Tiden den tiden...

Hvor blir den av. Hørt det før? følt det selv. Noen ganger tror jeg døgnet har for få timer og noen ganger tror jeg døgnet tar igjen og stjeler fra de knappe døgnene. Enkelte dager er superlange, ofte når jeg venter eller lengter eller teller ned til noe som ferie eller noe annet koselig. 

Men i det siste har døgnet for få timer. Jeg rekker rett og slett ikke noen ting føler jeg. Men sanneheten er vel at jeg har for mye å gjøre kanskje. Som i dag da, det startet allerede i natt med forsøket på å få nok nattesøvn, altså skjønnhetssøvnen (jeg skjønner nå hvorfor man forfaller når man blir voksen (les får barn) vet jo aldri når man får sovet) Den sluttet allerede kl 2.30. oppe, gi ungen smokken, legge han igjen, prøve å sove videre, opp og hopp kl 6, dusje, skifte bleie og kle på poden, frokost, lever i barnehagen, hjem, støvsuge og vaske bil, lever regnbukse som vi hadde glemt hjemme i barnehagen, dra på gamle jobben, fiske etter ny jobb, spise lunsj, hilse på og si hei og hå, dra hjem, møte en dame som kanskje skal kjøpe bilen, testkjøre den, innom verksted å spørre om ubetydelige ting, endelig hjemme, sitter ned i 5 min, drar å henter poden i barnehagen, så hjem, fikk plutselig besøk, ungen spinnvill, bade han, gi han mat, skifte, herje, leke, si hade til besøket, begynne på middag, gi ungen grøt, legge han, rydde leker, lage ferdig middagen, bre dyna over gutten, vente på min kjære, setter meg ned og poff.... se tv... plutselig var dagen over gitt og nå kjenner jeg hvor sliten jeg er. 

Vel det er dette de siste dagene og timene har gått med til, søke jobb, gå i intervju, vente på svar og prøve å selge bilen og herje med gogutta mine. 

Nå håper jeg at jeg får svar på noen jobber snart. Får svar på en i morgen, skal i 2.intervju neste uke og venter på avklaring fra en tredje jobb jeg har søkt på.. Jeg håper vel mest på den siste i grunn.. Men jeg får bare se hva som skjer. Til da får jeg sanke nye timer til de kommende døgnene. 

ungen har blitt gær'n....

Vet ikke hva som har skjedd jeg, men helt siden forrige søndag har ungen hatt skikkelige uforutsigbare raserianfall. De kommer sånn helt plutselig men gjerne i sammenheng med at han peker på noe og ikke får det. Jeg prøver å forklare at han ikke kan få alt han peker på, spesielt ikke varme kaffekopper, spisse kniver eller andre farlige ting, og da klikker han helt fullstendig go raser og hyler og skriker på en måte jeg aldri har sett eller hørt før. Går ikke an å få kontakt eller avlede eller prøve trøste heller. Og jeg prøver virkelig å holde maska og holde meg i skinnet å hverken le eller klikke selv. 

Det er jo kjempekult at han plutselig får et slikt anfall med verdens værste tsunamibleie. Og når vi allerede har begynt å skifte på han. Da sparker, vrir og snur han seg og gnir denne herlige møkka over seg selv om hele bade. Da plasserer jeg han i dusjen og spyler han mens han står å raser mot meg. Prøver rolig å forklare at du kan ikke gå med bæsj over hele deg kjære venn, mens jeg tenker at "kan ikke denne ungen lære seg å gå på do nå? Så kommer jeg på at han bare er 1 1/2 år og skjønner ikke, kan ikke eller at det bare er en fase. Herlighet jeg tenker alt. Tenker at han har blitt besatt av noe eller bare har tørna helt... jeg får tørka han etter å ha blitt klora, lugga, sparka, og bitt noen ganger og har mest lyst til å grine selv og tenker hva hadde "NANNY" gjort nå.????.. Ikke går det an å prate til han , sette han i time out eller gi han klistremerker heller. Han er jo for liten selv om jeg er overbevist om at han skjønner i grunn alt, han bare velger å slå seg vrang fordi vi ikke skjønner han. Jeg får ikke lov til å sette han ned heller, han vil være i armene mine, andre ganger nekter han men han skal heller ikke settes ned. Det er ikke til å bli klok på dette her.

