En kropp som ikke samarbeider...

her er det en liten gutt som er sliten etter å ha gått mye, og jeg kjenner meg vel i grunn like sliten om dagen.. Det skal ikke så mye til for å si det sånn.

Magen vokser, lillegullet sparker og beveger seg og vokser seg større og sterkere og tyngere.. og jeg merker det. Jeg har blitt tyngere. I løpet av en dag er beina ganske tunge og daffe, vannet samler seg og bekkenet skriker i smerte. Som da jeg gikk med Aron har også bekkenet begynt å si ifra nå. Og det blir ikke bedre av å stå oppreist en hel arbeidsdag, løfte litt tunge ting og lempe demobord og utstyr inn og ut av bilen. I dag har jeg jobba litt og jeg er helt utslitt. hele kroppen verker og roper etter å ligge på sofaen. Fillern altså. Trodde virkelig ikke det skulle bli så ille denne gangen siden bekkenet har vært ganske samarbeidsvillig til nå. Men nå sier det stopp altså. Symfysebeinet er kjenpevondt og det er ømt inni skinkene, korsryggen og hoftepartiet. Herlig.. vel ikke akkurat. Og jeg har glemt alt det jeg lærte hos fysioterapauten sist... 

-Ikke henge på ett bein, 

-bruke sekk og ikke veske

-gå ett og ett trinn i trappa (som ett barn)

-gå med små skritt

-reise meg opp med samla bein og med støtte fra armer, samme når en skal inn og ut av en bil. -Den tenk at du ikke har på undertøy og ikke skal vise hele utstyret fordi du har på skjørt entreen:)eller skal jeg si den måten kjendiser glemmer å gå inn og ut av en bil på:)

-ligge på siden med ei pute mellom beina. 

Enda var det masse mer men gjør jeg det?... trallalllaa... jeg begynner i allefall nå. skjerpings... men det å stå en hel dag, løfte og bære kommer jeg ikke utenom på jobb. jeg lukter legetime... isj.. bra det venter en ukes ferie til varmere strøk om ett par uker på oss. Skal bli deilig å slappe av. Inntil videre, følge råd og slappe av når jeg kan og holde ut.. noen sier at uke 20-30 er den beste perioden, vel det kan virkelig diskuteres... 

Halvveis...

Jaggu var jeg ikke halvveis. 20 uker i dag... Var på ultralyd på fredag og der stod alt bare bra til med den lille. ble satt en dag fram så ny termin 13.januar... altså fredag den 13. håper det betyr lykke i såfall.

Fikk sett ti fingre, ti tær, 2 armer og 2 bein, hjertekammer, hjernehalvdelene, munnen, nesa og alt var inntakt. og mest sannsynlig er det enda en liten prins i magen. Så Aron skal få en lillebror. 

Hadde jo ønska meg ei jente jeg da så ble litt småskuffa til å begynne med men det viktigste er at babyen er velskapt og frisk. Blir koselig med en liten guttebass til. Frk. Ubeleilig og gutta:) Herlig.

Ville ikke vise seg fram sånn ellers da, lå å kosa ansiktet inntil morkaka så det ble minimalt med bra bilder. Vi fikk med oss disse to som viser hele babyen der vi tydelig ser ryggraden og ett bilde til av hånda til lillegutten. 

Formen er grei men nå har jo det fordømte bekkenet begynt å si ifra da.. Gjør litt vondt når jeg går eller har styra og holdt på med noe. så får se hvordan det blir framover.. 

Har hatt ei uke ferie nå og deler av den uka tilbrakte vi i Kristiansand dyrepark. Vi kosa oss masse både store og små. kikke på dyr, (løver er tøffe altså) tog, var i Kaptein Sabeltanns verden, kardemommeby, så båter, skip og bada i badeland. 

I tillegg har den lille gutten min blitt stor og begynt full plass i barnehage. Var på 2 års kontroll her om dagen. han er jo 2 år og 4 mnd nå men målene var 95 cm og 17,4 kg. så stor gutt som skal bli storebror ja. 

18 uker. I feel fat

Jeg vet at når jeg ser andre som har mage og er i lykkelige omstendigheter så syns jeg det ser så flott ut. Og alle andre kler å gå gravid, bare ikke jeg... Flere som føler det sånn? Jeg føler meg i grunn bare småfeit.. Når jeg i dag tok på meg kokkejakka (altså jobbuniformen ) med forkle over og følte jeg meg med ett som en kvinnelig utgave av Hellstrøm. Og jeg tror og vet det ikke så bra ut. Snart sprenger den kokkejakka også og jeg må ha tre nr større jakke. For å si det sånn jeg er ikk ehalvveis en gang så verre skal det blir. Og denne gangen vet jeg at jeg kommer til å bli mye større enn da jeg gikk med guttungen. Jeg er der snart allerede... ja ja.. Nei, jeg får bare la være å tenke sånn og nyte det. Er i full gang med uke 18 nå og om 5 dager er det ultralyd. Hva lurer seg inni magen og får vi vite hva det er? 

barnehageplass og kropp som eser ut

Endelig gladnyhet her i gården. Bare etter ett år med søking og venting har Aron fått full barnehageplass. I den barnehagen har allerede går i så da slipper vi tilvenning osv. Fortsatt litt langt unna den barnehagen men er bare glad for at han har full plass nå. Han har begynt å leke så fint i barnehagen  og trives så godt der. 

