etter helgen og 15 uker

Det er så tomt i hodet mitt om dagen. Alle tankene har stoppet opp. Jeg er heldig, jeg er trygg, familien min er trygg, jeg har et lite mirakel som vokser inni meg. På en merkelig måte er det godt at verden går videre. Sånn er livet, brutalt og tragisk men sant, noen dør, noen blir født. Men jeg er berørt, på lik linje med resten av Norge, resten av verden faktisk. Alle er berørt uansett, noen gråter for de som de har mistet, noen gråter for de som sørger, noen gråter fordi det er så tragisk og trist. noen er sinte, noen er fortvilet, noen sitter med alle mulige spørsmål, noen er sjokkert, vi er vel i grunn alt akkurat nå. 

I dag var jeg på jobb, siste butikkbesøk var rett ved regjeringskvartalet. Jeg så arrene etter terroren i gatene, glasskårene var over alt til tross for at de holdt på å rydde opp. Det manglet vinduer mange steder, de hadde satt opp plater, det var sperringer, politi, noen butikker var stengt, noen var åpne, folk tok bilder, folk gråt, de la ned blomster, tok bilder. Alle hadde en stille, alvorlig, og trist stemning over seg. Alle var preget av helgens alvor og tragedie. Den urett som har blitt utrettet ovenfor våre medmennesker. 

Gråten er i øynene, klumpen sitter i halsen. Mulig hormonene gjør meg ekstra sårbar og berørt. Det kunne vært meg, det kunne vært familien min. Jeg surra rundt regjeringskvartalet dagen før bomba gikk av, jeg kjenner flere som var der få timer, få minutter før faktisk. Det er tilfeldigheter. Det som skjedde på utøya klarer jeg ikke forestille meg, jeg klarer i grunn ikke forestille meg hverken bombingen eller massakeren. Det er slikt man ser på film, og hvilken grusom film dette er. Men jeg kan ikke skifte kanal der denne filmen går. Det har vært på tv i 3 døgn. ikke noe annet enn om denne ondskapens mann og hans gjerninger. Jeg måtte bare skru av tv til slutt. Sette på en film, legge meg, legge bort dataen. Jeg har nesten vært inne hele helga i tillegg. helt tappet for energi. 

Samtidig skal jeg glede meg over at jeg har ett liv inni meg. Jeg har begynt å kjenne bevegelser og små dult. Herlig men likevel veldig rart. Er det alltid like rart andre gang? Jeg glemmer faktisk at jeg er gravid innimellom. Her om dagen fikk jeg spørsmålet -når har du termin da? og jeg så ut som et stort spørsmålstegn. -Hæ? svarte jeg bare. Hva mener du tenkte jeg inni meg samtidig som jeg så ned på den utbulende magen (som ikke nytter å skjule nå) og kom på at- åh ja, det stemmer det. 

Nå er jeg i slutten 15 uker, straks 16 uker. Det har gått sakte og det har gått fort. De 12 første ukene var tøffe, lange og slitsomme. Jeg er fortsatt sliten og blir fort sliten, bekkenet har begynt å si ifra at her er jeg, men ellers er alt greit. Hormonene er fortsatt løpsk da men det er i grunn ikke noe nytt. 

Sambo sammenligna det at jeg var gravid som om jeg hadde pms hele tiden... hjelpes er jeg virkelig så plagsom nå? 

Har veldig lyst til å dra inn til sentrum for å se blomtrene, se hilsenene og vise min omtanke men jeg har ikke orket enda. Redd jeg bryter sammen og begynner å gråte bare jeg ser ett lite lys. Tankene er til de etterlatte og de som har omkommet hele tiden. Det blir nok tøft nå som navnene vil bli lagt fram. Vi får ett mere bilde på hvem alle tallene er. Selv om de omkomne aldri bare har vært ett tall så vil det bli mere virkelig nå også. Jeg kjenner jeg gruer meg.

Jeg er stolt av å være norsk, stolt av landet, av mine landsmenn. Vi viser virkelig at vi er ett sterkt folk, vi står samme, vi vil ikke finne oss i slik behandling og i stedet for å svare hat med hat så viser vi kjærlighet og omsorg, i stedet for å bøte vold med vold så bruker vi demokratiet, stemmene våre og holder sammen. Det er mye sterkere enn å starte en ny krig. Er det rart vi imponerer verdenspressen, samtidig er det slik vi er. Jeg er stolt av det og ett slikt samfunn vil jeg at mine barn skal vokse opp i også. 

her er den neste generasjonen godt beskyttet og skal vokse seg enda større og sterkere, og lære av mine og andres feil, lære av sine feil og finne sin plass her i verden. 15 uker på vei