Drittlei

Joda, behandling er bra, det er nødvendig, det er viktig, det hjelper og det støtter og blablablabla... Selvfølgelig er det godt å snakke, gå igjennom ting, finne ut av ting, reagere og få ut masse følelser og tanker, men nå er jeg drittlei. Etter 11 år i behandling tør jeg påstå at jeg har rett til å si det. Jeg er rett og slett drittlei. Jo, jeg kan nok slutte, men det er kanskje ikke så lurt? Jeg hadde nok klart meg uten, jeg er bra nok til å fungere og jeg fungerer jo i hverdagen, men samtidig så gjør jeg vel ikke det. Samtidig er det skummelt å si nei og takk og hadebra til det nettverket. Men jeg føler ikke at jeg blir bedre, føler ikke jeg blir verre. Jeg føler jeg har stått på stedet hvil de siste 4 åra.... Ting skjer, ting forandrer seg, og ting er ulikt hver dag, så i morra er sikkert alt greit igjen. men jeg føler jeg bruker så mye tid. Tid på å snakke, gå igjennom historien, prate om den, føle på den og repetere gammelt nytt. For å si det sånn så tar det ikke 45 minutter å gå igjennom livet mitt, og det tar ikke en dag eller ei uke eller. Det tar mange år føler jeg. Det er jo tross alt snakk om 28 år med erfaringer, opplevelser, og både negative og positive ting. 28 år som har formet meg til det mennesket jeg er, både på godt og vondt. 28 år som gjør at jeg reagerer som jeg gjør, er som jeg er og gjør det jeg gjør. Hverken bra eller dårlig, men likevel ett selvstendig erfaringsrikt liv. Så da er det vel lov å bli lei iblant og skulle ønske man kunne få en pause fra å prate ihjel ting som er historie. Det er på tide å se framover og tenke positivt... Enda godt det er 3 uker til neste time... Det er kanskje den pausen jeg trenger. Time will show...