ny sveis

Det er så deilig å unne seg noe helt spesielt i blant. Jeg elsker å være hos frisøren. Har dessverre ikke mulighet til å gjøre det så ofte, men de gangene jeg er der nyter jeg hvert sekund. Jeg er ikke så sær på håret bare jeg får det i strikk. Har litt med at jeg må få håret lett bort siden Aron er så fæl til å lugge og dra i håret mitt. 

Men i går fikk jeg kommet meg til frisøren, sovna nesten da jeg fikk vaska håret og fikk hårkur. bare det at noen tar i håret og ordner det og duller med meg er så deilig. Sovner nesten jeg. Frisøren som er ei venninne kunne gjøre akkurat det hun ville men jeg kom jo med ønsker osv. Så det ble foliestriper, farging av etterveksten og klipp selvfølgelig.

Utrolig digg. Gleder meg allerede til enste gang jeg kan dra til frisøren.

Ellers går det opp og ned om dagen. merker jeg er sliten og i ulaget. Det er dårlig med søvn, og full fart på dagen. 

Men en bra ting er at det går veldig bra å gi medisiner til Aron nå. Tror han har skjønt at det bare er noe han må ta. Tenk om han hadde skjønt at han bare skal sove på natta også... Men helsesøstera på 9 mnd kontrollen i dag sa at han kunne bli urolig som følge av medisinene også. Så det hjelper jo ikke på nattesøvnen virker det som. men det viktigste er jo at han er bedre i brystet og halsen. 

hvordan gi medisiner til disse små??

Hvordan gi dette?

Til en sånnen?

Det er spørsmålet og problemstillinga om dagen. Vi var hos legen med Aron i går og fikk derfor to forskjellige medisiner som han skal ta i ei uke. Penicilin som skal gies 3 ganger om dagen i ei uke og astma inhalator som han helst skal puste inn litt av 4 ganger om dagen i ei uke. 

Vel det går forsåvidt greit å gi den flytende penicilinen så fremt han faktisk får i seg litt av det vi gir og ikke spytter ut alt. Han nekter med hele kroppen og brekker seg stakkar. Skulle bare ønske han forstod meg når jeg sier at det vil gjøre deg frisk og jeg gir det ikke til deg for å være slem men for å hjelpe det. Skulle virkelig ønske han var 2-3 år og kanskje skjønte meg der altså. hjelper ikke å lokke med saft eller noe å skylel munnen med etterpå heller. Han nekter plent å ta imot noe annet etter den medisinen fordi han tror det er mere medisin. Brukte en halvtime på å overbevise han om at grøten var bare grøt og at yoghurten heller ikke hadde noe skumle greier i seg. Etter litt yoghurt på hele meg, litt på gulvet, stolen hans og over han i tillegg til litt medisin over hele han så fikk han nå i seg både medisin og grøt. Og han spiste grøten med glede når han bare fikk smakt på den. Men guri for en kamp da. Man må faktisk være to når man skal gi medisiner til ett lite barn. Som damen på apoteket sa, du må bare være bestemt. Bestemt hjelper dessverre ikke stort når man har med en 10 mnd 12 kg sumobryter baby. Han er så sykt sterk go han er som en orm når det er noe han absolutt ikke vil. Så tenk deg når det er noe han hater hvor mye han protesterer. Og jeg sitter å føler meg som verdens slemmeste og dårligste mor. 

Når man endelig har tatt denne kampen gjenstår kamp nr to. Inhalatoren som er festet til en maske som helst skal være tett over munn og nese. Han skal bare ta 5-6 åndedrag i den men det var det å få han til å ha den over munnen og nesa da. Jog tror ikke han fikk i seg ett åndedrag av den medisinen som visstnok skal hjelpe han å puste bedre. Alt som er nært ansiktet er pyton. Vi får jo ikke pusse tennen hans en gang. Det er bare greit med tannbørste om han kan holde den selv og tygge på den. Milde moses. Jeg tenkte mitt da legen skrev ut astmamedisin at dette går aldri. men vi må jo bare prøve. Man må i allefall være to når man skal gi den inhalator masken. Selvfølgelig er jeg mye alene enten dag eller kveld. Joho.

kamp nr to ble i allefall overstått og jeg gruer meg til de 5 neste kampene. 

