Verdens herligste

Det er ikke rart man bare må smile og le og koser seg sammen med denne gogutten. Han er til å spise opp innimellom. Og han vokser fortere enn jeg egentlig har lyst til å akseptere. Han har begynt å bli en stor gutt, prøver å prate, peker og vil orientere seg, spør, viser, skjønner så mye, tuller og fjaser, smiler og sjarmerer. Selvfølgelig kan jeg bli kjempesint og redd for han hvis han gjør noen bøllestreker, men så får jeg bare ett stort glis og da må jeg jo bare smile jeg også. Han vet å få det som han vil og han vet å tvinne oss rundt lillefingeren. Men strenge er vi uansett. Selv om han forsøker å avlede oss.

Uansett så er han verdens herligste og hva er vel bedre enn å få en herlig stor siklenuss etterfulgt av en god kos uten av man ber om det. Hvem andre kan glede så mye og så spontant som ett lite barn. Jeg føler meg som verdens heldigste som har fått denne gutten min. Hvordan livet var uten han kan jeg nesten ikke huske, men det var i allefall ikke noe i forholdt til hva det er nå.