Jeg får på han en trusebleie og setter han ned og sier;- gå deg en tur!... funker dårlig, han står å raser enda mer mot meg fordi jeg har satt han ned... Prøver å gi smokk, prøver å gi  vann, mat tja jeg prøver faktisk alt, til slutt går det like plutselig over som det starta.. Og han er igjen den gode og vanlige og herlige gutten min. (skal sies at jeg har forsøkt å bare la han være når han raser slik også og se om det går over av seg selv, funker like dårlig, han vil opp i fanget og vil ikke på samme gang og blir enda mer hysterisk..)

Og jeg sitter igjen med spørsmålet, Hva i huleste skjedde??? Hvorfor oppfører ungen seg som om han har en av og på bryter? Han har aldri og da mener jeg aldri vært sånn før. Først trodde vi det var fordi han hadde ørebetennelse og øyekatarr i forrige uke, men det har gått over, det har derimot ikke anfallene. Har han kommet i trassalderen allerede? I såfall da er spørsmålet hva gjør man da? Råd og forslag mottas med enorm stor takk. og hvis det finnes en Nannyhjelp i Norge ala Usa så tar vi imot de med utstrakte armer. Skjønner ikke at en unge kan være så blid og god for så å plutselig skifte og bli en hysterisk rasende sterk gutt. 

Mamma 50 år.

Da slipper jeg å lure og lyve og narre mamma lenger. Har jo drevet å planlagt og styra og ordna dette den siste mnd i allefall. I helga var 50 års suprisepartyet for henne. Og hun ble ganske overraska ja. Hun ante ingen ting før hun stod på trappa til lokalet vi hadde leid. Kjempegøy.

Med 29 gjester ble det en koselig og fartsfyllt fest. Hun fikk masse fine gaver og storkoste seg. Hun var glad vi hadde lurt henne og laga fest. Det er ikke hver dag man fyller femti så det at man ikke har tid til å ta en fest kommer ikke på tale syns jeg da. Derfor måtte jeg jo finne på noe sprell for henne. Det kom familie og venner fra fjern og nær og alle bidro til å lage ett flott koldtbord, god stemning og en minnerik dag/kveld/natt. Vi holdt på ut i de tidlige morgentimene.

meg, Øivind (mamma sin mann), Randi (min mormor), 

Janne (mammas søster), Mamma Siw, Monica (mammas søster)

Alle hjalp til og da var de tjo ingen sak å lage fest. Så takk til alle dere som hjalp meg på kjøkkenet, med oppryddning og ellers pynting og planlegging. 

I bursdagsgave av meg og min kjære fikk mamma en kjole jeg hadde sydd. Første gang jeg syr klær til voksne, ble fornøyd med resultatet og den satt som støpt på mamma.

action bilde av kjolen som ble tatt på med en gang..

Gratulerer så mye med dagen som var mamman min. DU fortjener kun det beste. Håper du kosa deg masse masse. 

Drittlei

Joda, behandling er bra, det er nødvendig, det er viktig, det hjelper og det støtter og blablablabla... Selvfølgelig er det godt å snakke, gå igjennom ting, finne ut av ting, reagere og få ut masse følelser og tanker, men nå er jeg drittlei. Etter 11 år i behandling tør jeg påstå at jeg har rett til å si det. Jeg er rett og slett drittlei. Jo, jeg kan nok slutte, men det er kanskje ikke så lurt? Jeg hadde nok klart meg uten, jeg er bra nok til å fungere og jeg fungerer jo i hverdagen, men samtidig så gjør jeg vel ikke det. Samtidig er det skummelt å si nei og takk og hadebra til det nettverket. Men jeg føler ikke at jeg blir bedre, føler ikke jeg blir verre. Jeg føler jeg har stått på stedet hvil de siste 4 åra.... Ting skjer, ting forandrer seg, og ting er ulikt hver dag, så i morra er sikkert alt greit igjen. men jeg føler jeg bruker så mye tid. Tid på å snakke, gå igjennom historien, prate om den, føle på den og repetere gammelt nytt. For å si det sånn så tar det ikke 45 minutter å gå igjennom livet mitt, og det tar ikke en dag eller ei uke eller. Det tar mange år føler jeg. Det er jo tross alt snakk om 28 år med erfaringer, opplevelser, og både negative og positive ting. 28 år som har formet meg til det mennesket jeg er, både på godt og vondt. 28 år som gjør at jeg reagerer som jeg gjør, er som jeg er og gjør det jeg gjør. Hverken bra eller dårlig, men likevel ett selvstendig erfaringsrikt liv. Så da er det vel lov å bli lei iblant og skulle ønske man kunne få en pause fra å prate ihjel ting som er historie. Det er på tide å se framover og tenke positivt... Enda godt det er 3 uker til neste time... Det er kanskje den pausen jeg trenger. Time will show...

