sykmææææælt da

Jædda. så lang tid gikk det. 21 uker og sykmeldt pga bekkenet. Kjempeflott å få vite når man ringer til nav for å sjekke om hvordan man søker sykepenger uten utenlandsopphold at man ikke har krav på sykepenger.. What ? jeg har jo jobba 60 %.. vel dette systemet er så flott at når man ikke har jobbet 100% i 6 mnd uten å være syk så har man ikke krav på sykepenger.. Takk for det. Ikke bare taper jeg mye penger på å være sykmeldt men jeg må tilbake på aap penger også. arbeidsavklaringspenger. Jeg skjønner ikke poenget. jeg har jo en jobb, jeg har jobba litt mer enn 60% i de siste mnd men likevel kabooosj du har ikke rett på sykepenger likevæl... ha ha gottcha.. 

Meningen er å jo å forsøke å komme seg tilbake i jobb eventulet på en aktiv sykemelding men nå har jo nav på en måte ødelagt den muligheten.. så værsågod tilbake til dere i den offentlig etaten som vil at folk skal ut i jobb....

Får se hva det blir til, er sykmeldt en mnd nå for å se om bekkenet samarbeider litt mer etter hvile og i tillegg skal jeg komme meg til en kiropraktor. Merker det er bedre allerede etter å ha sluppet tunge løft og stå rett opp og ned mange timer etter hverandre. 

Lille bølla i magen er kjempeaktiv om dagen. Turner rundt som om det er en atlet i eliteklassen. Her er det ikke mulig å gå glipp av en eneste bevegelse. Lille knøttet begynner å bli stor og sterk. Til og med Aron kjente lillebror dulte borti han da han satt i fanget mitt i går. 

Helt fantastisk. 

Vel i tillegg til å være sykemeldt er vi alle sammen potte forkjøla. snørrfamilien.com for å si det mildt. Tør påstå at Aron er den som er i best form av oss, så han er fortsatt i barnehagen der alle andre også er forkjøla, så det å smitte noen eller bli smitta er lissom ikke noen fare. Men vi ser an almenntilstanden. Merker at han ikke tåler så mye før det blir litt tårer og sutring så i storform er ikke han heller. 

Godt vi tar sykdomsrøkkelet nå halvannen uke før vi drar på ferie. 

what's wrong with me

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne men det kan jo hende forklaringen på at jeg ikke føler meg så utrolig god form endelig har kommet for en dag. 

og kanskje grunnen til de to spontanabortene.. Har jo snakka med legen om dette og hun tok derfor masse prøver av meg, derav av hormonnivå. Fikk svar i dag og det kan tyde på at jeg har lavt stoffskifte. Derfor skal jeg nå ta nye blodprøver og utredes for det. Joda... var jo bare det som mangla, er det ikke nok som feiler meg lissom..

Men forklaringen på at jeg så sliten, så trøtt, så deppa, så uttafor, så giddalaus, så var på lyder, har så vondt i kroppen, har problemer med å sove og ikke klarer å stå opp på morgenen, sliter med magen og hud og hår er alle symptomer på lavt stoffskifte. Til og med det å få lett blåmerker. Forklarer det enorme blåmerket jeg har hatt på rompa i 2 uker nå som jeg ikke aner hvordan jeg har fått.. Forstyrrelsene i de verdiene kan også føre til at jeg da har mista to ganger og at vi nå sliter med å få nr 2..

Vet ikke helt hva som skjer videre men bare blodprøver og legen kan bestemme hva dommen blir. 

Noen som har erfaringer eller råd å komme med. Noen som kjenner til dette med lavt stoffskifte og hva som er skummelt eller normalt med det?