Ellers så vokser det hos meg... i alle kanter for å si det sånn. Var en viss person som lirte utav seg at jeg hadde est ut her om dagen. Men ser det selv også. Det er ikke bare magen nei.. det er puppa, rompa, ansikter, låra, i grunn hele meg vokser i bredden om dagen. Hurra.. Jeg som trodde jeg skulle slippe unna med at bare magen vokste og at man ikke kunne se at jeg var gravid om man så med bakfra... men nei da. Her skal det vokse gitt. Ja ja, får bare være glad for at alt er som det skal tydeligvis. Det vokser jo.. til nå opp 5 kg... på 18 uker. bare 22 uker igjen så får trøste meg med at jeg skal nok opp enda flere kilo... Det er rart det der med at ting man tenker før man blir gravid og hvordan det skal bli sjelden stemmer med hvordan man faktisk føler det nr man står midt oppi det. Jeg trodde det skulle gå greit å gå opp i vekt og få mage men til nå så har jeg ikke akkurat følt meg gravid men småfeit. Kiloene klarer ikke bestemme seg for hvor de skal legge seg og er bare en uformelig masse... Nei, Sats neste...

Nedtelling til ultralyd og ferie er i gang for fullt. Til torsdag får vi se den lille igjen og forhåpentligvis får vi vite hva som skjuler seg der inne også.. mini me eller mini Magnus igjen.. Må jeg holde ut med biler, tog, spiderman, og gutteklær eller kan jeg pynte opp ei lita prinsesse i stedet. Vel som jeg har sagt så er det at barnet er friskt viktigst men må innrømme at gleden hadde vært dobbelt så stor om vi hadde hatt en av hver.  

her begynner det å vokse ja.

sånn plutselig bestemte magen seg for å poppe ut. Hjelpes. skal si det har skjedd mye de siste to ukene. Er snart 17 uker nå og det syns ja. Ikke sjans til å skjule magen eller holde den inne. kjenner litt herlige små bevegelser og småspark, men ikke så kraftige at de syns på magen eller at jeg klarer å kjenne de med hånda. I tillegg merker jeg at magen begynner å bli i veien, og når ting faller ned (les mat) så stopper det på magen før det treffer gulvet. 

Bare 2 uker igjen til ordinær ul og jeg er både spent og gruer meg. Håper alt er bra med den lille og håper jordmora kanskje ser kjønnet. Håper jo på en minime men er selvfølgelig glad bare ungen er frisk. 

Så blir det ei ukes etterlengta ferie. merker at det blir tyngere og tyngere om dagene, formen er bra men blir fort sliten og trøtt. kvalmen virker å være helt borte nå, men bekkenet begynner å si ifra at hei hei, ikke glem meg... så sambo får jobben å støvsuge fram til januar nå tror jeg. 

Men det er herlig at det vokser, litt trygt, litt rart og litt koselig. 

etter helgen og 15 uker

Det er så tomt i hodet mitt om dagen. Alle tankene har stoppet opp. Jeg er heldig, jeg er trygg, familien min er trygg, jeg har et lite mirakel som vokser inni meg. På en merkelig måte er det godt at verden går videre. Sånn er livet, brutalt og tragisk men sant, noen dør, noen blir født. Men jeg er berørt, på lik linje med resten av Norge, resten av verden faktisk. Alle er berørt uansett, noen gråter for de som de har mistet, noen gråter for de som sørger, noen gråter fordi det er så tragisk og trist. noen er sinte, noen er fortvilet, noen sitter med alle mulige spørsmål, noen er sjokkert, vi er vel i grunn alt akkurat nå. 

I dag var jeg på jobb, siste butikkbesøk var rett ved regjeringskvartalet. Jeg så arrene etter terroren i gatene, glasskårene var over alt til tross for at de holdt på å rydde opp. Det manglet vinduer mange steder, de hadde satt opp plater, det var sperringer, politi, noen butikker var stengt, noen var åpne, folk tok bilder, folk gråt, de la ned blomster, tok bilder. Alle hadde en stille, alvorlig, og trist stemning over seg. Alle var preget av helgens alvor og tragedie. Den urett som har blitt utrettet ovenfor våre medmennesker. 

