jul meg her og jul meg der

Jo, visst blir det jul. Men julestemninga lar i grunn vente på seg. 

Sentimental eller ikke, det begynner å komme seg nå. Har jo så mange fantastiske mennesker rundt meg, familie og venner som jeg ikke ville vært foruten og ikke hadde klart meg uten.

Lillejulaften innvier vi med en liten tapper gutt som har 40 i feber og ørebetennelse. Er i grunn ikke i toppform jeg heller. Men lillegutt krever all oppmerksomhet, kos og fokus. Stakkar han er skikkelig slapp og daff og vil bare sitte i fanget å kose og skjelver bare han forsøker å reise seg opp.  Så dagen har vi brukt til kosing, kosing og soving. 

Nå sover han og jeg håper han får sove av seg litt av feberen i natt så han er klar for den fantastiske dagen i morgen. Det blir julenisse, julegaver og masse familie. Kjempekoselig.

Min kjære og jeg har kosa oss med fyr i ovnen, grevinnen og hovmesteren, øl og godis. Så jula får bare komme selv om vi ikke har ordentlig juletre, selv om alle gavene ikke er pakka inn eller vi aner hva vi skal ha på oss i morra. Det blir jul likevel.

Så god jul. Julen handler om å lage egene tradisjoner, barn og kjærlighet. Og det er hva man gjør det til selv. Kos dere med de menneskene dere er sammen med, det skal jeg gjøre.

tja, disse følelsene og tankene da

Noen sier at tiden leger alle sår, vel ting tar i allefall tid. I disse høytider og når det nærmer seg ett nytt år, nye muligheter osv, osv så blir jeg temmelig sentimental, Jeg begynner å tenke over året som har gått, hva som har skjedd og det nye året som skal komme. 

Det har ikke vært bare lett, det har ikke vært bare en dans på roser. Jeg har selvfølgelig masse å være glad for, lykkelig over, jeg vet jeg er heldig og jeg vet jeg skal være glad for det jeg har men samtidig er jeg lei meg, trist, bitter og lengter over ting som har skjedd og ting jeg har mistet.

Jeg savner pappaen min, jeg savner det å bare ha en pappa. Jeg kan knapt huske hvordan det var, siden det føles som en evighet siden han levde. Men jeg husker de gode minnene, de koselige stundene. Men sørgelig nok husker jeg de tunge og triste minnene. Hvorfor er det slik at de tunge og triste minner skygger over alle de positive alltid? Er det fordi triste minner er tyngere og tar mere plass enn positive? Hvorfor kommer skyldfølelsen inn når det ikke er min feil?

Dette året som har gått, jeg har hatt det så bra, jeg har de to beste guttene i verden, jeg har fått meg jobb, jeg trives jeg har det mye bedre enn på lenge men likevel kommer noen minner og hendelser og skygger over alt dette. Jeg tenker på at vi skulle blitt 4 i januar eller i april, de to gangene jeg har mistet, tanken på at jeg skulle vært høygravid eller kjent spark og vært på ultralyd nå i disse dager. Jeg kjenner savnet, lengselen, tomheten og sorgen enda jeg vet så inderlig godt at jeg er heldig som har en fantastisk herlig god gutt på 20 mnd, jeg er velsignet med en frisk sønn, men likevel er jeg trist for at jeg har mistet. Jeg har verdens mest forståelsesfulle og støttende samboer, familie og mye mer som mange bare kan ønske seg. Selvfølgelig vet jeg at det er mange som aldri blir gravide, som ikke har barn og som ønsker seg barn, folk som sulter, er fattige, har det mye verre, sliter og er syke. Men likvel føler jeg slik jeg føler. Joda, jeg vet at ting kanskje skjer av en grunn, og at ting skjer når det skjer og at det er en eller annen mening med det. Men er det meningen at jeg skal gå igjennom det jeg går igjennom, har jeg ikke fått dosa mi kanskje, har jeg ikke kjempet nok? Har jeg ikke opparbeidet meg en slags kvote som tilsier at nå kan søren meg alt gå min vei også? Nei, jeg er ikke bitter og jeg unner selvfølgelig alle som har det så greit og får unge nr en og to og tre uten problemer og slipper den sorgen, den smerten og den situasjonen jeg har gått igjennom. Folk som klarer det de vil, de som oppnår drømmer, ønsker og alt. Men har jeg ikke fått nok nå? Kan ikke ting gå litt min vei også for en gangs skyld. Hvorfor skal noen få alt av motgant? Hva har jeg gjort for å fortjene alt det jeg har opplevd, alt det som har skjedd? Hvorfor kan jeg aldri bli kvitt det, eller komme meg over det. Hvorfor kan jeg ikke få slippe de gamle minnene og spøkelsene for en gangs skyld?

