litt rart i grunn

Det er litt rart å tenke på at jeg befinner meg i den tiden jeg gjør. Ikke årstiden eller årstallet men jeg tenker mere på perioden i livet. Det å bli voksen, det å nærme seg faretruende 30, stifte familie, få gjeld, få hus, ha bil, ansvar og jobb... 

Fra å leve lenge i en "jeg vil ikke bli voksen og gjør alt for å ikke forplikte meg til noe som helst". Deriblant ikke ha jobb, utdannelse, kjæreste eller noe som helst håp for meg selv har jeg plutselig havna midt oppi det. 

Først fikk jeg jobb på Riksteatret, slutta så og skulle begynne på skole (ble aldri ferdig med skolen men likevel) så møtte jeg min kjære, ble gravid, fikk den mest fantastiske sønnen i hele verden, venninner fikk barn, vi møttes ikke lenger alene men på parmiddag eller leketreff for ungene, min kjære og jeg kjøpte leilighet, fikk gjeld, jeg har bil, og nå ny jobb i Tine. Og venninner får nr 1, nr 2 og nr 3!!!! og gifter seg, flytter og vi snakkes plutselig bare på facebook. Det er en ny tid, en ny hverdag og jeg blir på en måte påtvunget ansvar selv om jeg ikke vil bli voksen. Men så er spørsmålet, trenger man å bli voksen selv om hverdagen er slik den er, med ansvar og sånn. Man kan være voksen og ansvarsfull uten å iføre seg briller, dress og avisa eller? Jeg føler meg ansvarsbevisst, voksen og ordentlig men samtidig så er jeg absolutt IKKE voksen. Jeg tror det er en fin grense mellom å beholde barnet i seg samtidig som man faktisk tar det ansvaret man må. Lek, spill og ha det gøy og ta alvoret som det faller seg. Så går det sikkert bra til slutt. 

tror jeg..... ;)