etter helgen og 15 uker

Det er så tomt i hodet mitt om dagen. Alle tankene har stoppet opp. Jeg er heldig, jeg er trygg, familien min er trygg, jeg har et lite mirakel som vokser inni meg. På en merkelig måte er det godt at verden går videre. Sånn er livet, brutalt og tragisk men sant, noen dør, noen blir født. Men jeg er berørt, på lik linje med resten av Norge, resten av verden faktisk. Alle er berørt uansett, noen gråter for de som de har mistet, noen gråter for de som sørger, noen gråter fordi det er så tragisk og trist. noen er sinte, noen er fortvilet, noen sitter med alle mulige spørsmål, noen er sjokkert, vi er vel i grunn alt akkurat nå. 

I dag var jeg på jobb, siste butikkbesøk var rett ved regjeringskvartalet. Jeg så arrene etter terroren i gatene, glasskårene var over alt til tross for at de holdt på å rydde opp. Det manglet vinduer mange steder, de hadde satt opp plater, det var sperringer, politi, noen butikker var stengt, noen var åpne, folk tok bilder, folk gråt, de la ned blomster, tok bilder. Alle hadde en stille, alvorlig, og trist stemning over seg. Alle var preget av helgens alvor og tragedie. Den urett som har blitt utrettet ovenfor våre medmennesker. 

Gråten er i øynene, klumpen sitter i halsen. Mulig hormonene gjør meg ekstra sårbar og berørt. Det kunne vært meg, det kunne vært familien min. Jeg surra rundt regjeringskvartalet dagen før bomba gikk av, jeg kjenner flere som var der få timer, få minutter før faktisk. Det er tilfeldigheter. Det som skjedde på utøya klarer jeg ikke forestille meg, jeg klarer i grunn ikke forestille meg hverken bombingen eller massakeren. Det er slikt man ser på film, og hvilken grusom film dette er. Men jeg kan ikke skifte kanal der denne filmen går. Det har vært på tv i 3 døgn. ikke noe annet enn om denne ondskapens mann og hans gjerninger. Jeg måtte bare skru av tv til slutt. Sette på en film, legge meg, legge bort dataen. Jeg har nesten vært inne hele helga i tillegg. helt tappet for energi. 

Samtidig skal jeg glede meg over at jeg har ett liv inni meg. Jeg har begynt å kjenne bevegelser og små dult. Herlig men likevel veldig rart. Er det alltid like rart andre gang? Jeg glemmer faktisk at jeg er gravid innimellom. Her om dagen fikk jeg spørsmålet -når har du termin da? og jeg så ut som et stort spørsmålstegn. -Hæ? svarte jeg bare. Hva mener du tenkte jeg inni meg samtidig som jeg så ned på den utbulende magen (som ikke nytter å skjule nå) og kom på at- åh ja, det stemmer det. 

Nå er jeg i slutten 15 uker, straks 16 uker. Det har gått sakte og det har gått fort. De 12 første ukene var tøffe, lange og slitsomme. Jeg er fortsatt sliten og blir fort sliten, bekkenet har begynt å si ifra at her er jeg, men ellers er alt greit. Hormonene er fortsatt løpsk da men det er i grunn ikke noe nytt. 

Sambo sammenligna det at jeg var gravid som om jeg hadde pms hele tiden... hjelpes er jeg virkelig så plagsom nå? 

Har veldig lyst til å dra inn til sentrum for å se blomtrene, se hilsenene og vise min omtanke men jeg har ikke orket enda. Redd jeg bryter sammen og begynner å gråte bare jeg ser ett lite lys. Tankene er til de etterlatte og de som har omkommet hele tiden. Det blir nok tøft nå som navnene vil bli lagt fram. Vi får ett mere bilde på hvem alle tallene er. Selv om de omkomne aldri bare har vært ett tall så vil det bli mere virkelig nå også. Jeg kjenner jeg gruer meg.