Drittlei

Joda, behandling er bra, det er nødvendig, det er viktig, det hjelper og det støtter og blablablabla... Selvfølgelig er det godt å snakke, gå igjennom ting, finne ut av ting, reagere og få ut masse følelser og tanker, men nå er jeg drittlei. Etter 11 år i behandling tør jeg påstå at jeg har rett til å si det. Jeg er rett og slett drittlei. Jo, jeg kan nok slutte, men det er kanskje ikke så lurt? Jeg hadde nok klart meg uten, jeg er bra nok til å fungere og jeg fungerer jo i hverdagen, men samtidig så gjør jeg vel ikke det. Samtidig er det skummelt å si nei og takk og hadebra til det nettverket. Men jeg føler ikke at jeg blir bedre, føler ikke jeg blir verre. Jeg føler jeg har stått på stedet hvil de siste 4 åra.... Ting skjer, ting forandrer seg, og ting er ulikt hver dag, så i morra er sikkert alt greit igjen. men jeg føler jeg bruker så mye tid. Tid på å snakke, gå igjennom historien, prate om den, føle på den og repetere gammelt nytt. For å si det sånn så tar det ikke 45 minutter å gå igjennom livet mitt, og det tar ikke en dag eller ei uke eller. Det tar mange år føler jeg. Det er jo tross alt snakk om 28 år med erfaringer, opplevelser, og både negative og positive ting. 28 år som har formet meg til det mennesket jeg er, både på godt og vondt. 28 år som gjør at jeg reagerer som jeg gjør, er som jeg er og gjør det jeg gjør. Hverken bra eller dårlig, men likevel ett selvstendig erfaringsrikt liv. Så da er det vel lov å bli lei iblant og skulle ønske man kunne få en pause fra å prate ihjel ting som er historie. Det er på tide å se framover og tenke positivt... Enda godt det er 3 uker til neste time... Det er kanskje den pausen jeg trenger. Time will show...

Da kom forkjølelsen snikende..

Herlig bilde sant? Bare til ære for dere. he he

Jepp, jeg feirer liksågodt høsten med en real høstforkjølelse, går vel over i en vintersnue tenker jeg. Toppers, for det kunne ikke passet bedre å bli syk nå. NOT. Har ikke tid, har virkelig ikke tid til det og jeg krysser bare fingrene for at Aron og Magnus holder seg friske så vi slipper helsykdom her i heimen. Heldigvis og bank i bordet vært lenge siden gutta har vært syke nå..

Har omsider fått karra meg opp av senga etter at min kjære var så snill å lot meg få sove litt lenger. Det passa ypperlig. Skal sies at det var min tur å sove ut i dag likevel men passa bra uansett. I morra må jeg til pers og opp kl 5-6 virker det som. 5 er den nye morgenen igjen. Gjerne med en stappfull bleie og gjennomtissa pysj. Ikke rart gutten våkner da. Det er jo ikke noe godt å sove i. Vurderer å ta på an dobbel bleie, for dette er også dagligdags... Prøver å kutte ned på drikkinga på kvelden også men uten alt for mye hell...

Ute er det skikkelig høstvær og jeg har ikke noe lyst til å gå ut i dag, men må vel ut å lufte gogutten. Han er jo helt turbo og følger ikke mamman's behov om å sløve på sofaen og drikke utallige kopper meg te og honning. Også var det alt som skulle ordnes og gjøres... 

I morra kommer det noen å ser på bilen også, hjelp det er skummelt. Skal vi plutselig bli uten bil da.... Jaggu godt vi har t-banen rett uttafor døra.

vondt her og vondt der

Har så utrolig vondt i kroppen om dagen og frykter influensa. Som i tillfelle passer skikkelig dårlig nå. har en del å gjøre. Heldigvis er både Aron go min kjære i strålende form så jeg tviler kanskje på at det er influensa sånn sett. Men da kan det være betennelse og det er ikke noe bedre. Så da må man kanskje skvise inn ett legebesøk denne uka. Går ikke går ikke, rekker ikke, hakke tid, sykdom forsvinn.... hjalp det????

nja, nei gjorde ikke det gitt. Tenk om man kunne bare be sykdom om å forsvinne så fort som den kommer snikende på... Hadde det bare vært mulig... Ja, ja 

Men nå sitter jeg her med hodepine, vondt i alle kroppens deler og det er ømt og vondt og jeg vurderer sterkt å proppe i meg masse smertestillende.

Typisk når man har en del å gjøre og skal noe. Vi som skal feire mamman min i dag. Hun blir nemlig 50 år på onsdag og i morgen kan dere se resultatet av sinnasnekker'n på TvNorge kl 20.30. Det blir så fint det huset altså så følge med på den herlige familien min.

Tunge dager

Joda, de kommer når man minst aner det og minst ønsker de. Heldigvis forsvinner de igjen. Men de holder seg ikke borte for lenge. Og hvorfor de kommer spør jeg meg selv om hele tiden? Hva er grunnen til disse mørke, tunge dagene? Aner ikke, jeg har rett og slett ikke peiling. Det er like frustrerende hver gang kjæresten min spør meg hva det er og jeg ikke kan svare. Har bare ikke dagen, er uttafor og deppa er så oppbrukte forklaringer. Men jeg har ikke noe annet å si. Skulle bare ønske jeg kunne ha normale dager, ikke slike bølgedaler av hverdager. 

