så lei så lei så lei

Er så utrolgi lei av å bare være hjemme hele tiden. vil ut å reise, vil bort, vil bare finne på noe annet enn å stelle og stulle i hjemmet.  Vet ikke om det er fordi det begrenser seg hva man mer man kan gjøre hjemme etter 11 mnd mamma permisjon eller fordi det har vært en utrolig laaaaang og snøfylt vinter som nærmest har sperra oss inne fordi vi ikke kom oss ut med barnevogn og minusgrader som stengte oss innendørs. Jeg er i allefall drittlei Oslo, drittlei hjemme, og har bare lyst til å pakke kofferten og dra ett sted på måfå. Men så var de tå ha penger til det da. Gulroten er syden i juli, men akkurat nå føles det så utrolig leeeeeenge til. Så derfor sitter jeg å er bare drit drittlei. 

jeg kan alle programmene på tv utenat og de fleste områder er gått tur på, de fleste butikker er vindusshoppa i og de fleste kafeer besøk, men nå går det ikke an å gå på kafe med den raske krabbegutten jeg har som ikke vil sitte i ro heller. So what to do what to do for å ikke gå på veggen?

takk for deeeeeet

Har så lyst til å finne på noe, men orker ikke. Etter ei uke med syk unge og dårlig nattesøvn så er det såvidt jeg gidder å løfte ræva fra sofaen for å lage meg middag når ungen endelig har sovna for kvelden. Min kjære jobber kveld og det gørr kjedelig å lage middag til seg selv. Hva tar kortest mulig tid og smaker greit. Pasta. he he. vel kjedelig er det men det er mat vel og merke. 

mengden smågodt snakker vi ikke om. Det er tross alt påske. Og jeg trener i morra. æresord.... trallallallalla.

Det som er skikkelig teit er at når jeg er sliten, trøtt og daff så får jeg for det første ikke sove ordentlig. Akkurat som om kroppen er helt superstressa og uttafor så jeg ligger lys våken når jeg kunne sovet. Og jeg er i tillegg en av de som minst må ha 39 i feber eller influensa for å klare å sove på dagen. Noe jeg sjelden har.  Nå har jeg ikke tid til å være syk i allefall. 

For det andre så ligger jeg å stirrer i veggen de gangene jeg har lagt meg og ungen sover greit på natta. Takk for deeeet. 

Og når jeg er trøtt, ikke får sove og er sliten så blir jeg deppa og uttafor og beskylder min kjære for det ene og det andre og gir han skylda for det meste. Ja det var der de hormonen kom inn ja. Stemmer det. Takk for deeeet.

Så hurramegrundt og heisann og hoppsann. Her er det hyggelig og jeg kjeder meg ikke det spor. Jeg kunne funnet på masse nå som han sover, men jeg orker rett og slett ikke, og jeg tror noen har helt lim i sofaen, for her sitter jeg med fjernkontrollen i ene hånda og godteskåla omringer den andre hånda. GOD PÅSKE

Dager man ikke får gjort noe

er tydeligvis når man har pjuske og syke barn.  Da sitter vi stort sett sånn (som på bildet over) lillegutt og jeg. Nå er han ikke akkurat så liten lenger da. Han er en og klump å ha i fanget gitt så det gjelder å sitte godt når man førts har satt seg ned. Men koselig er det uansett. Ikke ofte han ahr tid til å sitte å kose med mamma lenger. Nå er det jo bare krabbing, reise seg opp og gå langs bordet og pelle på alt som gjelder. Har nesten ikke tid til å gi mamman sin en liten klem. men jeg stjeler meg til noen koser og trøster meg med at det blir nok mindre og mindre destod eldre han blir. Derfor får jeg nyte kosestunden mens jeg kan. og de gangene han overrasker med en siklete, våt og god nuss, da smelter han virkelig mammahjerte mitt.

