Gina Dritkåt

Nå tror dere kanskje at jeg skal komme med noen perverse betroelser. Ha ha. You WISH!

Neida dette handler om noe helt annet, det handler om at jeg er ekspert på å høre feil, og lese feil for den saks skyld. 

Jeg var her om dagen overbevist om at min kjære spurte om jeg skulle på Gina dritkåt. Jeg skjønte ikke hvorfor han kalte butikken for noe sånt. Det heter Gina Tricot.. men fra nå av heter den bare Gina Dritkåt.

På tv sender de støtt og stadig reklame for nytt undertøy fra fjær og bær. Merkelig merke på undertøy tenkte jeg og leste om igjen og så at det stod sannelig Pierre Robert. Lett å ta feil..

Jeg er ute å kjører bil og kjører forbi en bilforhandler. der lyser ett skilt med DREKTIG import. Jeg snur hodet 360 grader for å se på ny og tenker det kan da ikke ha stått det? Hva er det for no nytt, du kjøper en stor bil og får med en liten en om 9 mnd eller? Jeg kjører tilbake. Nei,da de har ikke begynt med drektige biler, Det er DIREKTE import. Hadde jo kanskje vært ett salgstriks forsåvidt. Få 2 betal for 1.

På skolen satt jeg å leste avisen. Vel å lese avisen er jo å overdrive, jeg ser på bilder og skummer over overskriftene. Jeg skumma over Britiske VAFLER mishandler fanger. Dæven sterke vafler tenkte jeg mens jeg leste på nytt, Britiske VAKTER hørtes mer riktig ut ja. og leser videre. kremt skummer videre. og får ikke med meg noen ting for jeg er fortsatt opphengt i de vaflene.. eh... vaktene

 

Jeg klarer jo også å snakke en del før jeg tenker, eller snakke uten å tenke. 

Vi feirer jul og mim mamma åpner en pakke fra sin sønn, altså min yngre bror I mine øyne er han fortsatt den lille babylillebroren min. Han hadde laget ett kjempefint honninglys på skolen og jeg utbryter ÅHHHH så flink. Herregud guttungen er da ikke tre år lenger han er 10!

og når vi skulle på hytta på Finnskogen så sier de at jo da vi kan bade i vannet som er der. Er det saltvann eller ferskvann. Vel nå ligger ikke akkurat finnskogen ved sjøen.. så E d fesk i lofot'n..!

Og jeg sier veldig mye mer tull enn dette men det har jeg heldigvis glemt, hvis ikke så kommer det nok mer etter hvert. Det er ikke alltid tunga eller øynene er helt med meg.

fisker etter erfaringer angående søvn

Vel etter å ha forsøkt det meste, uten hell og i ett desperat forsøkt fordi vi ikke ha renergi eller ork til å sitte oppe 2 timer om natta for å få ungen til å sove igjen kl 00 eller kl 3 så kan det nå hende vi må prøve sovemedisin. Legen som foreslo det. Må innrømme jeg er litt skeptisk til å skulle gi han sovemedisin når han bare er ett år, men samtidig så er han ett år og burde sove natta igjennom. men det gjør han sjelden. Jeg tror jeg kan telle på to hender de gangene han har sovet hele natta. Rytmen her er at han sovner rundt kl19-20 og sover da enten til midnatt og våkner da, eller så våkner han kl 3, eventuelt både kl 00 og kl 3. Noen ganger gråter han masse og er kjempeurolig og det eneste som roer han er å ligge oppå brystet vårt eller at vi sitter å stryker og holder hånda hans. Noen ganger gråter han i søvne og våkner av de, noen ganger bare ligger han helt sikksykt urolig. Jeg skjønner virkelig ikke hva som kan feile han. Han har innimellom mageknip men da merker vi det og det går over, men noen ganger virker det som det bare er kontaktsøken han er. Han vil ha oss helt nærme. Hvis han våkner kl 3 så tar vi han opp i senga vår og han sovner der, men sover bare til kl 5-6 og vi står opp og han er trøtt igjen kl 7-8 g sovner rundt 8-9. Men sover bare en time eller halvannen. 

Jeg føler jeg ikke får til noen ting og feiler som mor. Hvorfor skjønner jeg ikke hvorfor han sover så dårlig. Kan det bare være at han drømmer så mye? Har mareritt eller rett og slett bare har separasjonsangst.

Nå skal vi til en barnelege på mandag, mest for å sjekke om han har noe form for allergi eller astma. Dette fordi han er så tett i brystet og piper litt når han puster. Pipinga er borte nå men han er fortsatt litt tett. 