Det var nedtur å komme hjem fra ferie, tilbake til hverdagen, der alt bare gled inn i akkurat slik det var før ferien. Føler jeg er så lei av det. Lei av å gå hjemme, lei av å prøve, lei av å få skikk på denne søvnen til guttungen, lei av å bytte bleier,  lei av å vaske klær, lei av å rydde, lei av å være sliten, sliten av å være uttafor og tja enda flere ting jeg har på tunga. Og ingenting hjelper. Vel noen ganger hjelper det selvølgelig med ett smil fra Aron, litt barnelatter og en god klem fra kjæresten. Men jeg har ikke lyst til å trene, ikke lyst til å gå tur, ikke lyst til å se på tv. Jeg har rett og slett bare lyst til å ligge på sofaen og ikke gjøre en eneste ting, ikke løfte en finger eller bevege en muskel. Latskapen eller utmattelsen har tatt overhånd og jeg føler meg som ei feit ku som sitter å gomler godteri og driver dank. Herregud, jeg blir oppgitt over meg selv bare når jeg skriver dette, men det er sånn det føles. Jeg orker ikke ta ansvar, orker ikke føler ansvar eller gjøre noe fornuftig. Jeg er vel endags egoistisk, eller i dette tilfellet flerdagsegoistisk. Jeg nådde min egen grense for hvor langt jeg kan pushe meg selv og syns det er tungt å dytte vogna til Aron. 

OMG. Sånn kan det ikke være så etter tre dager i selvmedlidenhet og "ikke er meg selv" tilstand tar jeg meg selv i nakken og sier, nå må jeg bare ta meg sammen. Dette kan jeg ikke utsette hverken kjæresten min, sønnen min eller meg selv for. Tenk posititv (Yeah right sier den negative stemmen inni meg med en gang) og kom deg ut.... (shit ut på hva da? tur lissom eller åhhhh slitsomt sier den late stemmen i meg) 

Men jeg stod opp tidlig i dag sammen med guttungen, fikk sydd litt, fikk lagt han, og meldte meg på en time på sats og kom meg jaggu av gårde. Mens jeg trente gikk gutta mine tur. Etter min kjære dro på jobb gikk guttungen go jeg enda en liten tur ut.

Og endelig virker det som de tunge dagene var over for denne gang. Håper jeg har jaga de langt nok bort nå så de holder seg borte leeeeenge. Men kjenner jeg meg selv rett så sitter jeg vel snart å ikke gidder noe da også. men til nå er jeg "normal" igjen og skal være det så lenge jeg kan.. Helt til galskapen tar over kanskje.

ha en flott dag endten den er tung, lys, travel, lat, spennende, koselig eller helt normal. Man har lov til å ha alle slags dager.

Who's laughing now?

fra sommerfest i Sverige med Riksteatret det jeg jobbet for 2-3 år siden

For å bare skifte tema helt fra sying og hobby og alt og gå over til frk. Ubeleilig. Her kommer hele sannheten, alt om meg helt ærlig, helt oppriktig. Hvorfor ble jeg som jeg ble og grunnen til navnet og alt om meg. Snakk om eksponering som kommer nå gitt. Reaksjoner fra dere får bare komme og jeg må advare om sterke ord og bilder. Men det er viktig å få frem slike ting også, det er alt for mange som ikke snakker om det og det er nok fortsatt en del tabu rundt det å være psykisk syk. Mnage får kanskje sjokk nå, kanskje til og med kjæresten min... 

Vel, hvor skal jeg begynne. Jeg har lenge tenkt det store spørsmålet; Hvorfor meg?

for å utdype det, hva har jeg gjort galt, hva gjorde jeg galt, hvorfor skjedde alt meg. Men samtidig jeg skal faktisk ikke klage, mange har hatt det og har det verre enn meg. 

Jeg sier det rett ut, jeg hadde ingen flott barndom, ingen rosenrøde minner. Den var preget av fyll, skilsmisse, krangling, omsorgssvikt, mobbing og overgrep. Jeg sier det rett og slett rett ut, uten filter. Men jeg går ikke nærmere inn på det. 

