siden min kjære pappa så brått døde fra meg. I begynnelsen var det veldig fjernt at han var borte. Jeg hadde akkurat flytta til Oslo til mamma. Det var som om noen tulla med meg. Han var jo ikke syk, ikke som jeg visste om. Men sannheten var at han hadde ligget ei hel uke på sykehus og til slutt ikke klarte seg. Ingen sa noe til meg før det var for sent. Jeg fikk aldri sagt hade, fikk aldri snakket med han eller sett han for siste gang før han døde. Det er sårt, det er tungt, der er et stort savn. Nå som årene har gått blir savnet større og større. Jeg skulle ønske han kunne sett hvordan jeg har det, sett hvordan jeg har kjempet, hvordan jeg har klart meg, kommet sterkere ut av alt, stiftet familie, fått barn. Skulle ønske han kunne møtt Aron og Magnus. Jeg tror han hadde vært stolt. Både stolt morfar og stolt pappa.
Jeg savner han utrolig. Og jeg er redd. Tiden går så fort og jeg er redd jeg kommer til å glemme han mer og mer. Jeg er redd for å ikke huske, ikke kjenne igjen lukter, huske minner, erindre stemmen, væremåten, snilheten og godheten hans. Jeg prøver så godt jeg kan å huske og ta vare på minnene, men noe blir visket ut dessverre. Men de viktigste tingene husker man heldigvis.
06.06.95 vil for alltid være en tung dato. Det var den dagen jeg be kalt inn på rektors kontor. Uvitene om at jeg ikke hadde gjort noe galt men skulle få den sørgeligste beskjeden i hele verden. Mamma var der, hun var så alvorlig og trist, rektor var så utrolig alvorlig også. Og jeg husker så godt at jeg tenkte og tenkte. HVA HAR JEG GJORT NÅ DA? jeg kunne ikke huske at jeg hadde gjort noe galt heller. Sykla uten hjelm... hmm nei det kunne ikke være det. Så fikk jeg svaret, pappa var død. Mer husker jeg ikke. Alt ble bare svart og som i et vakum. Jeg husker ikke om jeg gråt eller bare satt i mine egne tanker. De nesten dagene var også tomme. Helt til begravelsen. Hele tiden tenkte jeg at, det er ikke pappa, det er en annen som ligger i kista. Selv om jeg fikk sett han før begravelsen så var det ikke han. Det lignet ikke, sjelen var der ikke. Jeg trodde lenge at pappa fortsatt levde et eller annet sted. Og jeg drømte stadig vekk at jeg var på besøk hos han. Men ettersom tiden har gått og jeg har fått sørget og gjennomgått ting mer så har det gått opp for meg på en eller annen måte. Men det er fortsatt tungt, og fortsatt veldig fjernt.
Takk for flotte år pappa. Savner deg masse. Selv om det har gått 16 år som kommer jeg aldri til å glemme deg.
<3
SvarSlett