Snart desember

I dag har vi pynta til både advent og jul. Har ikke så mye adventsting så all julepynten ble smelt opp i samme slengen, og huset er forholdsvis rydda og vaska, så godt det lar seg gjøre med to bajas rotegutter i hus. Men det har blir veldig koselig og skikkelig julestemning her hjemme nå. Adventskalenderen til gutta er klare for morgendagen også, Jeg tror og håper og føler at denne jula kommer til å bli mye bedre enn fjorårets, forrige jul var ikke den koseligste til tross for at jeg også var gravid da også.

Samboern og jeg var veldig uenige da og det ble en solid trøkk og test for både forholdet og hver av oss tror jeg. Vi pratet veldig lite sammen og sa vi noe så var det ofte om hvor uenige vi var. Det var jo overhode ikke planlagt da siden jeg tross alt gikk på p-ringen. Så jeg kan trygt si at den ikke fungerte helt optimalt på meg.... Men nå har vi fått dette året på avstand, vi har funnet mere tilbake til hverandre, kommet oss igjennom det som har skjedd, jeg mistet dessverre i 12 uke i februar, men samtidig førte det oss videre  og tettere igjen også. Vi har forlovet oss, vi har i grunn funnet en dato for bryllupet og fant ut at vi ønsket oss ett barn til og nå venter vi nr tre i slutten av mai.

Den lille ugla virker som den har det bra i magen. Er 14 uker nå og magen vokser. Tror jeg har begynt å kjenne liv også, det kommer noen smådult og bevegelser innimellom. Hadde nesten glemt hvor fantastisk det er å kjenne liv. Formen er varierende. Den verste trettheten, kvalmen og uggenheten har gått over. Men jeg er slapp, energiløs og sliten, mest sannsynlig Pga stoffskiftet,  jernverdiene og at jeg jobber 50%i tillegg til to små jeg skal ta meg av.

Kan trygt si at hormonene får testa seg enkelte dager.
Men nå går det mot jul, er ferdig med alle julegavene bortsett fra til forloveden. (Derimot den vanskeligste!) skal jobbe fram til 19.des også ha en velfortjent juleferie med familien. Gleder meg veldig. Tror minstemann kanskje får litt mer ut av jula i år enn i fjor;)

Avhengighet og laster

Det er jaggu mye som skjer når man gror ett menneske. Man blir så trøtt at man tror man er dødssyk og kunne sovet i hundre år. Det stikker og strekker og gjør vondt i magen og jeg gikk til legen fordi jeg trodde jeg hadde en infeksjon eller urinveisinfeksjon. Plutselig har man fått blæra til en liten maur og må tisse kontinuerlig. Og helt uten å ha gjort noe for det vokser puppene to størrelser og er like ømme som ett nyanskaffet brannsår. Magen slutter å fungere og det å få til å gå på do kan man bare glemme. Og hormonene for ikke snakke om de hormonene... Man begynner å grine av reklamer på tv, nyhetssendingen, sanger på radioen, folk som sier noe til deg enten pent eller konstruktivt, og hvis man ser noe som helst som omhandler barn så blir man helt tussete i hodet og mister all forstand, melder se som fadder og vil plutselig hjelpe halve verden.

Også har vi mat og lukter da. Det er ett eget kapittel. Jeg har ikke lyst på noen ting og er så matlei at man skulle tro det var rene slankekuren og med kvalme som kommer og går i tillegg. Men så plutselig kl 23 på kvelden bare måååååå jeg ha lapskaus med flatbrød eller en ufattelig lyst på pulverpadder, klementiner eller lysten til å dra å fylle bensin fordi drivstoffet lukter så himmelsk. Samtidig er det å gå igjennom brødvareavdelingen på butikken noe som får magen til å vrenge seg ti ganger og det å steke kjøtt blir som å gi seg selv en herlig runde omgangsjuke.

Også er det ett faktum at alle mennesker lukter vondt nå. De har enten brukt ei hel flaske billig parfyme, en flaske elnett hårspray, ikke dusje på noe som kjennes ut som ei uke, eller spist makrell i tomat til frokost. Og som gravid får man nese som en sporhund. Lukter blir hundre ganger sterkere enn ellers, bare til opplysning til alle der ute. Så om du ser noen som febrilsk er grønn i trynet og puster nedi skjerfet sitt mens de hyperventilerer så kan du i grunn trekke konklusjonen om at de er enten sjøsyke, har omgangsjuka eller er gravid. Og for alle el ikke gå bort til de med mindre du vil bli spydd ned for kanskje er det nettopp deg som er en av de luktene de reagerer på. Just saying.

Også vokser det litt rundt magen da, selv om det kun ser ut som man har forspise seg på middag eller lunsj så får man først en ekstra Bilring før det blir en tydelig gravidmage. Så de fleste regner bare med at man har sluttet å trene og spist litt for mye og litt usunt i det siste. Ingen tør spørre i allefall. For tenk om de ikke er gravid og da har man jo tråkka i salaten, det er neimen ikke lett å vite alltid.
Men da er trikset å finne noen klær som skjuler de ekstra kiloene. Det blir store begge gensere og vide bukser. Ikke noe stress det. Men når man så vil vise fram den struttende magen og si seeeee ja jeg har en voksende liten baby i magen så bør man investere i klær som er tilpasset magen som nå ser ut som man har spist en hel vannmelon uten å tygge eller dele den.
Man skulle tro at gravidklærene var en lett sak men nei da.. Hvilke tosk fant ut at alle gensere, topper, skjorter og kjoler skulle ha 3/4 armer? På h&m hadde samtlige overdeler de upraktiske ekle trekvartarmene. Jeg hater det. Jeg vil ha enten ei skjorte med kort arm eller en genser med normal armlengde. Jeg er ikke en av de som er overoppheta når jeg er gravid og om jeg hadde vært det så er jeg ikke sikker på om 3/4 arm hadde gjort den store forskjellen på deg gitt,
Så jeg gikk ut derfra med ei bukse men ingen overdel, men en klagemail til H&M sendte jeg. Ikke tull med hormonene til ei gravid dame lissom. Litt spent på svaret jeg får derfra må jeg si.