Jeg syns virkelig synd på han samtidig som jeg vet at han bare må i håp om at han blir mye bedre og slipper slite slik som han gjør. Slipper å ha vondt og slipper å være så tett. 

Vi har blitt henvist til en barnelege for videre sjekk om det er allergi, astma eller hva det er som gjør at han er så tett og surklete i brystet. Han har jo alltid vært sånn men det blir jo verre når han er forkjøla og verre når han anstrenger seg.

Stakkar tapre gutten min.

Alt for tidlig

Jeg syns faktisk det å bli vekket av kloring, sparking, lugging og snakkeroping kl 4.45 er litt i tidligste laget i grunn. Det er denne evinnelige nattaproblematikken da... Hvordan få den lille som begynner å bli stor til å sove... Han er 10 mnd og har aldri sovet så dårlig som han gjør nå. I tillegg tror jeg det er noe tenner på vei, han er kjempe kjempe sår på stumpen fordi han er så dårlig i magen og jeg tror han spiser noe han ikke tåler.
Men hva er det han ikke tåler? Første prosjekt blir å luke ut epler tror jeg. Det vil si halvparten av måltidene, han får fullkornsgrøt med eplesmak, den må byttes ut i såfall, og en del av fruktmosen han får må byttes ut. Må legge hjernen i bløt. Eventuelt få time hos legen i dag og finne ut hva vi skal gjøre.

Den lille såre stumpen er faktisk litt bedre nå etter mye a-krem og talkum og en del luftørking av rompa. Dette resulterte i både bæsjing og tissing på stuegulvet i går.. jo, da bedre det enn å bli vekket av hylgrining kl 00 i natt.
Jeg har funnet ut at jeg bare må legge meg når han legger seg for å i det hele tatt få noe søvn. La meg faktisk kl 22.30 i går for å sove ut, men fikk ikke sove og han vekket meg kl 23. Takk for den lissom. tok han oppi senga sammen med meg fordi jeg var så trøtt at hadde jeg vært på rommet hans hadde jeg sovna stående. I stedet har jeg ligget å blitt torturert litt med karatespark i puppen, turbospark i hofta, ryggen, utrolig skarpe negler som klyper og klorer over hele ansiktet, og utallig lugge episoder. kl 6 orket jeg ikke holde ut mer etter en time og 15 minutters tortur. Ja, det kjentes ut som tortur og jeg begynner å revurdere om Aron i det hele tatt skal få noen søsken om han ikke begynner å sove på natta snart.... Eller er det kanskje like greit å ta to unger i en smekk og bli ferdig med nattehysteriet mens man enda er i koma? Tror jeg må sove på saken..
Jeg pleier å få med meg god morgen norge nå for tiden men aldri har jeg sittet å ventet på at det skulle begynne.  Holy macaroni. Håper virkelig ikke dette blir noen vane. Vet jeg hadde en periode jeg "Skulle" opp å leke kl 5 på morgenen. Nå får jeg straffen lissom. Sorry mamma, vet du hadde et helvete med meg da. Nå vet jeg hvordan det føles og er.

Jeg bare takker gud for at jeg ikke skal på jobb om dagen. Selv om permisjonen min egentlig var over i går så skal jeg ikke ut i jobb før i august. Åh så glad jeg er for det nå. Det gjør ikke noe om jeg går rundt som en zombie her hjemme eller i verste fall bort til butikken. Men det hadde jo vært koselig å kunne sove mer enn 3 timer sammnehengende på natta. Det var jo ikke så ille da han var nyfødt en gang, da sov han jo masse...  ja, ja, sånn er det å ha en ny sjef i huset.

