke kjempet nok? Har jeg ikke opparbeidet meg en slags kvote som tilsier at nå kan søren meg alt gå min vei også? Nei, jeg er ikke bitter og jeg unner selvfølgelig alle som har det så greit og får unge nr en og to og tre uten problemer og slipper den sorgen, den smerten og den situasjonen jeg har gått igjennom. Folk som klarer det de vil, de som oppnår drømmer, ønsker og alt. Men har jeg ikke fått nok nå? Kan ikke ting gå litt min vei også for en gangs skyld. Hvorfor skal noen få alt av motgant? Hva har jeg gjort for å fortjene alt det jeg har opplevd, alt det som har skjedd? Hvorfor kan jeg aldri bli kvitt det, eller komme meg over det. Hvorfor kan jeg ikke få slippe de gamle minnene og spøkelsene for en gangs skyld?

Det er ikke meningen å være bitter eller selvmedlidende men kan jeg ikke få litt fred pliiis. Kan jeg ikke bare få nyte det jeg har, nyte det gode, det fantastiske livet som jeg har klart å oppnå. Må det alltid komme noe begativt, eller noe trist å skygge over. Jeg vet ikke hvor sterk jeg er eller hvor mye jeg tåler. Og i kveld er en slik kveld hvor jeg ikke tåler noen ting, en kveld hvor jeg ikke tåler å se en struttende mage, med termin rett etter når jeg skulle hatt det, en person som tydelig viser at en ikke har noen som helst bekymringer eller ettertanke om hvordan en har levd livet eller hvordan fremtiden skal bli, en person som ikke bryr seg om  hva som skjer eller ikke skjer, eller som skjønner konsekvensen av det en gjør. En person som ikke har noen problemer med å gå på skole, få seg utdannelse eller tenker over at ting kan være vanskelig eller tøft. Personer som klarer ting jeg ikke klarer. Personer som minner meg om hvilken stor fiasko jeg føler meg som i enkelte situasjoner. Ting som minner meg om ting jeg ikke klarer eller takler. Jeg legger meg og tenker at i morgen blir alt bedre. Håper jeg, tror jeg, ønsker jeg.