Ellers er det bare fantastisk å være gravid igjen. Jeg hadde i grunn fortrengt alle de plagene og bekymringene og alt som hører med. Så takk for realitets sjekken lille mirakel. Ellers har jeg blitt avhengig av å dusje..... Det er det mest deilige i verden nå. Så den strømregningen framover gleder jeg meg virkelig til,,,,

Big Happy news

Jepp, etter en lang pause er jeg nå tilbake med blogging.
Har de siste mnd vært utrolig dårlig form, sliten, trøtt og tiden har ikke strukket til annet enn familien, jobb og prøve å holde en viss orden i huset. Jeg har vært så trøtt at jeg har sovnet før fireåringen.

Vel grunnen er så enkel som at vi skal bli fem!!!!

Jeg er nå passert de magiske tolv ukene og har vært på tre ultralyder som viste ett perfekt vitalt foster. Ett sterkt bankende hjerte, to armer og to ben. Den lille lå med hendene foran ansiktet som en ekte diva baby så det blir spennende å møte den lille rundt juni 2014. Foreløpig termin er 1.juni men siden de to gutta mine har kommet før termin så kan det fort bli en mai baby. 

Mon tro om mine to småtroll skjønte lunta ganske tidlig. Minstemann har gått rundt og sagt min baby, min mamma min baby ganske lenge nå. Og eldstemann tegnet dette bildet (bildet over) ca en mnd før positiv test. Det bildet er ganske utrolig. Ser ut som ett foster rundt uke 8. 

Her er tredjemann i uke 12. 

Formen har vært ganske laber. Usedvanlig trøtt, småkvalm til tider og utrolig var på alle slags lukter. Jeg tror at i løpet av de tre mnd har jeg erfart at alle mennesker lukter rett og slett vondt.... Og mat i matbutikken er yuk, å stå å steke kjøtt er missmatch akkurat nå. Heldigvis har gubben steppa inn og hjulpet. Han har også måttet legge unger siden jeg allerede har sovna på kveldene og han har holdt ut med bekymringer og hormoner. Det er ikke bare bare å bake en baby. 

Nå ser vi bare fram til jul og en voksende mage. Sommeren blir helt klart annerledes til neste år. Og endelig skjer det litt positive ting for oss i 2013. Til nå forlovelse og en ny baby på vei. Endelig snur det for oss. Og om to uker får jeg de nye tennene mine på plass også. Jeeeeeij. Endelig ferdig med tannlegestyret.... 

Endelig føles ting litt bra

Etter ett tøft år med mye hendelser og motgang møtte jeg til slutt veggen så det sang i slutten av august. Resultat etter to timers hysterisk grining i parkeringshuset på vika var 100% sykemelding fra dag en og i allefall en mnd framover i tid. På en måte ble det en stor lettelse for meg. Jeg er veldig glad i jobben min og trives godt men i den "tilstanden" jeg var i med smådepresjon, mye som skjedde, lite søvn, mye og alt for mye tanker og ettervirkninger fra hjernerystelse og diverse minner så ble det for mye å takle en stressende jobb i tillegg. Derfor ble det å bli beordret til å ta det med ro bare en bra ting.

Hva har jeg så gjort i sykemeldingsperioden. Tja jeg har trent for å føle meg litt bedre både i kropp og sinn. Stoffskiftet gjør jo sitt til å tulle til kroppen og fysikken min. Trening hjelper litt. I tillegg får jeg hjelpe til å sortere tankene og frigjør litt gode endorfiner så jeg føler meg noe bedre psykisk. Jeg har faktisk begynt å lage mere mat hjemme, er litt mere bevisst på kostholdet og prøver å være litt sunnere enn tidligere for å se om det kan ha en innvirkning, jeg har prøvd å sy litt, prøvd å gå turer, prøvd å møte litt venner. Ordne hjemme i huset og rydde... Og skal si dagene går unna. Har jo i tillegg to små som jeg steller med på morgen, ettermiddag og natta og i helgene, vi koser oss vi men det kan være utfordrende til tider med trass og opprør og en god porsjon sterk vilje og stahet. Litt sykdom har vi hatt også. Men det er mere den årlige høstforkjølelsen.

Likevel føler jeg det går mye bedre. Vi har solgte to bilene vi har og kjøpt en ny og større. En Nissan qashqai +2. Den er veldig tøff. Men samboeren er nok den som er mest fornøyd. Var visst veldig viktig med motorstørrelse og diverse og diverse;)

I tillegg har jeg gode nyheter og små hemmeligheter for tiden framover og det er morro og spennende å pusle og ordne med det. Kommer til å avsløre litt mer etter hvert. Men det har noe med bryllup og familien å gjøre. Gleder med til de neste to årene. Så ja det går mye bedre nå enn det har gjort det siste året. Kanskje har det begynt å snu nå etter ett ulykkes-

og skitår delux

Husarbeid og barnearbeid =ny lek

Nei, altså misforstå meg rett jeg pleier ikke få ungene til å jobbe hjemme og er ikke for barnearbeid. Men gutta mine vil gjerne gjøre det jeg gjør og skal alltid hjelpe til med trykk på "ALLTID" tørker jeg støv eller vasker gulv så hopper de oppi vaskebøtta og staver rundt dryppende våte og hjelper da til. Støvsuger jeg så pleier de putte masse Lego figurer oppi de lukene som kan åpnes på støvsugeren og minste skal alltid sitte oppå støvsugeren. Han tror visst det er en gåbil. For ikke å glemme at hppa filteret må tas ut og snus og puttes oppi andre veien. Det er fast rutine. Og henge opp klær det er morsomt, spesielt å dra ned de våte klærene igjen og sutte av restene av vaskemiddelet. Morro er det visst å løpe gjennom klesstativet å kjenne de rene klærene piske mot ansiktet og hodet. Ligger klærene i kurva må de tømmes ut på gulvet og brukes som lekematte eller forsøk på en ukomplett tjukkas....