Gråten er i øynene, klumpen sitter i halsen. Mulig hormonene gjør meg ekstra sårbar og berørt. Det kunne vært meg, det kunne vært familien min. Jeg surra rundt regjeringskvartalet dagen før bomba gikk av, jeg kjenner flere som var der få timer, få minutter før faktisk. Det er tilfeldigheter. Det som skjedde på utøya klarer jeg ikke forestille meg, jeg klarer i grunn ikke forestille meg hverken bombingen eller massakeren. Det er slikt man ser på film, og hvilken grusom film dette er. Men jeg kan ikke skifte kanal der denne filmen går. Det har vært på tv i 3 døgn. ikke noe annet enn om denne ondskapens mann og hans gjerninger. Jeg måtte bare skru av tv til slutt. Sette på en film, legge meg, legge bort dataen. Jeg har nesten vært inne hele helga i tillegg. helt tappet for energi. 

Samtidig skal jeg glede meg over at jeg har ett liv inni meg. Jeg har begynt å kjenne bevegelser og små dult. Herlig men likevel veldig rart. Er det alltid like rart andre gang? Jeg glemmer faktisk at jeg er gravid innimellom. Her om dagen fikk jeg spørsmålet -når har du termin da? og jeg så ut som et stort spørsmålstegn. -Hæ? svarte jeg bare. Hva mener du tenkte jeg inni meg samtidig som jeg så ned på den utbulende magen (som ikke nytter å skjule nå) og kom på at- åh ja, det stemmer det. 

Nå er jeg i slutten 15 uker, straks 16 uker. Det har gått sakte og det har gått fort. De 12 første ukene var tøffe, lange og slitsomme. Jeg er fortsatt sliten og blir fort sliten, bekkenet har begynt å si ifra at her er jeg, men ellers er alt greit. Hormonene er fortsatt løpsk da men det er i grunn ikke noe nytt. 

Sambo sammenligna det at jeg var gravid som om jeg hadde pms hele tiden... hjelpes er jeg virkelig så plagsom nå? 

Har veldig lyst til å dra inn til sentrum for å se blomtrene, se hilsenene og vise min omtanke men jeg har ikke orket enda. Redd jeg bryter sammen og begynner å gråte bare jeg ser ett lite lys. Tankene er til de etterlatte og de som har omkommet hele tiden. Det blir nok tøft nå som navnene vil bli lagt fram. Vi får ett mere bilde på hvem alle tallene er. Selv om de omkomne aldri bare har vært ett tall så vil det bli mere virkelig nå også. Jeg kjenner jeg gruer meg.

Jeg er stolt av å være norsk, stolt av landet, av mine landsmenn. Vi viser virkelig at vi er ett sterkt folk, vi står samme, vi vil ikke finne oss i slik behandling og i stedet for å svare hat med hat så viser vi kjærlighet og omsorg, i stedet for å bøte vold med vold så bruker vi demokratiet, stemmene våre og holder sammen. Det er mye sterkere enn å starte en ny krig. Er det rart vi imponerer verdenspressen, samtidig er det slik vi er. Jeg er stolt av det og ett slikt samfunn vil jeg at mine barn skal vokse opp i også. 

her er den neste generasjonen godt beskyttet og skal vokse seg enda større og sterkere, og lære av mine og andres feil, lære av sine feil og finne sin plass her i verden. 15 uker på vei

en ufattelig tragedie i vårt lille land

Jeg stod på jobb i går og butikksjefen kommer plutselig og sier. Det har gått av en bombe i regjeringskvartalet. Jeg skjønte ikke omfanget der og da, men etter hvert som jeg høre flere og flere nyheter, det ble oppdatert på vg nett og ei skjelven dame kom inn på butikken rett fra kaoset i byen så skjønte jeg at dette er alvorlig. Men ikke før jeg hørte om skuddene på Utøya forstod jeg hvor massivt omfanget av dette var. Var bomba i Oslo en avledningsmanøver for å kunne ta seg enkelt til Utøya og vandre fritt der? 

Hva i huleste tenkte denne mannen? Hva får en person til å gjøre noe sånt. Er han fullstendig blottet for en menneskelig sjel? Måtte han råtne innvendig og bli pint til han ber om nåde. Jeg eier ingen sympati eller medfølelse for han i det hele tatt. Ingen gjør sånt mot sine egne landsmenn, eller mot noen i det hele tatt. Mine tanker går de til stakkars ungdommene på Utøya, de omkomne, de sårede, vitnene, familie, venner, pårørende. Jeg kan ikke fatte hva de har gått igjennom og går igjennom nå. Vet bare at jeg sitter her og føler meg helt tom for ord og helt sjokka. Nyhetene surrer og går og jeg ser bildene, jeg ser intervjuene, jeg ser tallene på de over 90 omkomne men jeg fatter det ikke, jeg klarer ikke forestille meg det.

Ett bevis er a tman skal i allefall ikke selge skinnet før bjørnen er skutt. Her spekulerte folk i rasistiske teorier, og anklaget den ene gruppen og bevegelsen etter den andre. Tydeligvis kan et hvert sykt menneske gjøre noe slikt uavhengig av hudfarge, tro eller meninger. Ett forvirret og sykt menneskesinn har ingen annen betegnelse enn at mennesket er fullstendig sykt. 

Hvil i fred alle omkomne, alle tanker til pårørende og rammede i Oslo og på Utøya. Vi tenner ett lys for alle.