Får så vondt av lille gutten min når han er så pjusk og ikke klarer å formidle hvor han har vondt eller hva som plager han. Han er jo dårlig i magen og veldig snørrete men det kan jo være tenner, det kan være ørebetennelse, kan være vondt i halsen, vondt i hele kroppen. Men han er jo utrolig tapper da. Leker litt på gulvet, smiler og ler litt, spiser litt og koser masse.

Det får heller være med at jeg ikke får gjort noe spesielt disse dagene han er syk. Han er jo så snill og god. så får vi se hva legen sier i morra.

Trening

Det er så deilig å trene av og til, Akkurat som om en får ut all gørra og frustasjon og alt som kan samle seg i en kropp. Var å trente i går og følte meg så mye bedre etterpå, bortsett fra bekkenet da som fortsatt krangler litt med meg innimellom. Men i går tenkte jeg at jeg driter i det bekkenet og ser om det hjelper å trene. Litt usikker på om det e rmuskulært i blant eller bare selve bekkenet som er litt teit. Vel jeg fikk trent bra men bekkenet ble jo selvfølgelig verre etterpå. Forsøkte å tøye og strekke og gjøre det jeg skulle underveis. og tøyde skikkelig etterpå. Fikk kjæresten mi til å presse ned foten så jeg fikk tøyd ogdentlig på setet. 

Gikk som en gammel gubbe etterpå men etter en rolig kveld, masse varmeomslag og 12 timers søvn så ble det litt bedre. Men nå kjenner jeg resten av kroppen er sliten. Ikke etter trening men jeg tror det sliter på kroppen å bære rundt på en 12,2 kg unge hele tiden. Må si jeg gleder meg til han lærer seg å gå..

Men trening er godt uansett. Jeg merker at jeg får så mye ut av det. Mer energi, noen ganger helt utslit tog sover så godt (håper bare Aron sover like bra de nettene jeg vil sove godt) og Aron får veldig mye positivt inntrykk av å være på minisatsen. og ikke minst man ser at kroppen blir faster og finere. Man ser at det hjelper på det lille ekstra man har rundt om kring.  

ny hverdag ja

Det er virkelig en ny hverdag å få barn. Man blir tvunget til å bli a-menneske av ypperste klasse og det er ikke akkurat mange fridager der. Det er nesten så jeg vurderer å legge meg etter barnetv altså samtidig som min kjære sønn. Men ett sted går grensa. Jeg legger meg ikke før kl 21 i allefall. Men jeg skal innrømme at klokka har ikke vært så veldig mye over 21 noen ganger..  Det er i allefall sjelden jeg holder ut til midnatt. Så det er slutt på partyløva og natterangling. Det gikk før for da kunne jeg bare koble han på puppen og få han til å sove igjen. Nå er ikke det så lett lenger, for det første siden han vil opp å leke, leke, leke og gjøre rampestreker, helst kl 5 men jeg setter grensa for å stå opp kl 6 altså. han får heller ligge å torturere meg litt til jeg står opp kl 6. Egentlig bare av prinsipp. Det er ikke menneskelig å stå opp før da og heller ikke morgen før da mener jeg. det andre problemet er at jeg ikke ammer lenger så det er ingen pupp å koble han på. De gangene han oppdager at jeg har noe der foran så skal han klype og pelle som en helt vanlig gutt. Joda en skikkelig gutt er han ja. Men det er da en av mange tusen ting han heller ikke får lov til. På samme måte som han ikke får dra i tv, lugge, skru på panelovnene , åpne komfyren, skru på komfyren. Men når nei er verdens største vits så hjelper det ikke å si nei tusen ganger heller. Jeg blir bare møtt med verdens råeste latter og det største gliset i manns minne. Jeg må snu meg for å ikke le selv og heller leke streng mamma. Det blir ikke noe bedre når han i tillegg til å le og smile fra øre til øre rister på hodet og fortsetter å bølle. Jeg gir opp og flytter han inn på rommet sitt der han får lov å pelle, leke og dra i og ødelegge hvis det er noe han ikke har ødelagt der fra før. 

