fra sommerfest i Sverige med Riksteatret det jeg jobbet for 2-3 år siden
For å bare skifte tema helt fra sying og hobby og alt og gå over til frk. Ubeleilig. Her kommer hele sannheten, alt om meg helt ærlig, helt oppriktig. Hvorfor ble jeg som jeg ble og grunnen til navnet og alt om meg. Snakk om eksponering som kommer nå gitt. Reaksjoner fra dere får bare komme og jeg må advare om sterke ord og bilder. Men det er viktig å få frem slike ting også, det er alt for mange som ikke snakker om det og det er nok fortsatt en del tabu rundt det å være psykisk syk. Mnage får kanskje sjokk nå, kanskje til og med kjæresten min...
Vel, hvor skal jeg begynne. Jeg har lenge tenkt det store spørsmålet; Hvorfor meg?
for å utdype det, hva har jeg gjort galt, hva gjorde jeg galt, hvorfor skjedde alt meg. Men samtidig jeg skal faktisk ikke klage, mange har hatt det og har det verre enn meg.
Jeg sier det rett ut, jeg hadde ingen flott barndom, ingen rosenrøde minner. Den var preget av fyll, skilsmisse, krangling, omsorgssvikt, mobbing og overgrep. Jeg sier det rett og slett rett ut, uten filter. Men jeg går ikke nærmere inn på det.
Men som unger flest er man flink til å fortrenge, flykte og leve i en drøm. Jeg husker derfor utrolig lite fra barndommen, men jeg husker nok. Skulle bare ønske jeg kunne huske flere gode minner enn vonde. Men kanskje det er like greit.
Heldigvis flytta jeg til mamma da jeg var 13 og ting ble med en gang mye bedre. Alt var plutselig så flott men da jeg var 17 opplevde jeg flere dødsfall i familien og begeret rant over. Det var ikke plass til flere inntrykk, minner eller hendelser. Resultatet var at jeg sluttet å spise og prøvde ta livet av meg.
.JPG)
Dette må være det styggeste bildet jeg har av meg selv. og absolutt ikke frisk i det hele tatt, faktisk på mitt dårligste.. Har vel slettet alt unntatt dette som er mere til skrekk og advarsel til meg selv.
Heldigvis fikk jeg hjelp, i form av tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus, men likevel hjelp. Jeg er utrolig glad for det i dag. Jeg visste vel ikke da at jeg ville ha hjelp.
Men årene gikk, jeg kjempet imot, (herregud som jeg skjempet imot) jeg jobbet med meg selv og prøvde oppi alt å gjøre ferdig skolen. Jeg ble ferdig med skolen, fikk noen diagnoser med på lasset og ble satt ut i verden for å leve. Gikk ikke alltid så bra akkurat det, havnet på akutten igjen, kiloene gikk opp, kiloene gikk faretruende ned, prøvde meg gjennom hele felleskatalogen uten nytte, ble tvangsforet, noen lange opphold på ulike avdelinger for utredning og ditt og datt men jeg kom meg jo etter hvert. Jeg fant ut at nok var nok, jeg ville ikke ha det sånn som jeg hadde hatt det, og de som hadde ødelagt meg skulle faen ikke få ødelegge resten av livet mitt også. De hadde gjort nok skade.
Jeg forandret meg, jeg begynte å jobbe, vel forsøkte å jobbe i allefall, hadde jo mine små tilbakefall, men for tre år siden snudde jeg og ønsket ikke dø lenger. Jeg er faktisk livredd for å dø nå.
Alt forandret seg og jeg mestret noe, jeg jobbet og fikk ros og skryt og klarte noe jeg ikke trodde jeg skulle klare og jeg hadde det bedre med med selv, Jeg var plutselig symptomfri og frisk. Vel og merke med mine småting som mørkreddhet, angst og utrolig skvettenhet, men det blir jeg nok aldri kvitt. Men jeg hadde gode venner, som alltid har vært her for meg, jeg brukte trening, jeg brukte familien som også støttet meg og var her for meg og jeg hadde vel aldri følt meg bedre.
Og akkurat da møtte jeg også mannen i mitt liv.
min fantastiske kjæreste
Min kjære gode samboer og pappa til barnet mitt. Vi møttes og har vært sammen hver dag siden. Jeg kom hjem fra ferien, ble gravid, begynte på skole og vi flytta sammen. Livet var bare fantastisk.
Selv det å få en fødselsdepresjon (er vel mere utsatt siden jeg har slitt med depresjon tidligere) knakk ikke meg, eller forholdet til samboeren min. Det å få ett barn er ikke akkurat en krempermie på forholdet, men på en måte så er det det likevel. Man krangler jo om hvem som skal sove, hvem som har skifta flest bleier, hvem som skal få to timer fri for å gå ut eller hvem sin tur det er å legge. Man blir litt egosistisk fordi terskelen er så lav og søvnunderskuddet så utrolig stort. Samtidig så styrker det forholdet. Man lærer seg å måtte snakke sammen om alt, man lærer seg å ta hensyn, gi og ta på en helt annen måte enn før. Man er ikke lenger to, man er tre, man må samarbeide og planlegge på en helt annen måte.
Og det å få barn er virkelig det beste som noen gang har skjedd meg. Greit vi har fått en unge som ikke ville sove på natta det første året, men som nå endelig har (kryss i taket og bank i bordet) sovet 11 timer i strekk den siste uka. Ungen er i tillegg blid som ei sol, hele dagen lang, han er morsom, finner på masse og man kunne vel knapt tro at så små ting som han gjør kunne gjøre en mamma og pappa mere stolt.
Jeg har mine arr, mine hendelser, min fortid, men det har også styrket meg, jeg ville ikke vært den jeg er i dag, uten forhistorien min. Selvfølgelig ville jeg vært den foruten, men den har også gjort meg til ett veldig sterkt menneske, et erfaringsrikt menneske og jeg setter mere pris på alt nå.
SÅ hvem ler nå! Hvem hadde trodd at jeg skulle sitte her med en mann, barn, leilighet, bil og ett fantastisk liv nå etter den kampen jeg var igjennom. Vel, man kan vel ikke si annet enn at det ordner seg, det vil bli bedre, jeg syns det var verdens dummeste klisje på mitt dårligste tidspunkt men det nytter. Så om du sliter, har det vondt så ikke nøl med å søke hjelp, få hjelp og snakke om det. Det vil tro det heller ei bli bedre. Jeg var faktisk så og si gitt opp av utallige leger og psykologer men det var noen som aldri ga meg opp og takket være dem sitter jeg her i dag og takket være at jeg selv aldri ga helt opp inni meg så er jeg fortsatt her, med livsglede, med ett utrolig bra liv og jeg, selvmotsigelsen selv og pesimisten, må innrømme at jo terapi nytter likevel. Og har man dårlige dager så bruk de man har rundt seg så man ikke havner på dypet igjen. Det gjør jeg. Alle dagene er fortsatt ikke perfekte, men de er bra for det.