Da kom forkjølelsen snikende..

Herlig bilde sant? Bare til ære for dere. he he

Jepp, jeg feirer liksågodt høsten med en real høstforkjølelse, går vel over i en vintersnue tenker jeg. Toppers, for det kunne ikke passet bedre å bli syk nå. NOT. Har ikke tid, har virkelig ikke tid til det og jeg krysser bare fingrene for at Aron og Magnus holder seg friske så vi slipper helsykdom her i heimen. Heldigvis og bank i bordet vært lenge siden gutta har vært syke nå..

Har omsider fått karra meg opp av senga etter at min kjære var så snill å lot meg få sove litt lenger. Det passa ypperlig. Skal sies at det var min tur å sove ut i dag likevel men passa bra uansett. I morra må jeg til pers og opp kl 5-6 virker det som. 5 er den nye morgenen igjen. Gjerne med en stappfull bleie og gjennomtissa pysj. Ikke rart gutten våkner da. Det er jo ikke noe godt å sove i. Vurderer å ta på an dobbel bleie, for dette er også dagligdags... Prøver å kutte ned på drikkinga på kvelden også men uten alt for mye hell...

Ute er det skikkelig høstvær og jeg har ikke noe lyst til å gå ut i dag, men må vel ut å lufte gogutten. Han er jo helt turbo og følger ikke mamman's behov om å sløve på sofaen og drikke utallige kopper meg te og honning. Også var det alt som skulle ordnes og gjøres... 

I morra kommer det noen å ser på bilen også, hjelp det er skummelt. Skal vi plutselig bli uten bil da.... Jaggu godt vi har t-banen rett uttafor døra.

Verdens herligste

Det er ikke rart man bare må smile og le og koser seg sammen med denne gogutten. Han er til å spise opp innimellom. Og han vokser fortere enn jeg egentlig har lyst til å akseptere. Han har begynt å bli en stor gutt, prøver å prate, peker og vil orientere seg, spør, viser, skjønner så mye, tuller og fjaser, smiler og sjarmerer. Selvfølgelig kan jeg bli kjempesint og redd for han hvis han gjør noen bøllestreker, men så får jeg bare ett stort glis og da må jeg jo bare smile jeg også. Han vet å få det som han vil og han vet å tvinne oss rundt lillefingeren. Men strenge er vi uansett. Selv om han forsøker å avlede oss.

Uansett så er han verdens herligste og hva er vel bedre enn å få en herlig stor siklenuss etterfulgt av en god kos uten av man ber om det. Hvem andre kan glede så mye og så spontant som ett lite barn. Jeg føler meg som verdens heldigste som har fått denne gutten min. Hvordan livet var uten han kan jeg nesten ikke huske, men det var i allefall ikke noe i forholdt til hva det er nå.

vondt her og vondt der

Har så utrolig vondt i kroppen om dagen og frykter influensa. Som i tillfelle passer skikkelig dårlig nå. har en del å gjøre. Heldigvis er både Aron go min kjære i strålende form så jeg tviler kanskje på at det er influensa sånn sett. Men da kan det være betennelse og det er ikke noe bedre. Så da må man kanskje skvise inn ett legebesøk denne uka. Går ikke går ikke, rekker ikke, hakke tid, sykdom forsvinn.... hjalp det????

nja, nei gjorde ikke det gitt. Tenk om man kunne bare be sykdom om å forsvinne så fort som den kommer snikende på... Hadde det bare vært mulig... Ja, ja 

Men nå sitter jeg her med hodepine, vondt i alle kroppens deler og det er ømt og vondt og jeg vurderer sterkt å proppe i meg masse smertestillende.

Typisk når man har en del å gjøre og skal noe. Vi som skal feire mamman min i dag. Hun blir nemlig 50 år på onsdag og i morgen kan dere se resultatet av sinnasnekker'n på TvNorge kl 20.30. Det blir så fint det huset altså så følge med på den herlige familien min.