Det er ikke meningen å være bitter eller selvmedlidende men kan jeg ikke få litt fred pliiis. Kan jeg ikke bare få nyte det jeg har, nyte det gode, det fantastiske livet som jeg har klart å oppnå. Må det alltid komme noe begativt, eller noe trist å skygge over. Jeg vet ikke hvor sterk jeg er eller hvor mye jeg tåler. Og i kveld er en slik kveld hvor jeg ikke tåler noen ting, en kveld hvor jeg ikke tåler å se en struttende mage, med termin rett etter når jeg skulle hatt det, en person som tydelig viser at en ikke har noen som helst bekymringer eller ettertanke om hvordan en har levd livet eller hvordan fremtiden skal bli, en person som ikke bryr seg om  hva som skjer eller ikke skjer, eller som skjønner konsekvensen av det en gjør. En person som ikke har noen problemer med å gå på skole, få seg utdannelse eller tenker over at ting kan være vanskelig eller tøft. Personer som klarer ting jeg ikke klarer. Personer som minner meg om hvilken stor fiasko jeg føler meg som i enkelte situasjoner. Ting som minner meg om ting jeg ikke klarer eller takler. Jeg legger meg og tenker at i morgen blir alt bedre. Håper jeg, tror jeg, ønsker jeg. 

Bruksanvisning Chairbear

Skal prøve å gi en litt mer detaljert beskrivelse av hvordan man fester Chairbearen. Har blitt litt kronglete slik jeg har tatt bilder og forklart det føler jeg. Så derfor jeg prøver på nytt med nye bilder. 

1. Legg Chairbearen over stolen slik:

2. Fest båndet under stolbeinet og fest i nederste feste bak

3. Fest så båndet som skal være under armene og over magen til barnet i en av de øverste festene bak (alt ettersom hvor stort barnet er og hvordan stolen er. Ta det festet som er mest behagelig og best for å feste med.

4. Slik ser det da ut fra baksiden og forsiden uten ett barn oppi:)

litt rart i grunn

Det er litt rart å tenke på at jeg befinner meg i den tiden jeg gjør. Ikke årstiden eller årstallet men jeg tenker mere på perioden i livet. Det å bli voksen, det å nærme seg faretruende 30, stifte familie, få gjeld, få hus, ha bil, ansvar og jobb... 

Fra å leve lenge i en "jeg vil ikke bli voksen og gjør alt for å ikke forplikte meg til noe som helst". Deriblant ikke ha jobb, utdannelse, kjæreste eller noe som helst håp for meg selv har jeg plutselig havna midt oppi det. 

Først fikk jeg jobb på Riksteatret, slutta så og skulle begynne på skole (ble aldri ferdig med skolen men likevel) så møtte jeg min kjære, ble gravid, fikk den mest fantastiske sønnen i hele verden, venninner fikk barn, vi møttes ikke lenger alene men på parmiddag eller leketreff for ungene, min kjære og jeg kjøpte leilighet, fikk gjeld, jeg har bil, og nå ny jobb i Tine. Og venninner får nr 1, nr 2 og nr 3!!!! og gifter seg, flytter og vi snakkes plutselig bare på facebook. Det er en ny tid, en ny hverdag og jeg blir på en måte påtvunget ansvar selv om jeg ikke vil bli voksen. Men så er spørsmålet, trenger man å bli voksen selv om hverdagen er slik den er, med ansvar og sånn. Man kan være voksen og ansvarsfull uten å iføre seg briller, dress og avisa eller? Jeg føler meg ansvarsbevisst, voksen og ordentlig men samtidig så er jeg absolutt IKKE voksen. Jeg tror det er en fin grense mellom å beholde barnet i seg samtidig som man faktisk tar det ansvaret man må. Lek, spill og ha det gøy og ta alvoret som det faller seg. Så går det sikkert bra til slutt. 

tror jeg..... ;) 

Bake tel jul??