Men som unger flest er man flink til å fortrenge, flykte og leve i en drøm. Jeg husker derfor utrolig lite fra barndommen, men jeg husker nok. Skulle bare ønske jeg kunne huske flere gode minner enn vonde. Men kanskje det er like greit.

Heldigvis flytta jeg til mamma da jeg var 13 og ting ble med en gang mye bedre. Alt var plutselig så flott men da jeg var 17 opplevde jeg flere dødsfall i familien og begeret rant over. Det var ikke plass til flere inntrykk, minner eller hendelser. Resultatet var at jeg sluttet å spise og prøvde ta livet av meg. 

Dette må være det styggeste bildet jeg har av meg selv. og absolutt ikke frisk i det hele tatt, faktisk på mitt dårligste.. Har vel slettet alt unntatt dette som er mere til skrekk og advarsel til meg selv.

Heldigvis fikk jeg hjelp, i form av tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus, men likevel hjelp. Jeg er utrolig glad for det i dag. Jeg visste vel ikke da at jeg ville ha hjelp.

Men årene gikk, jeg kjempet imot, (herregud som jeg skjempet imot) jeg jobbet med meg selv og prøvde oppi alt å gjøre ferdig skolen. Jeg ble ferdig med skolen, fikk noen diagnoser med på lasset og ble satt ut i verden for å leve. Gikk ikke alltid så bra akkurat det, havnet på akutten igjen, kiloene gikk opp, kiloene gikk faretruende ned, prøvde meg gjennom hele felleskatalogen uten nytte, ble tvangsforet, noen lange opphold på ulike avdelinger for utredning og ditt og datt men jeg kom meg jo etter hvert. Jeg fant ut at nok var nok, jeg ville ikke ha det sånn som jeg hadde hatt det, og de som hadde ødelagt meg skulle faen ikke få ødelegge resten av livet mitt også. De hadde gjort nok skade.

Jeg forandret meg, jeg begynte å jobbe, vel forsøkte å jobbe i allefall, hadde jo mine små tilbakefall, men for tre år siden snudde jeg og ønsket ikke dø lenger. Jeg er faktisk livredd for å dø nå.

Alt forandret seg og jeg mestret noe, jeg jobbet og fikk ros og skryt og klarte noe jeg ikke trodde jeg skulle klare og jeg hadde det bedre med med selv, Jeg var plutselig symptomfri og frisk. Vel og merke med mine småting som mørkreddhet, angst og utrolig skvettenhet, men det blir jeg nok aldri kvitt. Men jeg hadde gode venner, som alltid har vært her for meg, jeg brukte trening, jeg brukte familien som også støttet meg og var her for meg og jeg hadde vel aldri følt meg bedre. 

Og akkurat da møtte jeg også mannen i mitt liv. 

min fantastiske kjæreste

Min kjære gode samboer og pappa til barnet mitt. Vi møttes og har vært sammen hver dag siden. Jeg kom hjem fra ferien, ble gravid, begynte på skole og vi flytta sammen. Livet var bare fantastisk. 

Selv det å få en fødselsdepresjon (er vel mere utsatt siden jeg har slitt med depresjon tidligere) knakk ikke meg, eller forholdet til samboeren min. Det å få ett barn er ikke akkurat en krempermie på forholdet, men på en måte så er det det likevel. Man krangler jo om hvem som skal sove, hvem som har skifta flest bleier, hvem som skal få to timer fri for å gå ut eller hvem sin tur det er å legge. Man blir litt egosistisk fordi terskelen er så lav og søvnunderskuddet så utrolig stort. Samtidig så styrker det forholdet. Man lærer seg å måtte snakke sammen om alt, man lærer seg å ta hensyn, gi og ta på en helt annen måte enn før. Man er ikke lenger to, man er tre, man må samarbeide og planlegge på en helt annen måte.

Og det å få barn er virkelig det beste som noen gang har skjedd meg. Greit vi har fått en unge som ikke ville sove på natta det første året, men som nå endelig har (kryss i taket og bank i bordet) sovet 11 timer i strekk den siste uka. Ungen er i tillegg blid som ei sol, hele dagen lang, han er morsom, finner på masse og man kunne vel knapt tro at så små ting som han gjør kunne gjøre en mamma og pappa mere stolt. 