Middagslaging betyr klatre opp på benken, spørre om det er "barnt?" Og hente ut alt mulig av røre og skjæreredskaper fra kjøkkenskuffene. Gjerne stable krydderbokser, smake på krydder, tømme ut alle tannpirkere, gjerne putte litt ekstra oppi gryta eller stekepanna, spise uklokt spagetti og gjerne nesten ramle ned fra kjøkkenbenken i all ivrigheten på å hjelpe til å lage mat.

Barn finner alltid leker i alt. Og alt blir en lek, tror jeg skal begynne å se litt mer slik på det i stedet for å ta det som husarbeid. Kanskje bruker jeg dobbelt så lang tid men jeg syns i allefall det er morsomt?

Studie, kurs, etterutdanning?

Jeg ble aldri ferdig med noe skole eller tok noe høyere utdannelse. Jeg har ett halvferdige teaterskoleår og jeg fikk til slutt tatt generell studiekompetanse men thats it. Jeg har aldri visst hva jeg har villet gjøre heller. Men jeg fikk jobb som salgsfremmer og trivdes godt med det. Etter to år merket jeg at behovet kom for noe mer ansvar og utfordrende jobb så jeg fikk ett vikariat som butikkonsulent. Nå er jeg i tenkeboksen for hva videre? Jeg lurer på om jeg har lyst til å studere. Kanskje kan jeg klare det nå. Ta ett kurs eller nettstudie. Har tenkt mye innenfor markedsføring. Enten Pr og markedskomunikasjon, økonomi og ledelse eller noe markedsføring. Men aner ikke hvordan og hvor jeg skal begynne og hva jeg vil.. Eneste jeg vet er at jeg vil ha noen form for utdannelse å ha i bakhånda. Ikke bare for å ha noe å gå etter men også for å bli bedre i jobb og i salgsprossessen. Hvis jeg kan mer så blir jeg kanskje tøffere og flinkere og får mere tro på meg selv.

Jeg har i grunn alltid jobbet innenfor butikk og salg. Liker det godt med kundebehandling og kollegaer men jeg trenger nok noe litt mer utfordrende men samtidig ikke for overveldende slik at jeg føler meg helt lost. Derfor tror jeg kursing og studie er bra. Vanskelig å vite hva man skal bli når man blir stor gitt...

Unger på kryss og tvers

Nei, altså jeg sikter hverken til unger som Reiser på kryss og tvers til foreldre eller unger som er mine dine og våre men våre egne to som innimellom kan være som ti. Det forundrer meg stadig hvordan to småttiser kan ta så vanvittig stor plass i senga vår? Riktignok har vi kun 160 cm seng og burde hatt en tometers. MINST!Men jeg tviler på at det hadde hjulpet. I allefall når man våkner av at man fysisk må skrape en fireåring ut av ryggmargen og vikle ut sine egne bein fra hans bein og i tillegg har en trettenkilos en meter lang lue over hodet. Det er ett under at man får puste i det hele tatt ogikke minst klarer å sove sånn. men er man trøtt nok så går det meste har jeg inntrykk av.
I ett forsøk på å f noen få cm for seg selv har man krympet seg sammen i nedre høyre hjørne av senga og kartet til seg en liten flik av hjørnet på dyna si. Puta gikk tapt for mange netter siden,
 Men får jeg ligge litt alene? Neeeeeida, de følger etter meg som magneter og klistrer seg på meg. Det hjelper ikke spise masse stinkende mat, hvitløk eller la være å dusje eller ta på seg tåfissokker. De skyr ingenting og bryr seg i allefall ikke om lukt eller noe som helst annet bare de får klenge seg fast til meg. Og samboeren min han ligger helt uforstyrret på sin halvdel i senga. Fatter ikke at det er mulig! Joa, klart det er koselig men må de ligge over ansiktet mitt, putte tommelen oppi nesa mi, tåa inni øret mitt og binde meg fast med beina sine? Er de redd jeg skal forsvinne? Som om jeg hadde hatt noen som helst mulighet til å i det hele tatt snorke. Er det dette som er ett barns ubeskrivelige kjærlighet til mammaen sin? Jeg får vel ta det som ett kompliment og tenke at jeg kan sove normalt når jeg blir pensjonist;) men det dreier seg ikke bare om natta heller. Jeg har to klegger hengende på meg i løpet av dagen også. Veldig kos men til tider får man litt klaus... Så da pleier jeg gjøre det samme tilbake, klenge på de, knusekose og rundnusse og kile. Da sier ettåringen nei, nei nei, dytter meg bort og storflirer. Ikke lett å forstå seg på de små alltid;) men herlige det er de uansett.

Fra tvangstanker er du kommet og med tvangstiltak skal du bli bra

Klokka var tolv på dagen jeg lå i senga og hylte til jeg ble hes- slipp meg løs! Slipp meg løs for faen! 

Jeg var rasende, redd, fortvilet, lei meg og vanvittig frustrert.