Noen her som skal bake 7 sorter til jul og slå seg løs med, krumkakejern, pepperkakedeig, nonstop og melis? Jeg begynte allerede i helga jeg. Har bakt brune pinne (som dog ble veldig lyse) romboller (må vel nesten kalle det aquavitboller siden vi ikke hadde rom eller congac i huset) sjokoladekarameller (som måtte kastes siden de ble brent), kransekakestenger (som ble knallgode, nam nam), og sjokolade og nøtteruter. Vel, riktignok ingen av de 7 slaga men masse godt likevel.

Vi kosa oss med dette i går for å teste ut om det smakte, så da vet jeg at jeg kan lage en runde til, og hva jeg skal gjøre annerledes... Joda noe ble litt mislykka men shit happends.. 

Neste prosjekt er å lage pepperkakehus (ikke ferdigkjøpt altså, her skal alt lages for hånd, dører, vegger og tak:)

Aron "hjelper" også til på kjøkkenet

Ha en flott søndag med eller uten baking.

Annerledes

Ja, hva skal jeg si. Det er annerledes å jobbe må jeg innrømme. Men også veldig gøy å gjøre noe annet igjen. Og jeg gleder meg enda mer over de stundene jeg er hjemme eller har fri. Også går det jo så bra de dagene Aron og pappan er hjemme. De koser seg masse sammen så det er jo bra vi kan ta igjen pappapermen han aldri fikk på denne måten. Man har jo ikke krav på det samme når man er student men ikke går tilbake til studiet etter en fødsel. Ting ordner seg for det. 

Men uvant er det. og jeg blir faktisk litt stressa i blant. For ting må jo planlegges og tilrettelegges. Jeg må jo huske på at Aron må hentes i barnehagen innen kl 5 så hvis jeg jobber til 6 eller Magnus jobber midtvakt eller kveld så sliter vi jo... så derfor må vi gjør om litt på vaktlistene og bytte og ordne. Det vil si, magnus må bytte, jeg bare maser... Men det ordner seg og han er jo så god og vil at jeg skal jobbe. Derfor gjør han jo alt for at det skal gå også. Tar seg fri, tar seg av Aron, lar meg sove og oppmuntrer meg. Var nemlig ganske nervøs før de første arbeidsdagene siden det er over 2 år siden jeg har jobba. Også er det helt nytt og man blir temmelig tussete og rar av å gå hjemme med en unge i 18 mnd..  Men nå er jeg i gang her og nå er det andre tider gitt. Jeg koser meg jeg, trives i jobben og syns det er spennende. Ingen dag er lik og jeg møter masse forskjellige mennesker hver dag.  Forandring fryder sier jeg bare.

Biekjole

Har vært litt sy og bloggtørke i det siste. Har hatt fullt opp med ny hverdag, jobb og alt som hører med

men har sydd en kjole til innimellom. 

Kaller den Biekjole 

den er i størrelse 2 år. Sort bomullsstoff inni og brunt og orangestripete strecht stoff ytterst. 

kjoler

kjole med tilhørende lue i fleece og bomullsstoff, str 1 år 

Jeg har testa ut kjoler... her er resultatet. De blir jo gaver da siden jeg har en gutt selv, men det var morsomt å teste ut og sy noe helt annet

mønster er eget, testa meg litt fram her.. 

Kjolene er i flecce og bomullsstoff.  

Hjertestoffet er fra Ikea, kaninstoffet er fra panduro.

disse to kjolene er i str 2 år;

Astrokids

Fikk en mail fra babyverden om hvordan mitt barn er i følge horoskopet. Jeg syns det var morsomt og ble temmelig forbausa over hvor godt det stemte overens med hvordan Aron er. 

Væren som barn

Værbarnet vet hva det vil, og finner seg ikke i noe tull. Utforskertrangen er voldsom og sterk – foreldrene deres bør ha et lager av plaster og førstehjelpsutstyr for hånden. (si meg noe jeg ikke allerede vet..... he he)

 

Fra ca. 21. mars til 20. april
Kardinalt ildtegn.