Jeg er stolt av å være norsk, stolt av landet, av mine landsmenn. Vi viser virkelig at vi er ett sterkt folk, vi står samme, vi vil ikke finne oss i slik behandling og i stedet for å svare hat med hat så viser vi kjærlighet og omsorg, i stedet for å bøte vold med vold så bruker vi demokratiet, stemmene våre og holder sammen. Det er mye sterkere enn å starte en ny krig. Er det rart vi imponerer verdenspressen, samtidig er det slik vi er. Jeg er stolt av det og ett slikt samfunn vil jeg at mine barn skal vokse opp i også. 

her er den neste generasjonen godt beskyttet og skal vokse seg enda større og sterkere, og lære av mine og andres feil, lære av sine feil og finne sin plass her i verden. 15 uker på vei

en ufattelig tragedie i vårt lille land

Jeg stod på jobb i går og butikksjefen kommer plutselig og sier. Det har gått av en bombe i regjeringskvartalet. Jeg skjønte ikke omfanget der og da, men etter hvert som jeg høre flere og flere nyheter, det ble oppdatert på vg nett og ei skjelven dame kom inn på butikken rett fra kaoset i byen så skjønte jeg at dette er alvorlig. Men ikke før jeg hørte om skuddene på Utøya forstod jeg hvor massivt omfanget av dette var. Var bomba i Oslo en avledningsmanøver for å kunne ta seg enkelt til Utøya og vandre fritt der? 

Hva i huleste tenkte denne mannen? Hva får en person til å gjøre noe sånt. Er han fullstendig blottet for en menneskelig sjel? Måtte han råtne innvendig og bli pint til han ber om nåde. Jeg eier ingen sympati eller medfølelse for han i det hele tatt. Ingen gjør sånt mot sine egne landsmenn, eller mot noen i det hele tatt. Mine tanker går de til stakkars ungdommene på Utøya, de omkomne, de sårede, vitnene, familie, venner, pårørende. Jeg kan ikke fatte hva de har gått igjennom og går igjennom nå. Vet bare at jeg sitter her og føler meg helt tom for ord og helt sjokka. Nyhetene surrer og går og jeg ser bildene, jeg ser intervjuene, jeg ser tallene på de over 90 omkomne men jeg fatter det ikke, jeg klarer ikke forestille meg det.

Ett bevis er a tman skal i allefall ikke selge skinnet før bjørnen er skutt. Her spekulerte folk i rasistiske teorier, og anklaget den ene gruppen og bevegelsen etter den andre. Tydeligvis kan et hvert sykt menneske gjøre noe slikt uavhengig av hudfarge, tro eller meninger. Ett forvirret og sykt menneskesinn har ingen annen betegnelse enn at mennesket er fullstendig sykt. 

Hvil i fred alle omkomne, alle tanker til pårørende og rammede i Oslo og på Utøya. Vi tenner ett lys for alle. 

så mange planer og hormoner

Ha ha ha. jeg som hadde så utrolig mange planer... Når jeg ble gravid så skulle jeg sy masse nyttige ting til babyen, til meg til huset, alt skulle jeg ordne, jeg skulle jobbe masse ekstra jeg skulle trene som normalt og jeg skulle bare nyte alt og det faktum at det vokser ett lite mirakel i meg. 

Vel, for å starte på avkreftelsene... jeg har ikke rørt symaskina siden påska... det vil si før positiv test... jeg har heller ikke laga eller ordna noe annet til hverken baby, meg eller gutta mine. Jeg har bedrevet de siste tre mnd på sofaen, på do, i senga eller i halvsvime på jobb. Det har vært tøffe og slitsomme tre mnd for å si det sånn. SÅ utrolig tøtt man kan være og så utrolig sliten, så kvalm til tider og så lite til overs av både humør og lunte. Jeg har vært så hormonell at til og med guttungen begynte å ta etter i fakter. IKKE bra altså. Jeg tålte ikkenoe og gråt og kjefta for ingen ting. Men endelig NÅ først begynner ting å roe seg litt på alle kanter, både hormoner, kvalme, trøtthet og slitenhet. Til og med matlysta er mere tilbake. I stedet fo rå spise noe for å holde kvalmen unna har jeg faktisk lyst på enkelte matretter igjen. woohooo. kryss i taket. Kjempemorsomt å planlegge middag med med i den perioden som har vært. 