Jeg har mine arr, mine hendelser, min fortid, men det har også styrket meg, jeg ville ikke vært den jeg er i dag, uten forhistorien min. Selvfølgelig ville jeg vært den foruten, men den har også gjort meg til ett veldig sterkt menneske, et erfaringsrikt menneske og jeg setter mere pris på alt nå.

SÅ hvem ler nå! Hvem hadde trodd at jeg skulle sitte her med en mann, barn, leilighet, bil og ett fantastisk liv nå etter den kampen jeg var igjennom. Vel, man kan vel ikke si annet enn at det ordner seg, det vil bli bedre, jeg syns det var verdens dummeste klisje på mitt dårligste tidspunkt men det nytter. Så om du sliter, har det vondt så ikke nøl med å søke hjelp, få hjelp og snakke om det. Det vil tro det heller ei bli bedre. Jeg var faktisk så og si gitt opp av utallige leger og psykologer men det var noen som aldri ga meg opp og takket være dem sitter jeg her i dag og takket være at jeg selv aldri ga helt opp inni meg så er jeg fortsatt her, med livsglede, med ett utrolig bra liv og jeg, selvmotsigelsen selv og pesimisten, må innrømme at jo terapi nytter likevel. Og har man dårlige dager så bruk de man har rundt seg så man ikke havner på dypet igjen. Det gjør jeg. Alle dagene er fortsatt ikke perfekte, men de er bra for det. 

bihuleverk er no herk

Etter å ha blitt tettere og tettere gjennom hele pinsa og knapt nok klarer å puste hvis jeg lukker munnen så har jeg krypt til korset, ibuxen går ned som godteri og nesesprayen er limt fast oppi nesa. Men å gå til legen gidder jeg ikke. Vel det å betale 250 kr for en legetime og ta prøver i huet og rævva for å få vite at dette bare er ett virus som de ikke kan hjelpe meg med ikke akkurat er høyest på lista mi nå.

Det hjelper heller ikke at alle lyder er som å få ett glasskår kjørt oppi øye og i tinningen heller. Kan fader meg ikke huske sist jeg var så pjusk. Men jeg har ikke tid til å være syk. jeg har en turbogutt på ett år som forvandler hele leiligheta til ett lekeparadis (les rotehus) og selv om han også har feber så er han mere turbo enn noen sinne. Hvordan klarer han det lurer jeg på. Han har 39 i feber men å leke og herje og tulle og fjase det orker han. Jeg orker knapt nok å hente meg ett glass vann.

Men i dag dro jeg til Svigermor og fikk hjelp. Hun har nemlig det fantastiske apparatet sitt. Det er smertebehandlingsapparat med infrarøde stråler som behandler der det trengst. Og etter to behandlinger i panna, og to på hver side av nesen så kunne jeg puste mye lettere og det enorme trykket i panna og rundt øynene var lettere. Syns i grunn at et sånt apparat burde vært et nødvendig inventar i ett hvert hjem på lik linje med mat. Bare syns det er ett så dyrt apparat. Men at det hjelper det kan jeg skrive under på. Føler meg ti ganger bedre nå enn før behandlingen. Og mye bedre enn å dra til legen å få beskjed om at det må gå over av seg selv.

værsyk?

Sitter her pottetett og hodepine som får meg til å vurdere å ta meg en smertestillende eller to. Er fokjøla men jeg tror faktisk det er været som gjør meg så syk. Jeg hadde hodepine i går også og jeg fikk jo svaret på hvorfor i dag, Torden. Jeg får alltid hodepine dagen før og samme dag som det blir torden. Akkurat som om kroppen merker at det er noe rart på gang. Om veldig skiftende vær. Så med andre ord værsyk. Mamma har det akkurat på samme måten. Vi kjenner det på hodepina når det blir torden. 

Men nå håper jeg det er nok lummert vær og at de tbare fortsetter å være sol sol sol uten plutselig pøsregn eller torden. 

hvordan gi medisiner til disse små??

Hvordan gi dette?

Til en sånnen?

Det er spørsmålet og problemstillinga om dagen. Vi var hos legen med Aron i går og fikk derfor to forskjellige medisiner som han skal ta i ei uke. Penicilin som skal gies 3 ganger om dagen i ei uke og astma inhalator som han helst skal puste inn litt av 4 ganger om dagen i ei uke. 

