hvis man har tålmodighet vel og merke. Noen ganger er jeg tålmodig andre ganger finnes jeg ikke tålmodig i det hele tatt. Jeg hater å vente, hater å stå i kø, hater å gå sakte når jeg vil gå fort, hater folk som tar heisen men som fint kan ta rulletrappa, hater å komme for sent, hater å ha dårlig tid.
Også er det det temperamentet da. Det kommer helt uten forvarsel. Noen ganger blir jeg helt ally mcbeal og denger folk, kjører de ned med barnevogna, klapper til de, kjefter de huden full og sier akkurat det jeg mener. men bare i tankene og bildene som dukker opp der og da. I stedet for å gjøre det jeg egentlig kunne tenkt meg så mumler jeg bare ett surt herregud og går videre hvis jeg klarer komme meg forbi. Den det kanskje går mest utover er min kjære stakkars samboer. Han har jo ikke gjort noe som tilsier at jeg skal klikke på han, men ting bygger seg opp. Ting som skjer i løpet av dagen også kommer han kanskje med en liten kommentar og jeg tilter helt. Hvorfor??? Hvorfor blir jeg så sint, så irritert og så oppgitt. Hvorfor eier jeg ikke tålmodighet, eller ett snev av realitiet i hverdagen. Når skal disse hormonene komme i balanse, kan ikke huske jeg var så ille som dette før Aron ble født. Det er som om hormonene er mer i ubalanse nå etterpå enn da jeg gikk gravid. Skjønner ikke at det er mulig jeg, men det er det.
Skulle ønske jeg klarer roe meg ned i blant og ikke fyrte meg opp sånn plutselig, at jeg tenkte over ordene før jeg sa noe, at jeg var snill og blid og god og ikke bare håpløs.
Jeg er bare glad for at gutta mine holder ut med meg og elsker meg uansett. Håper det bare er en fase:) he he. Det blir bedre i morra.) så få rheller gamlinga i sneglefart på senteret få en sinnaglose eller to. De hører jo ikke hva jeg sier likevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
tusen takk for kommentarer