Lærreimene gnagde seg inn i håndleddene og anklene mine. Ett stor belte over magen hindret meg ifra å snu meg, jeg var lagt i belter, 40kg, tjueto år, innlagt på tvunget skjerma avdeling på blakstad psykiatriske sykehus og jeg var gitt opp av leger og sykepleiere. Tvangsforing stod på dagsplanen i dag.  Dette etter at de hadde funnet ut at blodverdiene var såpass dårlige og vekta for lav. En spiseforstyrrelse som nå var gått så langt at de tvangsbehandlet meg, eller som de sa bare holdt meg i live. De presset en lang plastslange ned i magen min via det ene nesteboret, jeg brakk meg og kastet den opp. De stakk den nedi på nytt. Det var ingen vits i å stritte imot. Helt forsvarsløs lå jeg der og det var bare å la det gå sin gang. Mat via nesen er jo en veldig naturlig måte å spise på. Magen ble fylt opp, jeg følte meg sprekkferdig og hundre kg tyngre. De lot slangen bli til neste måltid og neste der og der igjen. Måltid som bestod i en pose med noe brungråaktig grums de kalte sondemat. Jadda, jommen sa jeg mat. fett, proteiner, karbohydrater i ett som glatt hadde fått strykkarakter av Eivind Hellstrøm. Men hva brydde det meg, jeg klarte meg uten mat. Likte jeg å tro i allefall. Men å sulte seg ihjel er en seig prosess. I tillegg fungerte det dårlig når man er sperra inne med tvangsparagrafer og overleger som overstyrer en hver pasients ønsker. Greit nok så hadde jeg nok ropt om hjelp en gang i tiden. Men når man ikke får hjelp men føler man blir verre. Og strittet jeg imot ble beltene brukt. Man blir tvunget i gruppeterapi for å høre på alle andres problemer. I stedet for å klare å høre på andre satt jeg med panikken og redselen for om noen leste tankene mine og lyttet til de som satt inni veggene og hvisker nedlatende og stygge ting til meg. Kanskje ville den som satt i veggen når somhelst hoppe ut for å overfallet meg. Da har man i grunn nok med seg selv. Jeg så ikke for meg at jeg noen sinne kunne overlevd ute i den farlige verden og heller ikke fungere normalt, muligens hadde jeg endt opp som ei ensom dame i en ettromsleilighet på kløfta med enten samlemani, sosialangst eller hundre katter. Eller alle de tre.

Fanget her inne på det sterile, slette, slitne rommet med grusomme grønne og rød gardiner, bare gardinene kunne få en hver til å bli smågal, liggende oppå ei sykehus dyne og pute, med kun ett nattbord, en stol til "vakta mi", ett skap og ei seng fordi alt annet var tatt fra meg. Dette i fare for at jeg  kunne skade meg selv. Greit nok det. Jeg var ikke akkurat så lysten på livet. Men hvilken idiot har funnet ut at man skal holdes i live samme hva? Med mine 170cm, da 40kg (eller mindre siden de ikke ville fortelle meg vekta da de veide meg) depresjon, posttraumatisk stress, hallusinasjoner, inntrykk av å høre stemmer, småparanoid og pessimistisk med noe sosial angst hadde kanskje ikke så lyst til å fortsette å leve sånn. Så ja, jeg var nok ganske så suicidal i tillegg. Jeg hadde tross alt prøvd utallige overdoser på x antall antidepressiva, antipsykotikum og mer. Uten mye hell. Havnet riktignok i koma ett par dager men den stae kroppen min ga aldri opp for det. Kanskje var det en grunn til at jeg overlevde denne tiden da jeg var nedenfor kjellern og helt ute av kontroll. 

Er jeg en fighter? Vel, når man prøver å brekke hånda si ved å slå dolokket på den mange nok ganger eller prøver å skjære seg med en plastkniv, da er det ikke viljen det står på i allefall. En vilje av stål det har jeg og stahet som passer godt til. Nei, jeg var ikke lett å ha med å gjøre, jeg var sint, jeg var redd, jeg var håpløs, jeg var fortvilet og jeg hadde gitt opp selv. Livet var rett og slett for mye for meg å takle og jeg ville ikke plage andre med meg og mitt.

Da jeg lå der i belter ble jeg dratt rett tilbake til barndommen, til ett annerledes overgrep men jeg var like handlingslammet som nå når jeg lå i belter og innelåst. I beltene kunne jeg ikke røre meg av flekken. Livredd som jeg var forsøkte jeg å beskytte meg selv ved å bite ifra meg og spytte og sparke, ja, som en skikkelig drittunge, men jeg var fortvila, livredd og blottet for all mulighet til å verne meg selv, jeg havnet tilbake til minnene fra overgrepene fra ett familiemedlem. Jeg var bare ett lite barn, jeg visste ikke at det var galt det han gjorde, heller ikke at det ikke var normalt. Men magefølelsen var jævlig og jeg skjønte at det ikke var riktig. Det ikke skulle være sånn. Ubehag,  redsel og skam var de tingene jeg følte. Lite visste jeg at jeg allerede da ble "ødelagt". 

Etter mange år kom jeg meg bort fra både overgrepene, en alkoholisert og syk far, mobbing og alt voksenansvar. Og alt var bra en liten periode. Noen få år var som normalt, jeg fullførte ungdomskolen og begynte på videregående. Jeg fortrengte alle hendelsene så godt at jeg ble oppfattet som en helt normal tenåring. Følte meg til og med som ei normal jente. Men normal var jeg nok aldri. Jeg var ikke av den kjempesosiale typen, heller ikke den som likte å være midtpunkt men jeg syns teater og skuespill var gøy. Da kunne jeg være noen andre enn meg selv. Hva er egentlig normalt da? Vis  meg den personen som kan påstå at den er 100% normal. 

En dag rant begeret over for hva ei jente kan takle av hendelser. To nære familimedlemmer døde tett, pappa døde rett etter jeg flytta til mamma og i tillegg hadde jeg mistet så mange jeg var glad i. Deprimert ble jeg og det lå noe mer bak der å skurret som jeg ikke ante hva var. Mat sluttet jeg å spise, for hvem trenger mat når den ikke smaker. Middager minnet meg også om de koselige familiemåltidene vi hadde på søndager. Jeg taklet ikke middag i det hele tatt lenger. I tillegg var jeg midt i puberteten og det skjedde mye med kroppen som jeg heller ikke likte eller var komfortabel med.  Det er ikke bare bare å bli voksen. Jeg druknet følelsene og tankene i håndballen og satset på hardtrening. Etter å ha gått ned 19 kg på ett halvt år begynte lærere og håndballvenninner og trener reagere. Treningsforbud, prat med helsesøster og  bup (barne ungdomspsykiatrien) ble innblandet og mamma og min stefar ble informert. Legen ble oppsøkt og jeg fikk utdelt mirakelmedisinen fontex. Da skulle alt bli så bra. 