FARGE: Rød 
TEMPERAMENT: Kolerisk (hissig, oppfarende) 
TYPE: Ekstrovert (utadvendt) og maskulin 
UKEDAG: Tirsdag 
GRUNNSTOFF: Diamant 

KJENTE PERSONER: Leonardo da Vinci, Johann Sebastian Bach, Samuel Beckett, Marlon Brando, Charlie Chaplin, Bette Davis, Elton John, David Letterman, Celine Dion, Gro Harlem Brundtland, Vegard Ulvang

STIKKORD:  Foretaksom, modig, generøs, oppriktig, entusiastisk, viljesterk, offervillig, hjelpsom, fremskrittsvennlig, impulsiv. Kan være rastløs, ha ukontrollert sinne, egoistisk, dumdristig, aggressiv, ufølsom.

Væren starter det astrologiske året, og tar gjerne ledelsen også i andre sammenhenger. Værene er utålmodige, impulsive og handlekraftige – de graver først og spør siden. Monotoni og veldig faste rutiner er ikke noe for en vær, som elsker forandringer og nye utfordringer. Væren går heller sin egen vei enn å underordne seg andre. Væren er dristig, og elsker å vinne. Andre mer tålmodige tegn ender ikke sjelden opp med å fullføre prosjekter som en vær full av optimisme og pågangsmot har satt i gang.

Alle tegn har noe å lære av sine motstående tegn. Av vekten kan væren lære å vise kjærlighet og medfølelse, diplomatiske evner og å tenke før man handler.

Dette sier astrolog Heidi Horpestad om værbarna:

Væren er et ildtegn, og det sier mye om temperamentet deres. De er ildfulle og impulsive. Det er det første tegnet i zodiacen, og har mye oppstartsenergi.

Værbarna er fulle av liv og alltid på farten. De kan være nokså uvørne, og lett skade seg – det blir lett sånn når alt skal gå fort. Legemsdelen som er knyttet til Væren er hjernen og hodet. Løfter man på håret til et værbarn, finner man gjerne arr og merker etter diverse knall og fall.

Værbarna er uavhengige, og temperamentet er voldsomt og eksplosivt. Men det går fort over. Disse barna kan gjerne ta seg ut via fysisk lek og idrett, gjerne en krevende og utfordrende idrett som slalom, rullebrett eller andre aktiviteter som har et element av risiko i seg, og som krever fysisk kraft.

I Væren er det også en sterk mental kraft. Værbarna er uredde, og har mye mot. De hopper gjerne fra 10-meteren om de får mulighet til det. Jenter som er født i væren, er gjerne røffe, tøffe guttejenter – det er ikke disse jentene som først trekker i prinsessestasen.

Værbarna trenger utfordringer, både fysisk og mentalt.

KILDER: Astrolog Heidi Horpestad, Astrologiskolen Herkules, Wikipedia, (kopiert fra babyverden)

Kontraktsskriving

Da var den oooo store dagen her. Skal straks reise ned på Tine og Skrive kontrakt. Er temmelig spent. Like spent som jeg var første skoledag tror jeg. Blir vel verre på onsdag når jeg faktisk skal ut i arbeidslivet. Har to uker opplæring nå før jeg blir kasta ut i det. 

Nå sitter gogutten og jeg og nyter frokosten før vi skal vekke pappa'n. Vel nyter er vel å ta i. Aron klager over ett eller annet, at han ikke får mere brunost eller ikke får noe han vil ha (men som jeg ikke skjønner hva er.) Han blir sp sint og irritert på meg når jeg ikke skjønner det. hehe.. sinnataggen min.