Jeg håper jo ikke han har noe av dette men ej ghåper vi kanskje kan få ett eller annet svar på hvorfor han sover så dårlig. Han må jo bli sliten av dette han også. For jeg som mamma er helt utslitt. Jeg har ikke ork eller energi til noe lenger. Jeg orker ikke stå opp når han våkner på natta og ligger heller å hører på at han gråter til jeg sier til meg selv, nei nå må jeg stå opp, men da står kjæresten min opp og henter han. Kjæresten min er jo også sliten, han jobber jo 100% i tillegg. Jeg forsøker jo å la han sove ut i blant, men jeg er bare så giddalaus, så sliten og så rådvill. Og jeg bare klarer ikke stå opp i blant. Det skal jo ikke være sånn. jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne klare å sove på dagen. Men jeg får det fader ikke til. akkurat som at når man sover dårlig fra før så klarer man ikke sove noe mer heller. Er det ikke typisk. 

Ja, ja, mandagen vil vise hva som skjer videre. men er det noen som har erfaring med sovemedisin på disse små, det er vel snakk om innsovningsmedisin tror jeg og i mild type ove ren liten periode.

Aron 1 år

tenk at min lille skatt, min lille baby, min fantastiske sønn har blitt ett år. Vi begynte å telle timer, så dager, så uker, så måneder og nå er det ett helt år. Det har gått så fort, nesten litt for fort. Men samtidig har det jo vært noen tøffe tak. Men alt er jo verdt det når man har en så fantastisk gutt. Han er jo bare blid, smiler og er så snill. Han er tålmodig, men han er også sta og kan si ordentlig ifra. En liten person med sine helt klart sterke meninger og vilje. Allerede. Herlig. Selv om jeg får meg litt av ett hodebry innimellom og lunta ikke er så lang som man skulle ønske. Men det hører vel med å ha litt dårlig samvittighet fordi man ikke alltid skjønner hva denne nye sjefen forsøker å formidle eller si, men etter noen klemmer og litt tanker så får jeg letta litt samvittigheten min også.

Jeg er så utrolig takknemlig for den herlige gutten min, han er en gave og en uerstattelig skatt. Han og pappan er de to guttene mine jeg ikke kan leve uten. De er hele livet mitt. Gleder meg til mange flere bursdager sammen med de og til å få være der når sønnen min skal vokse opp. 

Endelig sol og vår

Det skal ikke mer til enn litt sol så, skinner hele kroppen. Det føles i allefall sånn ut. Jeg merker at jeg blir glad, jeg får energi og jeg begynner å gjøre ting jeg har utsatt og ikke orket å gjøre på lenge. Akkurat som om våren setter igang så mye bra. Den gjør jo det. Jeg elsker våren, det er absolutt den beste årstiden. For det er nå alt spirer og gror og snøen smelter, gresset kommer fram, alt blir grønt, blomstene blomstrer og det blir varmere og ikke minst sommeren er i vente. Hvor mye bedre kan det bli. Slippe å kle på ungen så mye klær at han knapt nok klarer å røre seg, slippe å bekymre seg for om det er måkt eller om bilen vil starte. Og slippe å lure på hva man selv skal kle på seg av lag med stilongs, ull og strømpebukser og boblejakker. 

Snø er fint på julaften, ellers er den noe herk i grunn. i allefall med barnevogn og man kan ikke akkurat stå så mye på ski med barnevogn. Så i år har den vært ekstra hærk.. Blir nok mere stas neste år når lillegut vil ut å leke i snøen og kjøre akebrett og sånn. men nå ser vi fram til at han skal lære seg å gå i grønt, deilig, mykt gress. 

Endelig kom sola ordentlig fram og varmet skikkelig, tror det er første gangen jeg har gått ute uten strømpebukse i år. Sannelig på tide. 

kom over denne "forklaringen" på søvnproblemet..

Mor er deprimert:

Studier viser at barn av deprimerte mødre sover dårligere og generelt er mer urolige enn andre barn. Dessuten opplever mor babytiden generelt som mer slitsomt og utfordrende.

Om du sliter med vanskelige tanker og ikke har det bra – vær ikke redd for å søke hjelp! Helsesøster eller fastlegen kan gi verdifull støtte og ved behov hjelpe deg videre i systemet. 

(hentet fra /www.sovlillebaby.com/)

Om det er sant og riktig i vårt tilfelle så er det jo bare å si- Takk for deeeeeeeet. Som om det ikke er nok å være deprimert, så skal man ha en unge som holder en våken midt på natta også?

På en måte er det jo greit å ha en forklaring på porblemet, mend et hjelper ikke å vite at det faktisk er meg selv som er skyld i t ungen sover dårlig. Bli ikke akkurat mindre deprimert av det i grunn. Men det trenger jo ikke være bare det. Det kan være separasjonsangst, kan være tenner, kan være sykdom, kan være tilfeldig, kan være lyder som vekker. men også dette.