Eh, nei.... Det ble ikke bedre. Depresjonen tok mer og mer tak i meg og det psykologen kalte posttraumatisk stress og gamle minner overfalt meg på en helt annen måte enn man kan forestille seg. Flashbacks, mareritt, tankekaos og ett tydelig forvrengt syn på meg selv drev meg til desperasjon og jeg slukte hele boksen med mirakelpillene mine. Kanskje ble alt bedre da?  Psykologen fersken meg og jeg ble sendt på sykehus for pumping, en solid dose medisinsk kull og etter en dag rett til sykehuset på blakstad. Galehus, jeg hadde fader meg havna på galehus. Atten år og allerede gal! Siden den gang ble jeg en såkalt svingdørspasient på Blakstad. Inn og ut i nærmere fem- seks år. Jeg fikk jo prøve meg litt ute i den store verden av og til, det gikk ikke bra og jeg havna på fyllekuler og deretter utsatt for en voldtekt, mer selvskading og mer matproblemer. Til slutt så dårlig at jeg ble gitt opp og nå lå der i belter og veide like mye som en femteklasssing. 

Hvor mange har det sånn? Så tøft at de ikke orker mer, ikke takler mer, så mye motstand og problemer i livet og i tillegg er det ingen andre som ser noe som helst håp for en. Man ser det ikke på personene. Psyken syns ikke utenpå. Kanskje ser en triste ut, redde, eller gjemmer seg bak en tøff og sterk fasade og maske, er litt tynn,  tykk,  blek eller er litt sky. Men holdes i live ja, det skal vi. Ingen slipper unna livet. Er det en menneskerett å måtte tvinge andre til å leve når de ikke vil? Folk sier selvmord er egoistisk, at de ikke tenker på de rundt seg. men er det riktig. er det ikke akkurat det man prøver å gjøre noe med. Jeg ville ikke plage de jeg var glade i med den tilstanden jeg var i.  Tanken var at de hadde det bedre uten meg. Å bli fortapt og forsvinne i en forjævlig hverdag bestående av morgen møter, pilleutdeling, psykologtime, legetime, faste måltider, leggetider, flere møter innenfor fire vegger og låste dører. En ting skal de ha, jeg ble helt rå på å spille backgammon med nattevaktene, skrive dagbok og høre på musikk. Og ikke minst blir man temmelig oppfinnsom på å lure seg unna medisiner, måltider og møter. Tror det er en del halvdøde planter på den avdelingen der som følge av bortgjemt mat og medisiner, noen bøker de finner noe ugjenkjennelig i og noen brannfarlige panelovner som plutselig lukter gammelt brød eller brent medisin. Er det ikke slik at nød lærer ung kvinne å spinne. Vel tvang lærer ung kvinne å lyve og narre! Jeg kunne lyve så det rant av meg og jeg trodde det nesten selv. Men så naive var de riktignok ikke. Jeg klarte en gang å dra ut sondeslangen og la den henge delvis via nesen og ned mellom senga så all den delikate "maten" rant på ett håndkleet jeg hadde lagt under senga. Problemet var bare da de oppdaget mine tryllekunstner med forsvunnet mat at de ga meg dobbel dose "Hellstrømmiddag" i stedet. 

Vi kunne holde på sånn lenge. Jeg var som en trassig treåring og de var som noen strenge sure foreldre. -jeg vil ikke ble bare møttes du skal!

Etter hvert ga jeg opp å protestere og lot de feite meg opptil "godkjente" kg og ikke faretruende blodverdier. Var nå det samme for meg om jeg forsvant fra denne verden som en strek eller som ei bolle. For bort skulle jeg uansett.

Midt i min selvmedlidenhet og stakkarslighet en kald vinterdag på avdelingen kom det en dag inn ei blid sol av ei dame. Hun var fargerik, ett smittende smil, positiv til hundre og med en stor aurasky som sa kom inn i varmen til meg jeg skal passe på deg. Hvem var dette ? lurte jeg fælt der jeg satt å forbrente de iskalde beina mine på varmeovnen. En ergoterapaut, som skulle vise seg å bli min redning. Ett vendepunkt. Jeg fikk kontakt med henne og hun var villig til å prøve å hjelpe meg når alle andre hadde gitt opp.  Kognitiv terapi fikk meg på rett kjør igjen og jeg ble sakte men sikkert bedre. hun fikk meg med i en teatergruppe for pasienter på blakstad, ett prosjekt startet av en fantastisk mann som så at vi pasienter ikke var en gjeng med "håpløse" tilfeller, men fantasifulle, kreative mennesker med mange historier og ikke minst mye humor og selvironi. Jeg fant min nisje og fikk ut mye via skriving, skuespill og sang. Etter å ha holdt på med teater og fått utfoldet meg der begynte å jobbe og kunne løsrive meg fra Nav og tjente penger selv. Jeg fikk til noe og var ikke lenger en "sak" for samfunnet som kostet staten rundt fem tusen i døgnet. I ettertid har jeg regnet ut at jeg garantert har kostet Norge noen millioner de årene jeg var syk.  Kunne heller tenkt meg å fått utbetalt de pengene og levd akkurat slik jeg ville i stede for å bli forfulgt på do, i dusjen, tvangsbehandlet, mistet alle rettigheter og "låst inne".

Det var ikke bare på de fleste avdelingene på blakstad jeg hadde vært, men også opphold på oslo hospital og Modum. De fleste frivillig siden jeg ville bli bedre og legene og psykologene anbefalte det. Men jeg føler ikke psykiatrien har gjort meg bedre, de har holdt meg i live men i løpet av de første oppholdene på blakstad følte jeg i grunn at jeg ble verre. Til slutt fant jeg ut at det er bare jeg som kan gjøre noe med dette livet mitt. Bare jeg kan forandre hverdagen og hvordan jeg vil leve. Jeg går til en psykolog og får sortert tanker og følelser der. Det er noe helt annet å velge selv å gå i terapi enn å bli fortalt at du skal. Jeg har sittet mange timer i mange perioder uten å si ett ord til behandleren fordi jeg ikke ville snakke med den personen, hvilken rett hadde den personen til å få vite alt om meg og samtidig følte jeg meg verre for alt som kom fram og ble fortalt, ingen skal tvinges til å snakke. Det skal komme fordi den det gjelder ønsker det og har behov for det. 