Magnus spør ; middag ja.

jeg sier; ja hva skal vi ha da?

Magnus: vet ikke, hva har du lyst på?

Jeg; ingenting

Magnus; hva med kylling?

Jeg, blæh nei, blir kvalm bare av tanken og lukta...

Magnus; hva vil du ha da som ikke gjør deg kvalm

Jeg; hormonene setter inn og jeg brøler, Jeg veit ikke, bare ta noe, jeg driter i det. 

djeeseskrist!!!... tulleruskete meg. Det er farlig med hormoner sier jeg bare. ikke nok med at man kjefter og smeller i det ene øyeblikket, for plutselig begynner man å grine fordi man hører en fin sang på radion lissom... trenger ikke være en ballade en gang, kan være en rockesang. Jeg blir sprø. Ikke noe normalt med sånn oppførsel vett.

Men jeg håper og tror at nå er det nyere tider. Jeg har kommet meg til 2,trimester. Jeg er fortsatt på jobb, skal jobbe litt ekstra i sommer faktisk. magen har begynt å poppe ut og jeg klarer ikke å holde den inne. Jeg har også fått time til ordinær ultralyd. 18.august er den store dagen.

Fram til da er det bare å vente, jobbe og vente. Jeg fikk ett anfall av bekymring her de siste dagene og har derfor gått til innkjøp av en angle sound. Etter mye kåling og strev fant jeg verdens vakreste hjertelyd og ble rolig med en gang. Hørtes ut som svosj svosj og ei lita tromme som spilte kjempefort. Pluss litt svosj spark og bevegelse. Noen andre som har testa sånn angle sound eller fetal dopler? Jeg kjøpte på Oslo teknikkmagasin i Karl johan. Var ikke så dyr heller i motsetning til hva prisen for bekymring kan samenlignes med. Men det var ikke lett å finne hjertelyden. Derav skjønner jeg advarslene mot dopler fordi den kan gi mere bekymring hvis man ikke finner hjertelyden.

her er forresten magen min i uke 12. får vel kalle den utgangspunktet selv om den buler litt ut rett under navlen. 

Energityv

Jeg tror jaggu jeg har en liten energityv i meg. Jeg eier ikke energi, ork eller overskudd til noe om dagen. Lunta er kort, kvalmen er absolutt ikke helt borte og trøttheten kommer sigende på til de mest upassende tider. Jeg må ha fortrengt at jeg var så sliten og uggen med Aron eller så er alt bare helt annerledes nå og med en småtrassig toåring i hus. Hjelpes han kan bli sint og rasende den lille gutten, men så kan kan være veldig blid også. Ja ja. det er vel sånn det er. Jeg er bare muggen og daff om dagen i allefall så jeg er ikke det spor bedre. Håper bare jeg får litt mere energi snart. Ellers kan hverdagen bli en prøvelse... 

tamtamtamtitaaa:) Avsløringens time

Ja da, var det 1.juli og avsløringens time. Nei vi skal ikke bygge hus, vi skal heller ikke gjøre noe annet og dette var ikke bare tull heller. Her er sannheten;

Jeg er gravid

Aron skal bli storebror

og denne gangen tyder det på at alle gode ting er tre. Vi var på en ultralyd i uke 9 som viste at alt så bare bra ut. da var den lille bare 22mm stor og så ut som en liten bamsemums. 

I dag er jeg 12 uker på vei og vi var på en ny ul. Den viste en liten baby med to armer, to bein, ti fingre, ti tær og ett perfekt hode og at var i skjønneste orden. Lille spiren sov seg igjennom tyvtitten men skvatt til innimellom. 

Fikk med oss ett lite bildet som viser hodet til den lille minien.