Hva er løsningen da? at mor får seg antidepressiva?

leste også at det ikke er sunt for barnet å gråte for mye. Det er så mange meninger om gråt og gråting. Men visstnok i følge samme nettside og forskere så kan man risikere at et barn som gråter for mye blir stressa og kan ved senere år utvikle psykiske lidelser... 

Så fordi jeg gråt mye da jeg var liten fordi man trodde det var bra for lungene så har jeg heller pådratt meg en depresjon og som følge av den så sover ikke barnet mitt godt på natta. Hurra for livets sirkel. Nå lurer jeg bare på hva slags skader jeg komemr til å påføre mitt barna barn, altså mine barnebarn pga det jeg gjør nå. Det er vel ett eller annet som kommer fram om noen år her også tenker jeg. At det ikke er sunt med a-kreme eller at barnamaten har noen skadelige hormoner i seg som gjør at ungen blir hyper når den kommer i tenårene. Får lev ei uvissheten så lenge. 

Gråtekur?

Hva er gråtekur?

Hvorfor bør du unngå gråtekurer?

Forskning sier: Unødig mye gråt kan være skadelig for babyer

Joachim Haarklou: Vær tilgjengelig for barnet ditt!

 

Min største motivasjon for å lage ei søvnside, er forferdelse over hvor vanlig det er å råde foreldrene til å la babyen skrike. "Hun tar ikke skade av å gråte litt!" er en vanlig uttalelse. Men vet vi at gråt er uskadelig?

Det finnes ingen dokumentasjon på at å forlate et gråtende spedbarn er uskadelig. Tvert imot: De siste årene har flere og flere studier vist at stress i spedbarnsperioden på sikt kan gjøre at barnet blir dårligere til å takle stress, og at hun vil være mer utsatt for psykiske lidelser som angst og depresjon. Hvorfor velger flere fagfolk å se bort fra denne forskningen?

På disse sidene kan du lese mer om hva som skjer når et barn forlates gråtende. Jeg skriver også litt om Ferbermetoden, da dette er den vanligste gråtekuren som brukes her i Norge.

Time goes by so fast

en dag gammel

ett år gammel

Tiden går så fort. Joda alle sammen sa det og sier det at det første året med baby går fort. Men jeg trodde da ærlig talt ikke at det skulle gå så fort... Jeg hørte de sa det, lo litt inni meg og tenkte at herregud så fort kan det da ikke gå, jeg har da hatt kjedelige dager og laaaaange år før. 

Men faktumet er at jeg har en ny hobby, ny jobb, ny hverdag og ett nytt liv der det skjer noe hele tiden, selv på natta. Jeg lengter etter å bare kunne sove ei hel natt. Lengter etter at Aron skal sove ei hel natt og få en nattrytme. Men jeg får nok bare smøre meg med tålmodighet der og tenke på at jeg har holdt ut ett år med nattevåk og uroligheter og hyppige oppvåkninger, så hvor ille kan det fortsette å være nå. han må da snart skjønne at han skal sove på natta. Ja, ja, 

På en måte lengter jeg tilbake til da han var nyfødt, han var så liten, så avhengig av meg, så utrolig nydelig og ny. Vi skulle bli kjent med han, vi skulle bli vant til han og vi skulle gjøre det sammen. Plutselig syns jeg han vokser helt i fra meg. Han står, krabber som en rakett, smiler, ler, er rampete, fortsatt like nydelig og herlig men også en skikkelig ramp med masse temperament. Han har forandret og vist fram så mye av personligheten sin allerede. Vi kjenner han, vi vet stort sett hva han prøver å si oss og hva han vil, men andre ganger har jeg virkelig ikke peiling og kunne nok glatt levert han til bestemor og lufta meg en time. Men det er jo dette foreldrerollen handler om. Man skal visst være frustrert, fortvila, forvirra, sint, redd, urolig, skeptisk, føle seg beæret, lykkelig, sliten, håpløs, glad, og mange tusen andre følelser i løpet av kort tid. Man skal være tolk, analyserer, kokk, sjåfør, vasker, hushjelp, trøster, belærer, grensesetter, bestemt og mange ting til før kl 12. 

SÅ jeg har absolutt ikke kjeda meg dette året nei. Og med en samboer som jobber 100% jobb og ikke har krav på pappaperm så blir man jo sliten. det kan tære på forholdet. Og jeg skal innrømme at jeg har vært redd for at jeg har ødelagt alt mange ganger. Jeg har hatt hormonelle utbrudd, beskyld, fortvila, grini, kjefta og sagt så mye dritt som jeg ikke trodde gikk an. Og hvorfor. Fordi han ikke setter på en klesvask i ny og ned eller står opp på morgenen. Grunnen er vel at ejg føler han ikk ehar gjort det når sannheten er at han er jo også sliten, han har jobben, han ahr aldri vært pappa før og han gjør mye mer hjemme enn jeg påstå. Han står opp med han når han har fri, han lager mat, han rydder og støvsuger (vel og merke når jeg ber han om det da men han gjør det) og han gir meg mange komplimenter, trøster og er verdens beste kjæreste og pappa. Tror bare det er det at når man er sliten og trøtt og lei og bare går hjemme, så kan det nok fort gå utover de næreste og kjæreste, uten at man er irritert eller egentlig sint på de. Det kan være en liten ting og litt hormoner som utløser en hel masse.