Rundt samme tidspunkt somting begynte å gå bedre for meg møtte jeg en mann som skulle forandre livet mitt totalt. Alt ble snudd på hodet og det jeg hadde tenkt om meg selv ble motbevist så til de grader. Han fikk meg til å føle meg som om jeg var verdt noe. Han brydde seg ikke om historien min, han så meg, personen utenpå ogikke den ødelagte personen jeg var inni meg. Han viste meg en helt annen side av menn og først og fremst følte jeg meg elsket, begjært og ikke minst attraktiv. Hvem hadde trodd det og hvilken gal person kunne like meg? Men han gjorde nå det. Det var ikke han jeg skulle ende opp med. I stedet fikk han meg til å se andre sider av livet, av meg selv og av verden. Mulig han banet vei for mannen i mitt liv? Positiviteten, pågangsmotet og det inntrykket av at alt kunne ordnes uansett, kompliment og humør smittet over. Vi avsluttet forholdet etter noen år som venner og jeg traff deretter mannen i mitt liv.

 Nå har jeg faktisk og underlig nok fått to små barn og har en mann som jeg elsker over alt på jord. En som holder ut med mine ups and downs. Som liker meg for den jeg er og som vil dele livet sitt med meg. Livet er fortsatt tøft til tider og jeg faller litt inn og utav depresjonene fremdeles. Men jeg har ett annet syn på livet mitt. Jeg lever ikke lenger kun for meg selv. De to gutta mine trenger meg og jeg vil gi de ett bedre utgangspunkt enn det jeg fikk. Veldig klisjeaktig å si at barn forandrer alt, men de gjør faktisk det. Alt dreier seg om de, og man selv kommer i annen rekke. Fra å være gitt opp, ett vanskelig tilfelle, så langt nede under bunnivå som overhode mulig og ikke minst så fortvilet som jeg var har jeg i grunn klart å reise meg ganske greit. Uten medisiner, uten all verden med terapi men ved å ha folk som er glad i meg rundt meg. De har støttet meg og gitt meg håp og ikke minst hatt trua på meg. 

Man kan faktisk gå fra å ville forlate denne verdenen til å bli livredd for å dø. Og ja det er faktisk en menneskerett å holde folk i live. For uansett hvor jævlig en har det og hvor tøft ting er så blir det bedre, det tar tid, det krever blod, svette og tårer, mye frustrasjon, fortvilelse og vilje. Det ligger noe i det at man ikke er tilregnelig når man er for syk. man vet ikke hva som er det beste for en selv og man har heller ikke noe framtidshåp. Jeg er glad for at de tvang meg, nektet meg å bli borte, og fikk meg til å kjempe for å overleve og rett og slett bare holdt meg i live når jeg ikke visste bedre. Jeg så det ikke der og da, jeg er  bare glad for det i dag. Så helt gitt opp kan jeg umulig ha vært. 

Det er mulig å reise seg fra søla. Man trenger mennesker en stoler på og som er glad i en rundt seg. Hvis jeg klarer å stable meg på beina etter alt der har opplevd så tror jeg alle kan det. Det var ikke langt ifra før det gikk riktig galt den gangen. Kanskje var det ikke min tur?  Noe jeg forsøker å innbille meg er at ting skjer av en grunn. Jeg prøver å se på fortiden som en utforming og læringsprosess av det mennesket jeg er i dag. Livserfaringer min må være på lik linje som hos en syttiåring men oppførselen min er fortsatt som en tenåring. Kanskje prøver jeg å ta igjen den tapte fra barndommen min. For jeg føler jeg mistet mye av ungdomstiden på å være syk og finne meg sjæl. Mye av fortiden er også borte i ei slags tåke og skurrete minner. Kanskje likegreit. Hvorfor dvele med fortiden? Det er nåtiden som gjelder. Ikke alltid like lett å holde fast på den tankegangen.  Noen dager er tøffe, noen er helt jævlige, noen er fulle av tårer, latter, herlige stunder med familien og tanker. Likevel sitter jeg her på godt og vondt. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil fungere 100% prosent, om jeg kommer til å bli like syk igjen, eller om jeg kan  takle mer motgang eller hendelser. Det vet jeg ikke, kanskje like greit å Ikke vite det. Dette året vi er inni nå har ikke vært en dans på roser. det har vært helt sinnsykt tøft siden nyttår med en spontanabort, mye sykdom, jeg ble fikk stoffskifteproblemer og jeg hadde ett uhell på ferie og ble skadet. Men jeg er her fortsatt, jeg klarer på en heller annen måte å reise meg igjen hver gang. Jeg bærer på en lidelse som ingen kan se, den er vanskelig å fikse og reparere. Min fortid, min psyke og mine ting. Man kan ikke gipse følelsene eller tankene for å lege de. Man kan ikke viske ut gamle minner eller vonde ting. Ingen andre kan se dette, men det finnes i meg og det har formet meg og gjort meg til den jeg er i dag. Dette er min historie og den jeg er!

Kjære pappa

Kjære pappa

Det er mange år siden du forlot oss. Siden du forlot meg. Men i grunn så var det jeg som forlot deg først. Var det derfor? Fordi jeg flyttet til mamma, selv om vi begge så at det var til det beste. Du hadde det ikke bra og selv om du tok godt vare på meg så klarte du likevel ikke å ta godt nok vare på meg eller deg selv. Fienden, sykdommen og din beste venn var alkoholen. Jeg lurer sånn på hva du forsøkte å drukne. Hvilke følelser, tanker, minner, hendelser, var det som plaget deg, var det meg eller mamma? Du sa aldri noe annet enn at jeg betydde alt for deg. Så da jeg dro orket du ikke mer da? Orket ikke kroppen din mer? Den var allerede utslitt etter mange år med alkohol, epilepsi, magesår og i kombinasjon med medisiner. Ga du opp?

