Min dypeste medfølelse og respekt

Det jeg frykter mest i verden er at det skal skje noe med sønnen min eller samboeren min. De er de viktigste personene i livet mitt. Og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort om noe skjedde med de. Etter jeg ble mor har jeg merket at jeg er mye mer var på alt som skjer barn, når jeg leser om små barn som dør, blir syke, har et handikap eller blir alvorlig skadet. Det gjør så vondt langt inn i hjerterota og jeg sitter her å tenker hvor heldig jeg er som har en frisk og sunn gutt. En aktiv krabat som i verste fall dulter borti ting og gråter. Jeg kan ikke forestille meg hvordan de foreldrene som har syke barn eller har savnet etter et mistet barn, virkelig har det. Jeg kan bare forestille meg det. Jeg begynner å gråte når jeg leser slike historier og må bort å klemme og kose på sønnen min. Han kikker bare rart på meg men jeg må bare vise han at jeg er glad i han og er så lykkelig over at han har det bra.

Trr det er viktig å vise hvor mye andre betyr for en hver dag. Si det hver dag og gi klemmer hver dag. Det er det som er så sårbart med mennesket og livet. man vet aldri hva som skjer i morgen, senere eller i neste øyeblikk. Alt kan glippe i løpet av sekunder. Nå kan man ikke gå å være redd for at det skal skje noe hele tiden. Da vil man jo bli paranoid. man må nyte øyeblikkene, kose seg og være glad for at alle har det bra. Og skjer det noe så må man bare gjøre det beste ut av situasjonen. Men jeg har stor respekt og medfølelse for de som har syke barn eller har mistet. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort om det hadde vært meg. Motgang gjør en jo sterk men det kan ikke forestilles hvordan man har det midt oppi alt uansett. Har man andre barn må man være sterk for de også og være der. Så alle tanker går til de som trenger det i dag.