Ha en flott fredda. Denne helga skal nytes med gogutta mine. Er vel siste frihelga på en stund nå så må kose seg ja.

pysj

Har sydd pysj til gogutten min, i bomullsflanell. Kjempedeilig stoff med sauer på. Stoffet har jeg kjøpt på en sybutikk i Tønsberg i sommer. Husker ikke hva den het.

pysjen har strikk i livet og på beina og trykknapp på skuldera. Gutten syn den var god i allefall. Men jeg sydde den nok litt for liten til han. Gutten er større enn det jeg tror selv om den er sydd i str 2 år. 

mønster er eget.

grue mæ litt

kjenner at jeg plutselig gruer meg litt til å begynne å jobbe igjen. jeg har jo ikke jobba på over 2 år. Jeg gikk på skole da jeg fant ut at jeg var gravid og har aldri kommet meg itlbake til hverken skole eller arbeid før nå. Tenk om jeg ikke husker hvordan det er, eller klarer det. Tenker plutselig alt mulig. kommer jeg meg på jobben presis, klarer jeg arbeidsoppgaven, vil jeg gjøre en bra jobb, vil jeg takle en hel dag, eller tre fire dager i uka. Føler meg som en håpløs ferskis igjen.. 

gledegruer meg er vel ordet. Skal bli godt å gjøre noe annet enn bare gå hjemme og skifte bleie og rydde, men det er samtidig litt trygt fordi jeg vet jo hva jeg gjør og skal gjøre. Jeg har i grunn ikke peiling på hva jeg i praksis skal gjøre. Vet det i teorien men det er det å yte den arbeidsoppgaven da... Ja ja, det går vel bra... 

begynt så smått på julegaver..

Plutselig er det mange som er ferdig med julegaver og julegodisen har for lengst kommet i butikken. Er det rart man får hetta. For min del er det ikke jul før i desember. Men i år skal jeg nemlig lage litt julegaver selv. Så da vet dere hva dere får av meg. he he.

Nei, men det er derfor greit å være tidlig ute sånn sett. Tar jo litt tid å lage forskjellige ting. Vil ikke røpe hva det er enda men det kommer jo en bildespesial etter julaften tenker jeg.

Plutselig fikk jeg lyst til å drive med håndarbeid, sy litt og pusle litt igjen. Tror i grunn det er i ren fortvilelse etter at min gogutt har vært oppe hele natta og jeg egentlig er overtrøtt og helt hyper. Så her sys det som bare det..  vel ikke helt men har noen ideer. Og det er jo greit å ha. Får benytte muligheten før jeg blir working mom. 

så har dere begynt å tenke på julegaver eller?

iiiiiiiihaaaaaa.

Jau da. For ei uke sier nå jeg bare. Etter en fantastisk start på uka med en deilig 2 dagers avslappende og morsom tur med Kiel ferja. Sammen med veldig gode venner og godt humør og drikke så ble det en tur vi sent glemmer. Må bare gjentas en gang.

Så var det rett hjem, slappe av litt, sove litt før jeg dro i jobbintervju. Så var det tilbake til hverdagen, våkenatt, barnehage, prøve å få gjort litt husarbeid før det ble litt sofakos med min kjære. Og i dag fikk jeg den hyggelige telefonen om at jeg har fått meg jobb. Så nå blir jeg en working mom gitt. Helt fantastisk. Gleder meg til å komme meg ut i arbeidslivet og tjene til livets opphold. 

Kjenner jeg er litt stolt av meg selv nå. Det går hvis man vil og ting kan virkelig snu bare man har troen på det.

kvalitetstid

Jeg tror det er viktig å unne seg litt kvalitetstid sammen uten barn. En tid der man kan være bare kjærester og ikke foreldre. Vi trenger det innimellom og benytter gjerne muligheten til å sende ungen på ferie til besteforeldrene. Til nå har det bare vært de som har vært barnevakter og det er jo koselig for de, for Aron og for oss. I morra skal Aron til mormoren sin og Bessa.  Da kan min kjære og jeg slappe av, sove ut og bare være sammen. Og jeg har absolutt ikke noe dårlig samvittighet for det. Det tar på å være småbarnsforelder, spesielt med en bajas som vi har som ikke helt har funnet ut hva natten brukes til. Det skal nemlig ikke brukes til å være våken men å sove... Det kommer vel med tiden. TIl da har min kjære mamma og stefar, min svigermor og svigerfar vært gull verdt og så snille og gode at de har passet goingen vår. De er jo så unge og spreke at vi må jo benytte muligheten mens de enda er det. (ikke vondt ment det altså men ingen blir yngere med tiden) Også er det jo viktig og bra at de kan bygge en og relasjon med Aron uten at mamma og pappa på død og liv er det også. Jeg merker at Aron er kjempetrygg på alle og det kan jo kanskje ha noe med at han har vært mye sammen med besteforeldrene sine. 