God Morgen

Det er jo alltid like koselig å våkne av lukten av en real bæsjebleie...... vel,  Enda mer koselig er det når denne lille gullklumpen presterer å vise sine nye kunster ved å stå i krabbestillign i senga for så å presse rompa si mot ansiktet ditt. Jo da jeg lukta den fra før av lille venn, men nå brakk jeg meg. Så god morgen til deg også og ja du skal få nye bleie med en gang. Utrolig rart hvor fort man venner seg til slike ting. Man tar bæsje bleie etter bæsjebleie, man blir tissa ned, gulpa på, sikla på, klort klypi, bitt og sparka og slått. Men man tar det som en del av hverdagen. Er det ikke herlig?
Det hører til det å ha barn, men man får man jo så mye flott og koselig også, man får klemmer, koser, nusser, smil, latter, man føler seg nødvendig, kostbar, elsket og viktig. Man gleder seg over milepæler sammen, framskritt og nye utfordringer.
aldri trodde jeg at jeg skulle bli så stolt eller så glad over at sønnen min klarer å sitte på egnhånd, krabbe eller spise av skje.

Det er så godt å føle at man kan glede seg over disse småtingene, ha en liten person som etter så kort tid betyr så utrolig mye i livet ditt. Han er knappe 10 mnd men han betyr alt for meg. Allerede da han lå i magen betydde han alt for meg. Utrolig rart hvordan noen kan bare komme inn i livet ens og sette alt på hodet, forstyrre alt og forandre alt. Alt som var viktig for meg før er ikke lenger så viktig, man har ett helt annet fokus. man er mamma. Man har ett helt annet ansvar, ett helt annet mål og en komplett glede i livet. Delt med enda mer ansvar, bekymring og uro selvfølgelig. Det kommer man ikke utenom. Man er livredd for at det skje den dyrebareskatten sin noe.
Likevel det mest fantastiske følelsen og opplevelsen og et helt nytt fantastisk liv. Og jeg bytter derfor bæsjebleier med glede, vasker gulpeklær med ett smil om munnen og tenker at sånn er det bare, det er en del av pakka:)

lenge leve galskapen

mener jeg mens jeg sitter å irriterer meg over at jeg har fått Råååååsa helikoptersangen på hjernen.
Få den ikke ut av hodet så jeg begynner å synge på en Britney spears sang i stedet... Normal sang sier jeg til meg selv Britney er da for søren ikke noe bedre... Okey  Friends tunes... ok litt og da får jeg lyst til å se friends for ørtogtusende gang. Ja ja, sånn går no dagan.

Jeg er ikke helt god, men har aldri sagt at jeg noen gang har vært det heller. Magnus spiller playstation og jeg burde vel strengt tatt funnet noe bedre å gjøre enn å halvveis titte der, halvveits surre på nettet mens jeg halvvsløver i sofaen.

Jeg tror uansett det er sunt å være litt gal jeg da. Man skal tørre drite seg ut, finne på morsomme ting, få andre til å le, eller prøve å få andre til å le, piffe opp hverdagen, og gjøre akkurat det man vil akkurat når man vil. Jeg kan hoppe rundt som en gærning og synge rååååsa helikoptet bare for å få Aron til å le, eller si mange tulleord til han på t-banen for å hindre han i å sove og heller le enn å gråte. Jeg kan fjase og tulle foran kjæresten min selv om han syns jeg er plagsom eller sperrer tv'n. Jeg får han til å le og si du er ikke helt go du men du er god for det da:)
Tenk så kjedelig å være helt normal og A4. Jeg har aldri vært A4 og kommer aldri til å bli det. Jeg er mere ett kreppapir eller ett sammenkrøllet ark jeg. Ikke er jeg fargelagt riktig eller inntil strekene eller jeg er en krussedull.. Og jeg liker det. Jeg prater non stopp, greit jeg kunne kanskje skjerpa meg der, Noen ganger sier jeg lite men andre ganger har jeg jo så mye på hjertet. Ingen dager er like, i allefall ikke hos meg.

