Tiden den tiden...

Hvor blir den av. Hørt det før? følt det selv. Noen ganger tror jeg døgnet har for få timer og noen ganger tror jeg døgnet tar igjen og stjeler fra de knappe døgnene. Enkelte dager er superlange, ofte når jeg venter eller lengter eller teller ned til noe som ferie eller noe annet koselig. 

Men i det siste har døgnet for få timer. Jeg rekker rett og slett ikke noen ting føler jeg. Men sanneheten er vel at jeg har for mye å gjøre kanskje. Som i dag da, det startet allerede i natt med forsøket på å få nok nattesøvn, altså skjønnhetssøvnen (jeg skjønner nå hvorfor man forfaller når man blir voksen (les får barn) vet jo aldri når man får sovet) Den sluttet allerede kl 2.30. oppe, gi ungen smokken, legge han igjen, prøve å sove videre, opp og hopp kl 6, dusje, skifte bleie og kle på poden, frokost, lever i barnehagen, hjem, støvsuge og vaske bil, lever regnbukse som vi hadde glemt hjemme i barnehagen, dra på gamle jobben, fiske etter ny jobb, spise lunsj, hilse på og si hei og hå, dra hjem, møte en dame som kanskje skal kjøpe bilen, testkjøre den, innom verksted å spørre om ubetydelige ting, endelig hjemme, sitter ned i 5 min, drar å henter poden i barnehagen, så hjem, fikk plutselig besøk, ungen spinnvill, bade han, gi han mat, skifte, herje, leke, si hade til besøket, begynne på middag, gi ungen grøt, legge han, rydde leker, lage ferdig middagen, bre dyna over gutten, vente på min kjære, setter meg ned og poff.... se tv... plutselig var dagen over gitt og nå kjenner jeg hvor sliten jeg er. 

Vel det er dette de siste dagene og timene har gått med til, søke jobb, gå i intervju, vente på svar og prøve å selge bilen og herje med gogutta mine. 

Nå håper jeg at jeg får svar på noen jobber snart. Får svar på en i morgen, skal i 2.intervju neste uke og venter på avklaring fra en tredje jobb jeg har søkt på.. Jeg håper vel mest på den siste i grunn.. Men jeg får bare se hva som skjer. Til da får jeg sanke nye timer til de kommende døgnene.