Jeg har vært hjemme med gogutten min i 1 1/2 år og jeg har heller ikke noe dårlig samvittighet for å sende han i 50 % barnehageplass. For jeg vet han har det så bra der og koser seg og er masse ute. Han har andre barn å leke med og noen som passer på han hele tiden. Han har det faktisk mye bedre der enn hjemme. Enkelte dager er jeg så sliten og lei av å gå hjemme at jeg ikke er det mest lekende og koselige selskapet. Jeg føler meg faktisk mere ille til mote med å gå hjemme med han enn å sende han i barnehage. Noen ganger har jeg også behov for å være bare meg og ikke en mamma som må skifte bleie, rydde, vaske, mate, leke og gå ut å løpe etter en villstyring som skal oppdage hele verden. Det er jo en helt fantastisk og morsom tid nå men man trenger litt avlastning i blant. Jeg er jo mye hjemme alene med gogutten min så det å få tilbringe litt tid alene med min andre gogutt er gull verdt. 

Derfor takker jeg gladlig og spørr gjerne om besteforeldrene vil tilbringe litt kvalitetstid med barnebarnet sitt.  Nå er det ikke snakk om hver helg heller, men en helg eller en dag innimellom. Og det mener jeg at man trenger. Man trenger å være bare seg selv i blant og bare kjærester også. Man må huske å pleie forholdet i en så travel småbarnstilværelse. Husk å kose, klemme og kysse masse:) 

Tiden den tiden...

Hvor blir den av. Hørt det før? følt det selv. Noen ganger tror jeg døgnet har for få timer og noen ganger tror jeg døgnet tar igjen og stjeler fra de knappe døgnene. Enkelte dager er superlange, ofte når jeg venter eller lengter eller teller ned til noe som ferie eller noe annet koselig. 

Men i det siste har døgnet for få timer. Jeg rekker rett og slett ikke noen ting føler jeg. Men sanneheten er vel at jeg har for mye å gjøre kanskje. Som i dag da, det startet allerede i natt med forsøket på å få nok nattesøvn, altså skjønnhetssøvnen (jeg skjønner nå hvorfor man forfaller når man blir voksen (les får barn) vet jo aldri når man får sovet) Den sluttet allerede kl 2.30. oppe, gi ungen smokken, legge han igjen, prøve å sove videre, opp og hopp kl 6, dusje, skifte bleie og kle på poden, frokost, lever i barnehagen, hjem, støvsuge og vaske bil, lever regnbukse som vi hadde glemt hjemme i barnehagen, dra på gamle jobben, fiske etter ny jobb, spise lunsj, hilse på og si hei og hå, dra hjem, møte en dame som kanskje skal kjøpe bilen, testkjøre den, innom verksted å spørre om ubetydelige ting, endelig hjemme, sitter ned i 5 min, drar å henter poden i barnehagen, så hjem, fikk plutselig besøk, ungen spinnvill, bade han, gi han mat, skifte, herje, leke, si hade til besøket, begynne på middag, gi ungen grøt, legge han, rydde leker, lage ferdig middagen, bre dyna over gutten, vente på min kjære, setter meg ned og poff.... se tv... plutselig var dagen over gitt og nå kjenner jeg hvor sliten jeg er. 

Vel det er dette de siste dagene og timene har gått med til, søke jobb, gå i intervju, vente på svar og prøve å selge bilen og herje med gogutta mine. 

Nå håper jeg at jeg får svar på noen jobber snart. Får svar på en i morgen, skal i 2.intervju neste uke og venter på avklaring fra en tredje jobb jeg har søkt på.. Jeg håper vel mest på den siste i grunn.. Men jeg får bare se hva som skjer. Til da får jeg sanke nye timer til de kommende døgnene. 

ungen har blitt gær'n....

