jul meg her og jul meg der

Jo, visst blir det jul. Men julestemninga lar i grunn vente på seg. 

Sentimental eller ikke, det begynner å komme seg nå. Har jo så mange fantastiske mennesker rundt meg, familie og venner som jeg ikke ville vært foruten og ikke hadde klart meg uten.

Lillejulaften innvier vi med en liten tapper gutt som har 40 i feber og ørebetennelse. Er i grunn ikke i toppform jeg heller. Men lillegutt krever all oppmerksomhet, kos og fokus. Stakkar han er skikkelig slapp og daff og vil bare sitte i fanget å kose og skjelver bare han forsøker å reise seg opp.  Så dagen har vi brukt til kosing, kosing og soving. 

Nå sover han og jeg håper han får sove av seg litt av feberen i natt så han er klar for den fantastiske dagen i morgen. Det blir julenisse, julegaver og masse familie. Kjempekoselig.

Min kjære og jeg har kosa oss med fyr i ovnen, grevinnen og hovmesteren, øl og godis. Så jula får bare komme selv om vi ikke har ordentlig juletre, selv om alle gavene ikke er pakka inn eller vi aner hva vi skal ha på oss i morra. Det blir jul likevel.

Så god jul. Julen handler om å lage egene tradisjoner, barn og kjærlighet. Og det er hva man gjør det til selv. Kos dere med de menneskene dere er sammen med, det skal jeg gjøre.

tja, disse følelsene og tankene da

Noen sier at tiden leger alle sår, vel ting tar i allefall tid. I disse høytider og når det nærmer seg ett nytt år, nye muligheter osv, osv så blir jeg temmelig sentimental, Jeg begynner å tenke over året som har gått, hva som har skjedd og det nye året som skal komme. 

Det har ikke vært bare lett, det har ikke vært bare en dans på roser. Jeg har selvfølgelig masse å være glad for, lykkelig over, jeg vet jeg er heldig og jeg vet jeg skal være glad for det jeg har men samtidig er jeg lei meg, trist, bitter og lengter over ting som har skjedd og ting jeg har mistet.

Jeg savner pappaen min, jeg savner det å bare ha en pappa. Jeg kan knapt huske hvordan det var, siden det føles som en evighet siden han levde. Men jeg husker de gode minnene, de koselige stundene. Men sørgelig nok husker jeg de tunge og triste minnene. Hvorfor er det slik at de tunge og triste minner skygger over alle de positive alltid? Er det fordi triste minner er tyngere og tar mere plass enn positive? Hvorfor kommer skyldfølelsen inn når det ikke er min feil?

Dette året som har gått, jeg har hatt det så bra, jeg har de to beste guttene i verden, jeg har fått meg jobb, jeg trives jeg har det mye bedre enn på lenge men likevel kommer noen minner og hendelser og skygger over alt dette. Jeg tenker på at vi skulle blitt 4 i januar eller i april, de to gangene jeg har mistet, tanken på at jeg skulle vært høygravid eller kjent spark og vært på ultralyd nå i disse dager. Jeg kjenner savnet, lengselen, tomheten og sorgen enda jeg vet så inderlig godt at jeg er heldig som har en fantastisk herlig god gutt på 20 mnd, jeg er velsignet med en frisk sønn, men likevel er jeg trist for at jeg har mistet. Jeg har verdens mest forståelsesfulle og støttende samboer, familie og mye mer som mange bare kan ønske seg. Selvfølgelig vet jeg at det er mange som aldri blir gravide, som ikke har barn og som ønsker seg barn, folk som sulter, er fattige, har det mye verre, sliter og er syke. Men likvel føler jeg slik jeg føler. Joda, jeg vet at ting kanskje skjer av en grunn, og at ting skjer når det skjer og at det er en eller annen mening med det. Men er det meningen at jeg skal gå igjennom det jeg går igjennom, har jeg ikke fått dosa mi kanskje, har jeg ikke kjempet nok? Har jeg ikke opparbeidet meg en slags kvote som tilsier at nå kan søren meg alt gå min vei også? Nei, jeg er ikke bitter og jeg unner selvfølgelig alle som har det så greit og får unge nr en og to og tre uten problemer og slipper den sorgen, den smerten og den situasjonen jeg har gått igjennom. Folk som klarer det de vil, de som oppnår drømmer, ønsker og alt. Men har jeg ikke fått nok nå? Kan ikke ting gå litt min vei også for en gangs skyld. Hvorfor skal noen få alt av motgant? Hva har jeg gjort for å fortjene alt det jeg har opplevd, alt det som har skjedd? Hvorfor kan jeg aldri bli kvitt det, eller komme meg over det. Hvorfor kan jeg ikke få slippe de gamle minnene og spøkelsene for en gangs skyld?

