søndag 25. august 2013

Kjære pappa



Kjære pappa

Det er mange år siden du forlot oss. Siden du forlot meg. Men i grunn så var det jeg som forlot deg først. Var det derfor? Fordi jeg flyttet til mamma, selv om vi begge så at det var til det beste. Du hadde det ikke bra og selv om du tok godt vare på meg så klarte du likevel ikke å ta godt nok vare på meg eller deg selv. Fienden, sykdommen og din beste venn var alkoholen. Jeg lurer sånn på hva du forsøkte å drukne. Hvilke følelser, tanker, minner, hendelser, var det som plaget deg, var det meg eller mamma? Du sa aldri noe annet enn at jeg betydde alt for deg. Så da jeg dro orket du ikke mer da? Orket ikke kroppen din mer? Den var allerede utslitt etter mange år med alkohol, epilepsi, magesår og i kombinasjon med medisiner. Ga du opp?

 Du krasjet en gang. Jeg husker så godt da du kom hjem, det rant blod fra nesa di, fra ett sår i ansiktet og fra hodet. Du gråt og sa unnskyld, unnskyld for at du absolutt ville at jeg skulle bli med. Noe jeg ikke ville og ble hjemme. Du sa unnskyld for at du prøvde tvinge meg og var glad jeg var såpass sta. At du hadde drukket visste jeg, og jeg følte meg ikke trygg. Jeg var 8 år. Jeg hadde lært såpass at jeg merket når noe ikke var trygt og jeg fulgte alltid magefølelsen. Og jeg hadde mangenok ganger tatt en sluk av det colaglasset som stod gjemt bak hjørnet av kjøleskapet, rett foran mikrobølgeovnen, jeg tok feil så mange ganger og det jeg trodde var cola viste seg å være cola med hjemmmebrent. Jeg hater cola den dag i dag. Men da jeg flyttet så flyttet jeg til tross for den vonde magefølelsen. Visste jeg at du ville forsvinne? Magefølelsen sa at jeg gjorde noe jeg kanskje ikke burde gjøre. Hvem skulle helle ut spriten din, hvem skulle gjemme ølen din,  passe på deg, hvem skulle du sende på butikken med en lapp der det stod at jeg skulle kjøpe øl, hvem skulle holde deg under epilepsianfallene, hvem skulle rydde, og ordne, hvem skulle du kjøre til håndballtrening, kjøre til skolen når jeg ikke rakk bussen, hvem skulle du lage verdens beste hjemmelagde pizza, kjøttkaker og pannekaker til? Hvem skulle du massere når jeg hadde voksesmerter i beina, hvem skulle du pakke dyna tett rundt og si god natt til, eller bære inn fra bilen når jeg hadde sovnet der? 

Du kjeftet nesten aldri, du var alltid så utrolig snill. De eneste gangene du var sint var når jeg hadde gjemt bort drikken din eller helt den ut, men du slo aldri. Du kunne aldri gjort en flue fortred. Men du gjorde meg vondt likevel. Og jeg tror du hadde konstant dårlig samvittighet. Hverdagen min var utrygg, jeg kunne ikke ta med venner hjem fra skolen, alle visste dette, men ingen gjorde noen ting. Ingen sa noe til barnevernet, ingen ringte skolen, ingen spurte meg hvordan jeg egentlig hadde det. Var det fordi de mente du var så snill og god? Du var jo det men likevel skal ikke ett barn vokse opp i slike forhold. 

Jeg ringte mamma og gråt hver kveld i tlf. Hun prøvde få deg til å samarbeide, la meg få flytte til henne, la meg få prøve det ut, la meg få litt fri/fred fra alt det voksne ansvaret som ble lagt på mine skuldre da jeg var for lita til å ta det ansvaret.  La meg slippe utryggheten. Jeg ser i dag at alt dette, at du har formet meg til det mennesket jeg er. Både på godt og vondt. Det er også både vondt og godt å tenke på det. Hvordan hadde alt vært om jeg ikke hadde bodd hos deg de tolv årene.
Jeg savner deg så utrolig, jeg bærer ikke noe nag, jeg håper heller ikke du gjør det. Skulle så inderlig ønske du fortsatt var her. Jeg gjør jo det. Selv om det var tøft å bo hos deg så var du pappaen min og jeg var så uendelig glad i deg. Jeg velger å tenke at jeg har tatt med meg alle de beste egenskapene dine. Og at du har lært meg hvordan livet er og hvordan det ikke burde være. 

Hvorfor fikk ikke du hjelp? Hvorfor hjalp ikke noen deg? Hadde dette vært i dag og ikke for tjue år siden så hadde du forhåpentligvis hatt litt mer støtteapparat og hjelp rundt deg. Dette er ikke bare din feil pappa. Du var syk, men du fikk heller ingen hjelp, ikke sikkert du bad om hjelp men noen burde tilbudt deg det. Du var den som alltid hjalp alle andre, men hva fikk du igjen for det? Ingenting?


Jeg savner deg pappa og takk for alt du lærte meg.





Blogglisten


3 kommentarer:

  1. utrolig bra skrevet. Jeg savner pappaen min og.

    SvarSlett
  2. Vondt i magan av å tenk på at dåkk itj fekk jølp. Huske på faren din som en snill mann, han va gufaren min og æ huske æ fekk julegava/bursdagsgava fra han. Og følge han me på dæ no, så sjer æ fer mæ at han smile godt og e stolt av dæ, men samtidig lei sæ fer at han itj e der ilag me dåkk.
    Nina

    SvarSlett
  3. Har hatt. Og hadde det på helt make måte som deg .. Bare at dette var min mor og ikke min Far. Flyttet selv til min far når jeg var 15 år..Men det er som å lese min egen historie og mine egne tanker.Som jeg hadde som liten og som jeg fremdeles har.
    Bra fortalt!

    SvarSlett

tusen takk for kommentarer

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...