Min dypeste medfølelse og respekt

Det jeg frykter mest i verden er at det skal skje noe med sønnen min eller samboeren min. De er de viktigste personene i livet mitt. Og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort om noe skjedde med de. Etter jeg ble mor har jeg merket at jeg er mye mer var på alt som skjer barn, når jeg leser om små barn som dør, blir syke, har et handikap eller blir alvorlig skadet. Det gjør så vondt langt inn i hjerterota og jeg sitter her å tenker hvor heldig jeg er som har en frisk og sunn gutt. En aktiv krabat som i verste fall dulter borti ting og gråter. Jeg kan ikke forestille meg hvordan de foreldrene som har syke barn eller har savnet etter et mistet barn, virkelig har det. Jeg kan bare forestille meg det. Jeg begynner å gråte når jeg leser slike historier og må bort å klemme og kose på sønnen min. Han kikker bare rart på meg men jeg må bare vise han at jeg er glad i han og er så lykkelig over at han har det bra.

Trr det er viktig å vise hvor mye andre betyr for en hver dag. Si det hver dag og gi klemmer hver dag. Det er det som er så sårbart med mennesket og livet. man vet aldri hva som skjer i morgen, senere eller i neste øyeblikk. Alt kan glippe i løpet av sekunder. Nå kan man ikke gå å være redd for at det skal skje noe hele tiden. Da vil man jo bli paranoid. man må nyte øyeblikkene, kose seg og være glad for at alle har det bra. Og skjer det noe så må man bare gjøre det beste ut av situasjonen. Men jeg har stor respekt og medfølelse for de som har syke barn eller har mistet. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort om det hadde vært meg. Motgang gjør en jo sterk men det kan ikke forestilles hvordan man har det midt oppi alt uansett. Har man andre barn må man være sterk for de også og være der. Så alle tanker går til de som trenger det i dag.

Over the edge

Formen har kommet seg, men kulda er nå fortsatt her og slipper ikke taket på kroppen. I tillegg kunne jeg tenkt meg å sove lenge og enda lenger. Men i dag ble jeg brått vekket av en liten gutt som stupte ut av senga vår. Herregud som jeg skvatt. Han var så stille og jeg hadde ikke fått med meg at han var våken en gang. Jeg drømte om han og ett eller annet om at han hadde skadet seg. Det var så ekkelt for akkurat da jeg drømte det hørte jeg et kjempedunk etterfulgt av verdens verste (for en mor å høre i allefall) Hyl. Han gråt heldigvis ikke lenge og storgliste rett etterpå. Vet ikke om han liker å leve på kanten av det meste men kan ikke regne med at han lærer av dette så liten han er nå men kanskje det fester seg på minnet at det er vondt å falle ned. Heldigvis fikk han ingen varige men som jeg merka, ingen blåmerker eller kutt eller noe hovent. Både han og jeg slapp nok med skrekken. men noe må gjøres med sovesituasjonen. Spørs om han vil sove i egen seng hele natta eller i reisesenga. Men må jo bare prøve. eller dekke gulv og alt med klær eller dyner og madrasser. he he. litt tungvindt men. Han er jo så glad i å ligge tett tett inntil og kose. Utrolgi koselig men når han våkner så skal han krabbe bort og over alt. Noe må gjøres men hva er vel spørsmålet og hvor mange kamper orker man å ta midt på natta med nok søvnunderskudd fra før... hmm.

Den tid den sorg. Må senke bunnen i spirnkelsenga til Aron også for det er vel ikke lenge
før han klarer å dra seg opp etter sprinklene go kanskej stuper over der. Det er høyere så det må bare gjøres med en gang. Vil jo ikke at gullgutten skal skade seg. Fikk men en bra nok erfaring i dag og vil ikke at den skal gjenta seg. Det kan jo fort gå ille.