Det er ikke meningen å være bitter eller selvmedlidende men kan jeg ikke få litt fred pliiis. Kan jeg ikke bare få nyte det jeg har, nyte det gode, det fantastiske livet som jeg har klart å oppnå. Må det alltid komme noe begativt, eller noe trist å skygge over. Jeg vet ikke hvor sterk jeg er eller hvor mye jeg tåler. Og i kveld er en slik kveld hvor jeg ikke tåler noen ting, en kveld hvor jeg ikke tåler å se en struttende mage, med termin rett etter når jeg skulle hatt det, en person som tydelig viser at en ikke har noen som helst bekymringer eller ettertanke om hvordan en har levd livet eller hvordan fremtiden skal bli, en person som ikke bryr seg om  hva som skjer eller ikke skjer, eller som skjønner konsekvensen av det en gjør. En person som ikke har noen problemer med å gå på skole, få seg utdannelse eller tenker over at ting kan være vanskelig eller tøft. Personer som klarer ting jeg ikke klarer. Personer som minner meg om hvilken stor fiasko jeg føler meg som i enkelte situasjoner. Ting som minner meg om ting jeg ikke klarer eller takler. Jeg legger meg og tenker at i morgen blir alt bedre. Håper jeg, tror jeg, ønsker jeg. 

Bruksanvisning Chairbear

Skal prøve å gi en litt mer detaljert beskrivelse av hvordan man fester Chairbearen. Har blitt litt kronglete slik jeg har tatt bilder og forklart det føler jeg. Så derfor jeg prøver på nytt med nye bilder. 

1. Legg Chairbearen over stolen slik:

2. Fest båndet under stolbeinet og fest i nederste feste bak

3. Fest så båndet som skal være under armene og over magen til barnet i en av de øverste festene bak (alt ettersom hvor stort barnet er og hvordan stolen er. Ta det festet som er mest behagelig og best for å feste med.

4. Slik ser det da ut fra baksiden og forsiden uten ett barn oppi:)

litt rart i grunn

Det er litt rart å tenke på at jeg befinner meg i den tiden jeg gjør. Ikke årstiden eller årstallet men jeg tenker mere på perioden i livet. Det å bli voksen, det å nærme seg faretruende 30, stifte familie, få gjeld, få hus, ha bil, ansvar og jobb... 

Fra å leve lenge i en "jeg vil ikke bli voksen og gjør alt for å ikke forplikte meg til noe som helst". Deriblant ikke ha jobb, utdannelse, kjæreste eller noe som helst håp for meg selv har jeg plutselig havna midt oppi det. 