Men sånn kan jeg ikke fortsette. Jeg er lei av å være frk ubeleilig, frøken umulig og hormonbome. jeg må gi og ta, jeg må innse og overse, jeg må rett og slett ta det meste med ei klype salt, legge meg tidligere og finne meg en hobby og komme meg ut. jeg må snu den sirkelen jeg er inni. Jeg vil ikke bli ei sur kjærring som sitter hjemme med ungen. 

Det er nok det som plager meg. Han er jo ute på jobb og han er jo ute å møter venner. Jeg må også komme meg ut. Om ikke dra på byen så møte venner og finne på noe ikke barnerelatert, ikke husrelatert og ikke mammarelatert. Jeg må være bare meg, og ikke 200%mamma aom alltid er til disposisjon. Skal man jobbe?, skal han vær ei barnehage. Tiden vil vise. Men dette året har gått fort, men samtidig er jeg jo litt lei av å gå hjemme. jeg merker at Aron trenger mye mer ting å gjøre, aktivitet og møte andre barn. Hadde vi bare fått barnehageplass.. Men det har vi jo ikke. Så jeg får heller overkomme min lille issue med åpen barnehage og være der oftere. For Aron sin del så får heller jeg gjør noe for min del på ettermiddagen.

 

enda ett år

I fjor satt jeg høygravid og temmelig fødeklar på bursdagen min, vel uvitene om at min beste bursdagsgave skulle komme 10 dager senere. men samtidig var det langfredag det hele starta i fjor. Og jaggu var den fredagen lang. Jeg hadde planen klar for påska, skulle pakke ned, gjøre klart til flytting og rekke det jeg ikke rakk siden jeg var på skole. Med stor mage, aktiv skoledag, bekkenløsning og hormoner var det ikke mye annet enn søvn og gjøre det jeg absolutt måtte gjøre jeg gjorde. Men i påska i fjor hadde jeg energi og lyst til å gjøre alt, bekkenet var ikke så ille heller, Så etter ett par dager med pakking, rydding og aktivitet merka jeg at det begynte å skje noe da jeg og min kjære satt å så film på kvelden. Det varte hele natta og vi ringte føden, så påskeaften i fjor tilbrakte jeg på sykehuset, men gutten bestemte seg først for å komme 1.påskedag. Men det var jo den beste gaven jeg kunne få uansett. 

I år har alt vært helt annerledes. Jeg tenker ikke over at jeg har bursdag på en måte, det er ikke som det var når en var mindre. Jeg begynner å gå surr i årene, jeg er lett å forvirre og må regne meg til hvor gammel jeg faktisk er etter mange spørsmål og hint, Min søster på 12 klarte å inbilde meg at jeg var 26 år da jeg var 27. Og jeg hadde ikke peiling på hvor gammel jeg var. Velkommen alzheimer sier jeg bare. Dette lover ikke bra. Fra nå av skal jeg bare si at jeg er 25+

Men det er i allefall noen år igjen til jeg er 30 er det ikke? angsten rammer meg fort, jeg får angst for å bli gammel, for at tiden skal fly fra meg. For hvor fort har ikke dette året med Aron gått. Det har skjedd noe hele tiden, jeg har ikke rukket å kjede meg, langt mindre gjøre alt jeg skulle ønske jeg kunne. Men sånn er det jo det første året. Det går bare fort det, alle sier det, men jeg må innrømme at jeg ikke trodde de da de sa det ville gå fort. Men tenk om små 10 dager er min lille baby 1 år. Jeg skjønner ikke hvor dagene har blitt av. men jeg vet jo de har gått med til nattevåk, bleieskift, gulping, mating, amming, tillegg, trilling, shopping, fortvilelse, glede, masse latter og smil, litt frustrasjon, masse hormoner og litt kvalitetstid med min kjære. Ett helt fantastisk år og jeg har virkelig alt jeg kan ønske meg. Et helt annereldes år, en helt annereldes bursdag. Mye bedre og mye kosligere enn noen sinne. Fordi dette er første bursdagen jeg feirer med min egen familie. Jeg er takknemlig og lykkelig over at jeg har verdens beste gutter. Og da er det ikke så ille å bli ett år eldre. Det er vel egentlig nå livet begynner, jeg har i allefall helt andre verdier og prioriteringer nå enne tidligere.  Så hurra for meg og takk for deeeeet.