tanker, tanker, tanker

bildet er tatt i Roma i 2004

Jeg tenker så mye, ofte alt for mye tror jeg.

Men en ting jeg har merket etter Aron ble født er at jeg har knyttet meg mer til mamman min. Spør jo henne om alt mulig av råd, hvordan jeg var som liten, om hjelp og alt tror jeg. Kan heldigvis snakke med henne om alt så vi har jo ett veldig bra mor-datter forhold. 

Jeg føler ikke jeg mangler noe, jeg har en fantastisk stefar som er verdens snilleste og stiller alltid opp. 

Men jeg merker at etter Aron ble født så har jeg tenkt mye mer på pappan min enn før. Jeg tenker jo ofte på han men det har på en måte blitt forsterket etter jeg blir mor. Er så utrolig glad for at Aron har en flott pappa. Jeg syns min kjære er verden beste pappa for sønnen vår. 

Det som plager meg mest er at jeg føler jeg begynner å glemme pappa. Han døde da jeg var 13 år. Verdens snilleste pappa, så hvorfor holder jeg på å glemme han? Jeg føler meg som ett så dårlig menneske som holder på å glemme han. Når jeg lukker øynene så husker jeg jo hvordan han så ut, jeg husker hvordan han luktet, hvordan han snakket og hvordan han var. Det fantes ikke noe vondt i han. 

Hvor lett er det for en 13 åring å sørge? Jeg klarte det ikke, Sperret bare alt ut, blokkerte alle følelser, tårer og tanker. De har jo kommet i ettertid, men sørget ordentlgi har jeg vel kanskje aldri, kanskje ikke før nå. 14 år senere. Hvor utrolig mye følelser og tanker skal egentlig settes igang fordi man har blitt mor. Jeg blir stadig overrasket over hvor mye mer følsom og lett rørt jeg er etter jeg ble mamma. 

Går det virkelig an å glemme ett menneske? I såfall skjønner jeg ikke hvordan jeg kan glemme han. Det skulle ikke vært lov, og det strider imot all fornuft. Hvis det var noen jeg burde og skulle huske godt så var det pappa. 

Jeg får dårlig samvittighet. Samtidige så er det veldig fjernt. Jeg blir jo trist hver gang jeg tenker på han og jeg har hatt mange reaksjoner i ettertid. Så jeg har vel brukt 14 år på å sørge og ta det innover meg på min måte. Vet jo at jeg aldri kommer til å glemme han helt. Selvfølgelig ikke, han var jo pappan min, men jeg skulle ønske jeg klarte huske småting. Jeg må konsentrere meg veldig for å huske på det. Men da kommer det heldigvis flere ting som jeg husker om han. Så kanskje trikset er å sette seg ned å tenke litt på de man savner eller som er borte for å huske de bedre. Trimme hjernen til å huske?

Jeg vil alltid mangle pappan min, men jeg vil gjøre mitt ytterste for å huske han så godt jeg kan. Jeg vil fortelle Aron om morfaren sin så han kan få ett inntrykk av hvordan han var. Jeg vet han ville blitt en flott morfar. Men samtidig så er stefaren min en flott morfar så der vil aldri Aron mangle noe. Og det er jeg veldig glad for.