Skal det ingen ende ta? Vel jeg visste jo at hormonene kunne rase det første året, men det finnes da grenser. Om du slår opp på tikkende hormonbombe i ordboka så finner du navnet mitt under. Visste ikke at det kunne bli så ille. Jeg kjefter og griner om hverandre og jeg tåler for søren meg ingen ting. Jeg var ikke så ille da jeg gikk gravid en gang og heller ikka da jeg var i puberteten. Det er så ille at jeg har mest lyst til å kaste meg selv ut vinduet i blandt. Det komme rhelt uten forvarsel og det svinger fra at jeg har en helt vanlig dag og er blid og fornøyd til plutselig å bli hylgrining og kjeftesmelling. Herregud. Jeg skjemmes, jeg blir lei meg, jeg får skyldfølelse for den stakkars samboeren min som dette går utover. Unnskyld så mye min kjære, men jeg kan faktisk ikke noe for det dessverre. Du får bare lukke øra og jatte med.
Pms kan bare gå å legge seg, her er det sterkere saker inn i bildet.
Ikke mye man får gjort med det, men anfallsfaren er over nå. men vær på vakt om 3 uker, da er det påen igjen.. Om det da er bekkenet som streiker eller hormonene som setter inn på tredobbel styrke er likevel uvisst. Så her venter vi i spenning i heimen...juhuuu.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
tusen takk for kommentarer