 Du krasjet en gang. Jeg husker så godt da du kom hjem, det rant blod fra nesa di, fra ett sår i ansiktet og fra hodet. Du gråt og sa unnskyld, unnskyld for at du absolutt ville at jeg skulle bli med. Noe jeg ikke ville og ble hjemme. Du sa unnskyld for at du prøvde tvinge meg og var glad jeg var såpass sta. At du hadde drukket visste jeg, og jeg følte meg ikke trygg. Jeg var 8 år. Jeg hadde lært såpass at jeg merket når noe ikke var trygt og jeg fulgte alltid magefølelsen. Og jeg hadde mangenok ganger tatt en sluk av det colaglasset som stod gjemt bak hjørnet av kjøleskapet, rett foran mikrobølgeovnen, jeg tok feil så mange ganger og det jeg trodde var cola viste seg å være cola med hjemmmebrent. Jeg hater cola den dag i dag. Men da jeg flyttet så flyttet jeg til tross for den vonde magefølelsen. Visste jeg at du ville forsvinne? Magefølelsen sa at jeg gjorde noe jeg kanskje ikke burde gjøre. Hvem skulle helle ut spriten din, hvem skulle gjemme ølen din,  passe på deg, hvem skulle du sende på butikken med en lapp der det stod at jeg skulle kjøpe øl, hvem skulle holde deg under epilepsianfallene, hvem skulle rydde, og ordne, hvem skulle du kjøre til håndballtrening, kjøre til skolen når jeg ikke rakk bussen, hvem skulle du lage verdens beste hjemmelagde pizza, kjøttkaker og pannekaker til? Hvem skulle du massere når jeg hadde voksesmerter i beina, hvem skulle du pakke dyna tett rundt og si god natt til, eller bære inn fra bilen når jeg hadde sovnet der? 

Du kjeftet nesten aldri, du var alltid så utrolig snill. De eneste gangene du var sint var når jeg hadde gjemt bort drikken din eller helt den ut, men du slo aldri. Du kunne aldri gjort en flue fortred. Men du gjorde meg vondt likevel. Og jeg tror du hadde konstant dårlig samvittighet. Hverdagen min var utrygg, jeg kunne ikke ta med venner hjem fra skolen, alle visste dette, men ingen gjorde noen ting. Ingen sa noe til barnevernet, ingen ringte skolen, ingen spurte meg hvordan jeg egentlig hadde det. Var det fordi de mente du var så snill og god? Du var jo det men likevel skal ikke ett barn vokse opp i slike forhold. 

Jeg ringte mamma og gråt hver kveld i tlf. Hun prøvde få deg til å samarbeide, la meg få flytte til henne, la meg få prøve det ut, la meg få litt fri/fred fra alt det voksne ansvaret som ble lagt på mine skuldre da jeg var for lita til å ta det ansvaret.  La meg slippe utryggheten. Jeg ser i dag at alt dette, at du har formet meg til det mennesket jeg er. Både på godt og vondt. Det er også både vondt og godt å tenke på det. Hvordan hadde alt vært om jeg ikke hadde bodd hos deg de tolv årene.

Jeg savner deg så utrolig, jeg bærer ikke noe nag, jeg håper heller ikke du gjør det. Skulle så inderlig ønske du fortsatt var her. Jeg gjør jo det. Selv om det var tøft å bo hos deg så var du pappaen min og jeg var så uendelig glad i deg. Jeg velger å tenke at jeg har tatt med meg alle de beste egenskapene dine. Og at du har lært meg hvordan livet er og hvordan det ikke burde være. 

Hvorfor fikk ikke du hjelp? Hvorfor hjalp ikke noen deg? Hadde dette vært i dag og ikke for tjue år siden så hadde du forhåpentligvis hatt litt mer støtteapparat og hjelp rundt deg. Dette er ikke bare din feil pappa. Du var syk, men du fikk heller ingen hjelp, ikke sikkert du bad om hjelp men noen burde tilbudt deg det. Du var den som alltid hjalp alle andre, men hva fikk du igjen for det? Ingenting?

Jeg savner deg pappa og takk for alt du lærte meg.

Bride to be??

Min kjære herlige kjæreste og samboer skulle muntre meg opp litt i en tung tid. Hverdagen vår var preget av mye sykdom, stress og slitsomme dager. Så da Magnus og jeg skulle kose oss ute på middag, ha barnefri og dra på kino så fridde han plutselig. 23.3.2013 ble den magiske datoen. Vi hadde snakket en del om kanskje det var på tide å gifte seg osv men ting tar tid så jeg forventet ikke noe frieri på noen år. Så det var en veldig gledelig overraskelse. Men når bryllupet skal stå det Er ikke bestemt enda. Vi er veldig på vent og har ikke bestemt noe dato enda. Men kanskje i 2015. Hvem vet, tiden vil vise. Det må jo planlegges og ikke minst spares... Ikke akkurat billig å gifte seg. Men jeg gleder meg til den planleggingsbiten, prøve og fine kjole, hvor vi skal ha festen, middag, og dele den fine dagen med familie og venner.

Diagnose

Etter Leon ble født i januar 2012 så følte jeg meg veldig sliten og trøtt. Jeg fikk aldri hvilt ut, jeg var veldig humørsyk, frøys mye og det føltes som jeg gikk konstant med influensasymptomer. Vondt i hele kroppen. Jeg sa det til legen, men jeg tenkte vel selv og sa selv at det tar på å være småbarnsmor og jeg sover jo dårlig, ammer, har to små, nattevåk osv osv. Jeg hadde også dårlig hukommelse der jeg skyldte på ammetåke, jeg var giddalaus, energiløs og orket ikke gjøre stort. Matlysten dalte, hadde problemer med fordøyelsen, håret ble tynnere, men man mister jo gjerne en del hår etter en fødsel også. Så jeg tenkte vel mest at jeg var på vei inn i en fødselsdepresjon og dro til legen.