Vel det går forsåvidt greit å gi den flytende penicilinen så fremt han faktisk får i seg litt av det vi gir og ikke spytter ut alt. Han nekter med hele kroppen og brekker seg stakkar. Skulle bare ønske han forstod meg når jeg sier at det vil gjøre deg frisk og jeg gir det ikke til deg for å være slem men for å hjelpe det. Skulle virkelig ønske han var 2-3 år og kanskje skjønte meg der altså. hjelper ikke å lokke med saft eller noe å skylel munnen med etterpå heller. Han nekter plent å ta imot noe annet etter den medisinen fordi han tror det er mere medisin. Brukte en halvtime på å overbevise han om at grøten var bare grøt og at yoghurten heller ikke hadde noe skumle greier i seg. Etter litt yoghurt på hele meg, litt på gulvet, stolen hans og over han i tillegg til litt medisin over hele han så fikk han nå i seg både medisin og grøt. Og han spiste grøten med glede når han bare fikk smakt på den. Men guri for en kamp da. Man må faktisk være to når man skal gi medisiner til ett lite barn. Som damen på apoteket sa, du må bare være bestemt. Bestemt hjelper dessverre ikke stort når man har med en 10 mnd 12 kg sumobryter baby. Han er så sykt sterk go han er som en orm når det er noe han absolutt ikke vil. Så tenk deg når det er noe han hater hvor mye han protesterer. Og jeg sitter å føler meg som verdens slemmeste og dårligste mor. 

Når man endelig har tatt denne kampen gjenstår kamp nr to. Inhalatoren som er festet til en maske som helst skal være tett over munn og nese. Han skal bare ta 5-6 åndedrag i den men det var det å få han til å ha den over munnen og nesa da. Jog tror ikke han fikk i seg ett åndedrag av den medisinen som visstnok skal hjelpe han å puste bedre. Alt som er nært ansiktet er pyton. Vi får jo ikke pusse tennen hans en gang. Det er bare greit med tannbørste om han kan holde den selv og tygge på den. Milde moses. Jeg tenkte mitt da legen skrev ut astmamedisin at dette går aldri. men vi må jo bare prøve. Man må i allefall være to når man skal gi den inhalator masken. Selvfølgelig er jeg mye alene enten dag eller kveld. Joho.

kamp nr to ble i allefall overstått og jeg gruer meg til de 5 neste kampene. 

Jeg syns virkelig synd på han samtidig som jeg vet at han bare må i håp om at han blir mye bedre og slipper slite slik som han gjør. Slipper å ha vondt og slipper å være så tett. 

Vi har blitt henvist til en barnelege for videre sjekk om det er allergi, astma eller hva det er som gjør at han er så tett og surklete i brystet. Han har jo alltid vært sånn men det blir jo verre når han er forkjøla og verre når han anstrenger seg.

Stakkar tapre gutten min.

Pjuskelusk

Det var jo ikke til å unngå, men da ble jeg syk også... Hmm. Våkna først av en liten gutt som kasta opp og bare ville sove sammen med oss. Ville helst ha han i senga også så jeg kunne følge med han. Resultatet ble jo at jeg sov lite, nesten ingen ting. Men det viktigste er jo at lillegullet har det bra. Min kjære var derfor så snill å stod opp med Aron på morgenen så jeg fikk sove ut litt. Er småkvalm, har mageknip, vondt i hele kroppen, enorm hodepine og bare uggen. Håper det går like fort over som det kom. For aron og jeg skal være alene hjemme i kveld når sambo jobber. Kan bli en utfordring. En stykk syk unge og en stykk redusert mamma. Flotters... vi får sitte å sløve i sofaen tror jeg. Er jo grenser for hvor mange rampestreker Aron orker å gjøre når han er såpass slapp og daff.

Jeg virkelig hater å være syk. Jeg klarer ikke ligge i senga og sløve, klarer knapt nok å sove i det hele tatt. Jeg hater å være "sengeliggende", så jeg halvsitter i sofaen. Minner meg alt for mye om de gangene jeg har vært syk. og det er ikke gode minner alt.
Men å ligge på sofaen er litt bedre. Da kan jeg ha på tv i bakgrunnen og dataen i nærheten, og nå åler jo Aron seg rundt på gulvet også så jeg må jo følge med. Man kan lissom ikke være 100% syk når man har barn, man må lissom klare ting uansett hvor dårlig man er. Derfor er jeg utrolig glad for at jeg har Samboern som stiller opp og er her. All creed til alenemødre altså. Skjønner ikke hvordan dere klarer det.