Vet ikke hva som har skjedd jeg, men helt siden forrige søndag har ungen hatt skikkelige uforutsigbare raserianfall. De kommer sånn helt plutselig men gjerne i sammenheng med at han peker på noe og ikke får det. Jeg prøver å forklare at han ikke kan få alt han peker på, spesielt ikke varme kaffekopper, spisse kniver eller andre farlige ting, og da klikker han helt fullstendig go raser og hyler og skriker på en måte jeg aldri har sett eller hørt før. Går ikke an å få kontakt eller avlede eller prøve trøste heller. Og jeg prøver virkelig å holde maska og holde meg i skinnet å hverken le eller klikke selv. 

Det er jo kjempekult at han plutselig får et slikt anfall med verdens værste tsunamibleie. Og når vi allerede har begynt å skifte på han. Da sparker, vrir og snur han seg og gnir denne herlige møkka over seg selv om hele bade. Da plasserer jeg han i dusjen og spyler han mens han står å raser mot meg. Prøver rolig å forklare at du kan ikke gå med bæsj over hele deg kjære venn, mens jeg tenker at "kan ikke denne ungen lære seg å gå på do nå? Så kommer jeg på at han bare er 1 1/2 år og skjønner ikke, kan ikke eller at det bare er en fase. Herlighet jeg tenker alt. Tenker at han har blitt besatt av noe eller bare har tørna helt... jeg får tørka han etter å ha blitt klora, lugga, sparka, og bitt noen ganger og har mest lyst til å grine selv og tenker hva hadde "NANNY" gjort nå.????.. Ikke går det an å prate til han , sette han i time out eller gi han klistremerker heller. Han er jo for liten selv om jeg er overbevist om at han skjønner i grunn alt, han bare velger å slå seg vrang fordi vi ikke skjønner han. Jeg får ikke lov til å sette han ned heller, han vil være i armene mine, andre ganger nekter han men han skal heller ikke settes ned. Det er ikke til å bli klok på dette her.

Jeg får på han en trusebleie og setter han ned og sier;- gå deg en tur!... funker dårlig, han står å raser enda mer mot meg fordi jeg har satt han ned... Prøver å gi smokk, prøver å gi  vann, mat tja jeg prøver faktisk alt, til slutt går det like plutselig over som det starta.. Og han er igjen den gode og vanlige og herlige gutten min. (skal sies at jeg har forsøkt å bare la han være når han raser slik også og se om det går over av seg selv, funker like dårlig, han vil opp i fanget og vil ikke på samme gang og blir enda mer hysterisk..)

Og jeg sitter igjen med spørsmålet, Hva i huleste skjedde??? Hvorfor oppfører ungen seg som om han har en av og på bryter? Han har aldri og da mener jeg aldri vært sånn før. Først trodde vi det var fordi han hadde ørebetennelse og øyekatarr i forrige uke, men det har gått over, det har derimot ikke anfallene. Har han kommet i trassalderen allerede? I såfall da er spørsmålet hva gjør man da? Råd og forslag mottas med enorm stor takk. og hvis det finnes en Nannyhjelp i Norge ala Usa så tar vi imot de med utstrakte armer. Skjønner ikke at en unge kan være så blid og god for så å plutselig skifte og bli en hysterisk rasende sterk gutt. 

Mamma 50 år.

Da slipper jeg å lure og lyve og narre mamma lenger. Har jo drevet å planlagt og styra og ordna dette den siste mnd i allefall. I helga var 50 års suprisepartyet for henne. Og hun ble ganske overraska ja. Hun ante ingen ting før hun stod på trappa til lokalet vi hadde leid. Kjempegøy.

Med 29 gjester ble det en koselig og fartsfyllt fest. Hun fikk masse fine gaver og storkoste seg. Hun var glad vi hadde lurt henne og laga fest. Det er ikke hver dag man fyller femti så det at man ikke har tid til å ta en fest kommer ikke på tale syns jeg da. Derfor måtte jeg jo finne på noe sprell for henne. Det kom familie og venner fra fjern og nær og alle bidro til å lage ett flott koldtbord, god stemning og en minnerik dag/kveld/natt. Vi holdt på ut i de tidlige morgentimene.

meg, Øivind (mamma sin mann), Randi (min mormor), 

Janne (mammas søster), Mamma Siw, Monica (mammas søster)

Alle hjalp til og da var de tjo ingen sak å lage fest. Så takk til alle dere som hjalp meg på kjøkkenet, med oppryddning og ellers pynting og planlegging. 