Først fikk jeg jobb på Riksteatret, slutta så og skulle begynne på skole (ble aldri ferdig med skolen men likevel) så møtte jeg min kjære, ble gravid, fikk den mest fantastiske sønnen i hele verden, venninner fikk barn, vi møttes ikke lenger alene men på parmiddag eller leketreff for ungene, min kjære og jeg kjøpte leilighet, fikk gjeld, jeg har bil, og nå ny jobb i Tine. Og venninner får nr 1, nr 2 og nr 3!!!! og gifter seg, flytter og vi snakkes plutselig bare på facebook. Det er en ny tid, en ny hverdag og jeg blir på en måte påtvunget ansvar selv om jeg ikke vil bli voksen. Men så er spørsmålet, trenger man å bli voksen selv om hverdagen er slik den er, med ansvar og sånn. Man kan være voksen og ansvarsfull uten å iføre seg briller, dress og avisa eller? Jeg føler meg ansvarsbevisst, voksen og ordentlig men samtidig så er jeg absolutt IKKE voksen. Jeg tror det er en fin grense mellom å beholde barnet i seg samtidig som man faktisk tar det ansvaret man må. Lek, spill og ha det gøy og ta alvoret som det faller seg. Så går det sikkert bra til slutt. 

tror jeg..... ;) 

Bake tel jul??

Noen her som skal bake 7 sorter til jul og slå seg løs med, krumkakejern, pepperkakedeig, nonstop og melis? Jeg begynte allerede i helga jeg. Har bakt brune pinne (som dog ble veldig lyse) romboller (må vel nesten kalle det aquavitboller siden vi ikke hadde rom eller congac i huset) sjokoladekarameller (som måtte kastes siden de ble brent), kransekakestenger (som ble knallgode, nam nam), og sjokolade og nøtteruter. Vel, riktignok ingen av de 7 slaga men masse godt likevel.

Vi kosa oss med dette i går for å teste ut om det smakte, så da vet jeg at jeg kan lage en runde til, og hva jeg skal gjøre annerledes... Joda noe ble litt mislykka men shit happends.. 

Neste prosjekt er å lage pepperkakehus (ikke ferdigkjøpt altså, her skal alt lages for hånd, dører, vegger og tak:)

Aron "hjelper" også til på kjøkkenet

Ha en flott søndag med eller uten baking.

Annerledes

Ja, hva skal jeg si. Det er annerledes å jobbe må jeg innrømme. Men også veldig gøy å gjøre noe annet igjen. Og jeg gleder meg enda mer over de stundene jeg er hjemme eller har fri. Også går det jo så bra de dagene Aron og pappan er hjemme. De koser seg masse sammen så det er jo bra vi kan ta igjen pappapermen han aldri fikk på denne måten. Man har jo ikke krav på det samme når man er student men ikke går tilbake til studiet etter en fødsel. Ting ordner seg for det. 

Men uvant er det. og jeg blir faktisk litt stressa i blant. For ting må jo planlegges og tilrettelegges. Jeg må jo huske på at Aron må hentes i barnehagen innen kl 5 så hvis jeg jobber til 6 eller Magnus jobber midtvakt eller kveld så sliter vi jo... så derfor må vi gjør om litt på vaktlistene og bytte og ordne. Det vil si, magnus må bytte, jeg bare maser... Men det ordner seg og han er jo så god og vil at jeg skal jobbe. Derfor gjør han jo alt for at det skal gå også. Tar seg fri, tar seg av Aron, lar meg sove og oppmuntrer meg. Var nemlig ganske nervøs før de første arbeidsdagene siden det er over 2 år siden jeg har jobba. Også er det helt nytt og man blir temmelig tussete og rar av å gå hjemme med en unge i 18 mnd..  Men nå er jeg i gang her og nå er det andre tider gitt. Jeg koser meg jeg, trives i jobben og syns det er spennende. Ingen dag er lik og jeg møter masse forskjellige mennesker hver dag.  Forandring fryder sier jeg bare.

Biekjole

Har vært litt sy og bloggtørke i det siste. Har hatt fullt opp med ny hverdag, jobb og alt som hører med

men har sydd en kjole til innimellom. 

Kaller den Biekjole 

den er i størrelse 2 år. Sort bomullsstoff inni og brunt og orangestripete strecht stoff ytterst.