Legen tok en del blodprøver av meg og resultatet der tilsa at jeg hadde først for høyt stoffskifte, så for lavt og deretter mye antistoffer mot skjoldbrukskjertelen, kroppen går til angrep på seg selv og kjertelen. Og antistoffene gir en betennelsesfølelse i kroppen derav influensafølelsen.
Skjoldbrukskjertelen klarer ikke lenger produsere nok av stoffskiftehormonene. Jeg ble satt på levaxin som er ett kunstig stoffskiftehormon.

Men siden jeg hadde mye ledd og muskelsmerter ble jeg sendt til utredning for leddgikt, noe jeg ikke hadde men jeg skulle følge med på vet symptomer og flere tegn.

Sakte men sikkert begynte jeg å føle meg noe bedre og fikk litt energi tilbake, har økt levaxindosen tre ganger siden september i fjor og er vel på en passe dose nå tror jeg. Jeg klarer å jobbe 100% men er fryktelig sliten. Fortsatt veldig energiløs/giddalaus og humøret svinger en del. Det er slitsomt å aldri orke gjøre noe. Jeg har gjerne enten energi på kvelden/natta eller jeg er helt utmattet hele dagen.
Så dagene mine går med til å stå opp, ordne ungene, spise frokost, levere i bhg, jobbe, hente i bhg eller dra hjem og lage middag, så kveldstell og litt kosestund med gutta mine, før det er leggetid og deretter ordne matpakke til morgendagen og legge fram klær før man setter seg i sofaen og sovner eller sovner mens man legger ungene. Og sånn går hele uka. Så hvis noen har noe ekstra tidog energi tilovers så tar jeg gledelig i mot;)

Vel dette har da skjedd det siste halvåret. Og tiden går fort selv om man er sliten og trøtt og syns dagen er litt lang. Jeg har nok å fylle de få timene jeg har;)

Helg

Jeg tror i grunn ikke jeg har satt så stor pris på helgene før som nå. Vi trenger ikke stresse med å stå opp, trenger ikke krangle på ungene klær eller stappe i de frokost under dårlig tid regime, heller ikke haste avsted til barnehagen, levere, vinke si hade og dra rett på jobb, jobbe og jobbe før man så må hente i barnehagen, rett hjem, lage middag, ta kveldstell, se barnetv, gjøre klart til morgendagen med klær og matpakker og barnehagesekker og legge unger før man enten sovner sammen med ungene selv eller dormer på sofaen før man finner ut at søren nå er klokka mange og nå blir det lite søvn før vi igjen må opp kl 6.... Og sånn går hele uka.... Meg selv tid kan jeg bare glemme... I helgene slipper vi i allefall det der at vi må og skal og må stresse rundt. Vi kan sløve hjemme, gå i pysj, spise når vi vil og er sultne og gjøre akkurat det vi har lyst til. Sløve med en kopp te eller kaffe, se på at barna leker eller spiller og nyte familien. Også kommer man på at man må vaske klær, rydde, støvsuge og vaske huset... Bah....

Legen min sa at småbarnsforeldre burde i grunn ikke jobbe mer enn tre dager i uken. Det var i grunn veldig mye lettere da jeg jobba 60% men jeg liker jobben min selv om jeg syns dagene er hektisk. Jeg er enda i den må komme inn i arbeidsoppgave fasen og lærer og finner ut av så mye hver dag.
Konklusjon er at døgnet burde hatt flere timer tror jeg. Eller kommer det an på prioritering. Jeg tror ikke jeg kunne prioritert noe annerledes i uka. Men helga da prioriteres familie og hvile. Og jeg elsker helg. Nå venter vi bare på sommeren og varme så vi kan være ute og nyte det nye huset vårt med hage!!

Oi sann

Nei, huff. Veldig lenge siden jeg har blogga. Har ikke hatt noe data og fant først ut nå at jeg kan kanskje gjøre det fra iPad... Får teste det ut i allefall.

Det har gått i ett siden nyttår. Veldig tung periode, men det går heldigvis oppover. Fikk påvist lavt stoffskifte i november etter mye slitne uker og mnd og dårlig form, vondter osv. Har i tillegg mye antistoffer mot skjoldbrukskjertelen i kroppen så den gir meg i tillegg veldig betennelsesfølelse. Utrolig slitsomt. Men begynner. Komme meg litt nå etter medisinering og sykemelding. Men så starta vi nyttårstale med omgangsjuke, forkjølelse, influensa, øyekatarr, omgangsjuke igjen og på nytt forkjølelse og tredje runde med omgangsjuke. Vi tror også at Leon er noe laktoseintollerant så nå er gi i en utprøvningsperiode med laktosefritt til han i allefall. Kanskje det kan få skikk på de usedvanlige leonbleiene.

I tillegg har jeg starta å jobbe 100% i en ny stilling så det er mye å sette seg inn i, lære og bli vant til. Dagene flyr jo bare og når helga kommer så ermet bare å henge i, aktivisere unger, prøve å hvile og sove før det er påen igjen med en hektisk uke.
Gutta begynner å bli store da. Aron blir 4 år i morgen. Tenk at den lille babyen min er blitt så stor. Skikkelig veslevoksen og morsom. Den gutten har humor, temperament og en veldig følsom side. Han er omtenksom ovenfor broren sin, han er snill og god mot oss og andre. En herlig stor gutt har han blitt.
Leon er også veldig tydelig på hva han vil og ikke. Han har jo blitt ett år og går/løper rundt som bare det, skravler og bøller;) han elsker å snoke i vesker, skap, skuffer, putte alt mulig oppi do, kasser, esker og sko. Han deler gjerne klemmer, siklenusser og han simpelthen elsker å være i barnehagen. Rar hvor fort de får s sterk personlighet og viser hva de vil og ikke og ønsker.

Også har jeg jaggu blitt forlovet også... 23.03.2013 spurte min kjære meg og jeg svarte selvfølgelig ja. Noe bryllupsdato er ikke satt enda men vi får se om vi finner en etter hvert. Mulig om to år eller noe;)