I morgen har det gått 16 år

siden min kjære pappa så brått døde fra meg. I begynnelsen var det veldig fjernt at han var borte. Jeg hadde akkurat flytta til Oslo til mamma. Det var som om noen tulla med meg. Han var jo ikke syk, ikke som jeg visste om. Men sannheten var at han hadde ligget ei hel uke på sykehus og til slutt ikke klarte seg. Ingen sa noe til meg før det var for sent. Jeg fikk aldri sagt hade, fikk aldri snakket med han eller sett han for siste gang før han døde. Det er sårt, det er tungt, der er et stort savn. Nå som årene har gått blir savnet større og større. Jeg skulle ønske han kunne sett hvordan jeg har det, sett hvordan jeg har kjempet, hvordan jeg har klart meg, kommet sterkere ut av alt, stiftet familie, fått barn. Skulle ønske han kunne møtt Aron og Magnus. Jeg tror han hadde vært stolt. Både stolt morfar og stolt pappa. 

Jeg savner han utrolig. Og jeg er redd. Tiden går så fort og jeg er redd jeg kommer til å glemme han mer og mer. Jeg er redd for å ikke huske, ikke kjenne igjen lukter, huske minner, erindre stemmen, væremåten, snilheten og godheten hans. Jeg prøver så godt jeg kan å huske og ta vare på minnene, men noe blir visket ut dessverre. Men de viktigste tingene husker man heldigvis. 

06.06.95 vil for alltid være en tung dato. Det var den dagen jeg be kalt inn på rektors kontor. Uvitene om at jeg ikke hadde gjort noe galt men skulle få den sørgeligste beskjeden i hele verden. Mamma var der, hun var så alvorlig og trist, rektor var så utrolig alvorlig også. Og jeg husker så godt at jeg tenkte og tenkte. HVA HAR JEG GJORT NÅ DA? jeg kunne ikke huske at jeg hadde gjort noe galt heller. Sykla uten hjelm... hmm nei det kunne ikke være det. Så fikk jeg svaret, pappa var død. Mer husker jeg ikke. Alt ble bare svart og som i et vakum. Jeg husker ikke om jeg gråt eller bare satt i mine egne tanker. De nesten dagene var også tomme. Helt til begravelsen. Hele tiden tenkte jeg at, det er ikke pappa, det er en annen som ligger i kista. Selv om jeg fikk sett han før begravelsen så var det ikke han. Det lignet ikke, sjelen var der ikke. Jeg trodde lenge at pappa fortsatt levde et eller annet sted. Og jeg drømte stadig vekk at jeg var på besøk hos han. Men ettersom tiden har gått og jeg har fått sørget og gjennomgått ting mer så har det gått opp for meg på en eller annen måte. Men det er fortsatt tungt, og fortsatt veldig fjernt. 

Takk for flotte år pappa. Savner deg masse. Selv om det har gått 16 år som kommer jeg aldri til å glemme deg. 

Syltetøy

Virker kanskje litt rart å skrive om syltetøy men sånn er det bare.

Da jeg var yngre var vi på ferie i Spania sammen med familien til stefaren min. Hver morgen gikk jeg til butikken og kjøpte brød som vi hadde til frokost. "quatro grande pan por favor..." husker det enda.

På brødet hadde jeg alltid ett ferskensyltetøy, det var stort sett det pålegget jeg likte i utlandet. Men dette ferskensyletøyet var utrolig godt, ordentlige bærbiter og god smak. Men det fantes jo bare i Spania.... Et spansk merke for sikkerhets skyld.

En jul fikk jeg dette syltetøyet i gave pluss penger av foreldrene til stefaren min. To fantastiske mennesker jeg fikk utrolig god kontakt med. De var som mine besteforeldre, de besteforeldrene jeg ikke hadde. Jeg hadde veldig dårlig forhold til min pappa sine foreldre. Av mange grunner men likevel, det var godt å ha to besteforeldre som elsket meg, som tenkte på meg og som gjorde meg til sitt barnebarn selv om jeg biologisk ikke var det. De var virkelig helt fantastiske og vi var der jo ofte.  Så det at de fikk tak i det syltetøyet til meg og husket på at jeg likte det så godt var utrolig rørende. 

Nå er det den tiden da det nærmer seg 11 år siden de dessverre døde, begge to med en mnd mellomrom. Rart hvordan tiden går selv med savn.Tragisk og utrolig tungt. Det var den tiden jeg ble syk første gang. Jeg tror det var det at jeg mistet de også som utløste alt. Dråpen som fikk begeret til å renne over og jeg orket ikke mer, orket ikke at det skjedde mer eller at jeg mistet flere av de jeg var glade i. Det var alt for mange begravelser for en 17 åring. 

Påska er på en måte ikke helt det samme mer. Bestefar døde først av hjerteinfarkt, vi trodde jo det skulle gå bra etter operasjonen og alt, men det gikk bare ikke. Så akkurat en mnd på dagen etter han døde ble bestemor drept i en bilulykke. Det føles så meningsløst at to så gode mennesker skal måtte dø. Og jeg forstår ikke noen mening i det.

Jeg savner de så utrolig. Derfor er det litt rart at lykken ble så stor da jeg fant Lerum sitt aprikos og fersken syltetøy som smakte akkurat som det ferskensyletøyet jeg pleide å spise i spania og som besteforeldrene mine kjøpte til med så ofte de fikk muligheten. Alle minnene kom tilbake. Alle de gode minnene. 

Det er rart at ett syltetøy kan minne en på så mye godt men også minne en på savn og triste ting.

Men det er godt å i allefall ha gode minner å se tilbake på og huske på. Om det så er ett syltetøy som skal minne en på det så sitter jeg nå her å tenker på de og spiser ferskensyltetøyet, på hvitt brød og tenker at jeg er i Spania med de alle. 

I virkeligheten spiser jeg aprikosog ferskensyltetøy på knekkebrød og brunost og sitter hjemme i stua, men det er i virkeligheten, ikke i tankene. 

Ta godt var på minnene uansett om de er gode eller triste, for det er de som har skapt oss til de vi er og fortsatt gjør oss til det menneske vi er. man lærer mye av erfaring og andre mennesker. 

Selv om påsken er tung så er den også en koselig tid for meg.