Men denne nye hverdagen innså jeg først at jeg hadde her om dagen. Snakk om å leve i ammetåka i 11 mnd. Vel jeg har jo innsett at jeg har en ny hverdag med baby og lite søvn og en liten som skal utforske alt og ingenting. Men akkurat det der om å sove og hvor tidlig er det å stå opp kl 6 ble plutselig klart for meg da jeg var ute og tok ett par øl med noen venner av min kjære og han ene kompisen hans klagde over at han måtte stå opp så tidlig dagen etter. Han måtte trene kl 13.30... jeg lo også spurte jeg når han stod opp i dag. Tja egentlig ganske tidlig jeg stod opp kl 12. Da lo jeg i allefall og fant ut at jeg kl 12 allerede hadde vært oppe i 6 timer, jeg hadde matet, skiftet 3 bleier, matet, fått ungen til å sove, vaska klær, lagd mat og sett god morgen norge to ganger. Sendingen og reprisen innimellom alt jeg hadde gjort. Da først innså jeg hvor mye jeg hadde gjort i løpet av en dag. Og til tross for at jeg har gjort så mye og vært så lenge oppe i løpet av en dag så har dette året hjemme gått så fort. Går det virkelig an. Jeg har jo ikke kjeda meg ett sekund. Rett og slett fordi jeg ikke har hatt tid til å kjede meg. 

Og jeg husker plutselig at jeg for noen år siden selv var der jeg kunne sove til kl 12, være oppe til kl 00 og opplevde mange ganger i løpet av dagen at jeg kjeda meg og måtte finne på noe. 

men det er absolutt ikke kjedelig å gå hjemme nå. og dagen er absolutt ikke lenger fordi om jeg er oppe kl 6. snarere tvert i mot. jeg har aldri vært med på at en dag har gått så fort og at det har skjedd så mye på en dag. jeg har vært kokk, bleieskiftarbeider, en hjelpende person, en trøstende person, vaskehjelp, husmor, sjåfør og sikkert mange andre titler før en vanlig arbeidsdag slutter. 

Og fra å være ett utrolig morragrettent b-menneske så elsker jeg faktisk min nye hverdag. Selv om denne lille rampegutten våkner tidlgi så våkner han med verdens herligste glis og da kan man jo ikke annet enn å stå opp med ett smil selv. Selvfølgelig er han ikke like blid alltid og jeg har mest lyst til å frasi meg alt ansvar og gå men heldigvis går det over etter litt realistisk tankegang go en liten tell til ti pause og jeg er klar for kamp og finner ut at aha du er kanskje alt for trøtt, kanskje sulten, kanskje vondt i magen, kanskje selskapssyk, eller rett og slett har ei tann som plager deg. Noen ganger aner jeg ikke hva som plager han men da får man bare holde ut og trøste og prøve å forstå. Det går jo heldigvis for t over på Aron da. Han er 98 prosent blid og 2 prosent uenig.  Og det skal man absolutt ikke klage på. Og jeg klager ikke, jeg har bare innsett at man kan forandre seg, man kan bli glad i å stå opp tidlig, så lenge man har noe positivt å stå opp til eller noe som gir en noe. 

tanker, tanker, tanker

bildet er tatt i Roma i 2004

Jeg tenker så mye, ofte alt for mye tror jeg.

Men en ting jeg har merket etter Aron ble født er at jeg har knyttet meg mer til mamman min. Spør jo henne om alt mulig av råd, hvordan jeg var som liten, om hjelp og alt tror jeg. Kan heldigvis snakke med henne om alt så vi har jo ett veldig bra mor-datter forhold. 

Jeg føler ikke jeg mangler noe, jeg har en fantastisk stefar som er verdens snilleste og stiller alltid opp. 