I bursdagsgave av meg og min kjære fikk mamma en kjole jeg hadde sydd. Første gang jeg syr klær til voksne, ble fornøyd med resultatet og den satt som støpt på mamma.

action bilde av kjolen som ble tatt på med en gang..

Gratulerer så mye med dagen som var mamman min. DU fortjener kun det beste. Håper du kosa deg masse masse. 

Drittlei

Joda, behandling er bra, det er nødvendig, det er viktig, det hjelper og det støtter og blablablabla... Selvfølgelig er det godt å snakke, gå igjennom ting, finne ut av ting, reagere og få ut masse følelser og tanker, men nå er jeg drittlei. Etter 11 år i behandling tør jeg påstå at jeg har rett til å si det. Jeg er rett og slett drittlei. Jo, jeg kan nok slutte, men det er kanskje ikke så lurt? Jeg hadde nok klart meg uten, jeg er bra nok til å fungere og jeg fungerer jo i hverdagen, men samtidig så gjør jeg vel ikke det. Samtidig er det skummelt å si nei og takk og hadebra til det nettverket. Men jeg føler ikke at jeg blir bedre, føler ikke jeg blir verre. Jeg føler jeg har stått på stedet hvil de siste 4 åra.... Ting skjer, ting forandrer seg, og ting er ulikt hver dag, så i morra er sikkert alt greit igjen. men jeg føler jeg bruker så mye tid. Tid på å snakke, gå igjennom historien, prate om den, føle på den og repetere gammelt nytt. For å si det sånn så tar det ikke 45 minutter å gå igjennom livet mitt, og det tar ikke en dag eller ei uke eller. Det tar mange år føler jeg. Det er jo tross alt snakk om 28 år med erfaringer, opplevelser, og både negative og positive ting. 28 år som har formet meg til det mennesket jeg er, både på godt og vondt. 28 år som gjør at jeg reagerer som jeg gjør, er som jeg er og gjør det jeg gjør. Hverken bra eller dårlig, men likevel ett selvstendig erfaringsrikt liv. Så da er det vel lov å bli lei iblant og skulle ønske man kunne få en pause fra å prate ihjel ting som er historie. Det er på tide å se framover og tenke positivt... Enda godt det er 3 uker til neste time... Det er kanskje den pausen jeg trenger. Time will show...

Da kom forkjølelsen snikende..

Herlig bilde sant? Bare til ære for dere. he he

Jepp, jeg feirer liksågodt høsten med en real høstforkjølelse, går vel over i en vintersnue tenker jeg. Toppers, for det kunne ikke passet bedre å bli syk nå. NOT. Har ikke tid, har virkelig ikke tid til det og jeg krysser bare fingrene for at Aron og Magnus holder seg friske så vi slipper helsykdom her i heimen. Heldigvis og bank i bordet vært lenge siden gutta har vært syke nå..

Har omsider fått karra meg opp av senga etter at min kjære var så snill å lot meg få sove litt lenger. Det passa ypperlig. Skal sies at det var min tur å sove ut i dag likevel men passa bra uansett. I morra må jeg til pers og opp kl 5-6 virker det som. 5 er den nye morgenen igjen. Gjerne med en stappfull bleie og gjennomtissa pysj. Ikke rart gutten våkner da. Det er jo ikke noe godt å sove i. Vurderer å ta på an dobbel bleie, for dette er også dagligdags... Prøver å kutte ned på drikkinga på kvelden også men uten alt for mye hell...

Ute er det skikkelig høstvær og jeg har ikke noe lyst til å gå ut i dag, men må vel ut å lufte gogutten. Han er jo helt turbo og følger ikke mamman's behov om å sløve på sofaen og drikke utallige kopper meg te og honning. Også var det alt som skulle ordnes og gjøres... 

I morra kommer det noen å ser på bilen også, hjelp det er skummelt. Skal vi plutselig bli uten bil da.... Jaggu godt vi har t-banen rett uttafor døra.