Time goes by so fast

en dag gammel

ett år gammel

Tiden går så fort. Joda alle sammen sa det og sier det at det første året med baby går fort. Men jeg trodde da ærlig talt ikke at det skulle gå så fort... Jeg hørte de sa det, lo litt inni meg og tenkte at herregud så fort kan det da ikke gå, jeg har da hatt kjedelige dager og laaaaange år før. 

Men faktumet er at jeg har en ny hobby, ny jobb, ny hverdag og ett nytt liv der det skjer noe hele tiden, selv på natta. Jeg lengter etter å bare kunne sove ei hel natt. Lengter etter at Aron skal sove ei hel natt og få en nattrytme. Men jeg får nok bare smøre meg med tålmodighet der og tenke på at jeg har holdt ut ett år med nattevåk og uroligheter og hyppige oppvåkninger, så hvor ille kan det fortsette å være nå. han må da snart skjønne at han skal sove på natta. Ja, ja, 

På en måte lengter jeg tilbake til da han var nyfødt, han var så liten, så avhengig av meg, så utrolig nydelig og ny. Vi skulle bli kjent med han, vi skulle bli vant til han og vi skulle gjøre det sammen. Plutselig syns jeg han vokser helt i fra meg. Han står, krabber som en rakett, smiler, ler, er rampete, fortsatt like nydelig og herlig men også en skikkelig ramp med masse temperament. Han har forandret og vist fram så mye av personligheten sin allerede. Vi kjenner han, vi vet stort sett hva han prøver å si oss og hva han vil, men andre ganger har jeg virkelig ikke peiling og kunne nok glatt levert han til bestemor og lufta meg en time. Men det er jo dette foreldrerollen handler om. Man skal visst være frustrert, fortvila, forvirra, sint, redd, urolig, skeptisk, føle seg beæret, lykkelig, sliten, håpløs, glad, og mange tusen andre følelser i løpet av kort tid. Man skal være tolk, analyserer, kokk, sjåfør, vasker, hushjelp, trøster, belærer, grensesetter, bestemt og mange ting til før kl 12. 

SÅ jeg har absolutt ikke kjeda meg dette året nei. Og med en samboer som jobber 100% jobb og ikke har krav på pappaperm så blir man jo sliten. det kan tære på forholdet. Og jeg skal innrømme at jeg har vært redd for at jeg har ødelagt alt mange ganger. Jeg har hatt hormonelle utbrudd, beskyld, fortvila, grini, kjefta og sagt så mye dritt som jeg ikke trodde gikk an. Og hvorfor. Fordi han ikke setter på en klesvask i ny og ned eller står opp på morgenen. Grunnen er vel at ejg føler han ikk ehar gjort det når sannheten er at han er jo også sliten, han har jobben, han ahr aldri vært pappa før og han gjør mye mer hjemme enn jeg påstå. Han står opp med han når han har fri, han lager mat, han rydder og støvsuger (vel og merke når jeg ber han om det da men han gjør det) og han gir meg mange komplimenter, trøster og er verdens beste kjæreste og pappa. Tror bare det er det at når man er sliten og trøtt og lei og bare går hjemme, så kan det nok fort gå utover de næreste og kjæreste, uten at man er irritert eller egentlig sint på de. Det kan være en liten ting og litt hormoner som utløser en hel masse.

Men sånn kan jeg ikke fortsette. Jeg er lei av å være frk ubeleilig, frøken umulig og hormonbome. jeg må gi og ta, jeg må innse og overse, jeg må rett og slett ta det meste med ei klype salt, legge meg tidligere og finne meg en hobby og komme meg ut. jeg må snu den sirkelen jeg er inni. Jeg vil ikke bli ei sur kjærring som sitter hjemme med ungen. 

Det er nok det som plager meg. Han er jo ute på jobb og han er jo ute å møter venner. Jeg må også komme meg ut. Om ikke dra på byen så møte venner og finne på noe ikke barnerelatert, ikke husrelatert og ikke mammarelatert. Jeg må være bare meg, og ikke 200%mamma aom alltid er til disposisjon. Skal man jobbe?, skal han vær ei barnehage. Tiden vil vise. Men dette året har gått fort, men samtidig er jeg jo litt lei av å gå hjemme. jeg merker at Aron trenger mye mer ting å gjøre, aktivitet og møte andre barn. Hadde vi bare fått barnehageplass.. Men det har vi jo ikke. Så jeg får heller overkomme min lille issue med åpen barnehage og være der oftere. For Aron sin del så får heller jeg gjør noe for min del på ettermiddagen.