Aron har skikkelig humor altså. Han tøyser og tuller fælt hele tiden. Han kan sitte å storglise når han spiser, han leker og sitter så og ser lurt på oss, gliser og fortsetter å leke, han elsker å bli skremt, da ler han høyt, han elsker å bli sunget til, elsker at vi tuller med han. Favoritthobbyen hans er å angripe oss, helst klatre oppå oss og klore oss i ansiktet og kose hardt. Er det rart man blir blid av denne tøysegutten? Han er bare blid og god. Jeg syns jo det er så gøy å tøyse med han også for jeg ser hvilken glede han har av det. Men Aron kan le av alt tro rjeg, han ler av de folka som er på værmeldinga, og på god morgen norge, Han ler til og med i søvne. Da klarer ikke jeg å holde meg altså, hører bare den herligste barnelatteren igjennom babysitteren og jeg begynner å le selv.
Eller hvis han våkner på natta og kravler rundt i senga og vil opp. Han gliser jo bare han ser meg, hvordan skal man klare å holde seg alvorlig og være streng da når man har mest lyst til å bare ta opp ungen og tøyse med. Jeg må faktisk bare la være å se på han. Så det er ikke noe sinna gutt dette. Må være noe han har etter pappaen dette altså. Jeg kan ikke forstå at jeg er så blid, tøysinga kan jeg tenke meg kommer fra meg, men denne glisinga må være noe av sjarmen fra pappan.
Har nettopp sittet en time med lunsjen sammen med han og tøysa og tulla, han finne rpå så mye rart, lager mange rare lyder, vil at jeg skal herme etter, når jeg gjøre det så ler han, prøvde å filme det men da slutta han å le så veldig, men fikk noe på film. I tillegg tullesang jeg litt og han syns det var så kult. For å si det sånn it made my day. har allerede glemt at han vekket meg opp kl 5 i morges
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
tusen takk for kommentarer