Noen er heldige, andre er uheldige

Aron bare noen timer gammel. Snart skal han bli storebror. 

I går fikk jeg vite at to jeg kjenner mistet babyene sine i magen rundt uke 30. Det er helt tragisk. Hun ene har tvillinger så den ene lever jo, men det er kritisk hva de skal gjøre videre for at tvillingen som er igjen skal ha det best mulig. Klarer ikke sette meg inn i den situasjoen de er i. Tanken på å føde et barn som ikke lever er så smertefull at jeg klarer ikke forestille meg det en gang. Når man har gått så lenge, kjent liv, kjent bevegelser, begynt å kjenne til hvordan babyen i magen er og oppfører seg og bare gleder seg til å møte det lille mirakelet som har bodd i magen i så mange mnd, da er det tragisk når noe plutselig skjer. 

Kjenner jeg blir helt tom og sjokkert. Klarer ikke forholde meg til det og klarer ikke skjønne hvordan det er. Jeg priser meg bare lykkelig over alle slags spark, bevegelser og turning i magen, om den treffer meg i blæra, ribbeinet eller klarer å treffe noe annet som gjør vondt så er jeg bare kjempetakknemlig for at den lille gir livstegn fra seg og har det bra der inne. Det gjør ikke noe at jeg har halsbrann, er sliten, bekkenet krangler eller ryggen er sliten og kynnerene blir kasta på meg i hytt og pine. For lillegutt har det i allefall bra. Og ikke minst er jeg lykkelig over at jeg har en frisk og stor gutt som snart skal bli storebror. Jeg er virkelig heldig.

Tenker masse på de to som går igjennom en tung tid nå og har en tøff tid i vente uten sin lille skatt.