Men jeg merker at etter Aron ble født så har jeg tenkt mye mer på pappan min enn før. Jeg tenker jo ofte på han men det har på en måte blitt forsterket etter jeg blir mor. Er så utrolig glad for at Aron har en flott pappa. Jeg syns min kjære er verden beste pappa for sønnen vår. 

Det som plager meg mest er at jeg føler jeg begynner å glemme pappa. Han døde da jeg var 13 år. Verdens snilleste pappa, så hvorfor holder jeg på å glemme han? Jeg føler meg som ett så dårlig menneske som holder på å glemme han. Når jeg lukker øynene så husker jeg jo hvordan han så ut, jeg husker hvordan han luktet, hvordan han snakket og hvordan han var. Det fantes ikke noe vondt i han. 

Hvor lett er det for en 13 åring å sørge? Jeg klarte det ikke, Sperret bare alt ut, blokkerte alle følelser, tårer og tanker. De har jo kommet i ettertid, men sørget ordentlgi har jeg vel kanskje aldri, kanskje ikke før nå. 14 år senere. Hvor utrolig mye følelser og tanker skal egentlig settes igang fordi man har blitt mor. Jeg blir stadig overrasket over hvor mye mer følsom og lett rørt jeg er etter jeg ble mamma. 

Går det virkelig an å glemme ett menneske? I såfall skjønner jeg ikke hvordan jeg kan glemme han. Det skulle ikke vært lov, og det strider imot all fornuft. Hvis det var noen jeg burde og skulle huske godt så var det pappa. 

Jeg får dårlig samvittighet. Samtidige så er det veldig fjernt. Jeg blir jo trist hver gang jeg tenker på han og jeg har hatt mange reaksjoner i ettertid. Så jeg har vel brukt 14 år på å sørge og ta det innover meg på min måte. Vet jo at jeg aldri kommer til å glemme han helt. Selvfølgelig ikke, han var jo pappan min, men jeg skulle ønske jeg klarte huske småting. Jeg må konsentrere meg veldig for å huske på det. Men da kommer det heldigvis flere ting som jeg husker om han. Så kanskje trikset er å sette seg ned å tenke litt på de man savner eller som er borte for å huske de bedre. Trimme hjernen til å huske?

Jeg vil alltid mangle pappan min, men jeg vil gjøre mitt ytterste for å huske han så godt jeg kan. Jeg vil fortelle Aron om morfaren sin så han kan få ett inntrykk av hvordan han var. Jeg vet han ville blitt en flott morfar. Men samtidig så er stefaren min en flott morfar så der vil aldri Aron mangle noe. Og det er jeg veldig glad for. 

Herregud disse hormonene

Skal det ingen ende ta? Vel jeg visste jo at hormonene kunne rase det første året, men det finnes da grenser. Om du slår opp på tikkende hormonbombe i ordboka så finner du navnet mitt under. Visste ikke at det kunne bli så ille. Jeg kjefter og griner om hverandre og jeg tåler for søren meg ingen ting. Jeg var ikke så ille da jeg gikk gravid en gang og heller ikka da jeg var i puberteten. Det er så ille at jeg har mest lyst til å kaste meg selv ut vinduet i blandt. Det komme rhelt uten forvarsel og det svinger fra at jeg har en helt vanlig dag og er blid og fornøyd til plutselig å bli hylgrining og kjeftesmelling. Herregud. Jeg skjemmes, jeg blir lei meg, jeg får skyldfølelse for den stakkars samboeren min som dette går utover. Unnskyld så mye min kjære, men jeg kan faktisk ikke noe for det dessverre. Du får bare lukke øra og jatte med. 

Pms kan bare gå å legge seg, her er det sterkere saker inn i bildet. 

Ikke mye man får gjort med det, men anfallsfaren er over nå. men vær på vakt om 3 uker, da er det påen igjen.. Om det da er bekkenet som streiker eller hormonene som setter inn på tredobbel styrke er likevel uvisst. Så her venter vi i spenning i heimen...juhuuu.