lille gogutten min

Selv om han nå ligger å herjer i senga og ikke vil sove helt enda så er han virkelig verdens herligste. 

Jeg klarer ikke helt å forestille meg at det er to år siden jeg nå ble lagt inn på sykehuset og fødselen var i gang. I morra er det to år siden Aron så dagens lys. Herlighet tida flyr. Burde vært forbudt at det gikk så fort. Vi koser oss virkelig nå. Han går halv plass i barnehage, jeg jobber 60 % og samboern jobber 100%. Ofte blir det alene kvelder der samboern er på jobb eller jeg jobber de dagene han har fri. Så noe romantisk jobbsituasjon er det i grunn ikke. Og med en gullunge som har sovet dårlig på nettene sier det seg selv at søvnbehovet og humøret ikke alltid har vært på topp. Men nå tror jeg alt snur og jeg merker at ting har blitt bedre. Den siste mnd har han sovet bedre. Og i dag fikk han operert inn dren i begge ørene. I tillegg til at det får bort guffa og trykket som tydelig har vært inni ørene hans så håper jeg også at han nå hører litt bedre og derfor klarer å snakke bedre. På den måten får uttrykt seg slik at vi også forstår og ingen blir frustrerte. Vel det er lov å håpe. Jeg har uansett verdens herligste gutt som har vært så tapper og flink i dag. Ikke klaging, ikke sutring og han har vært i strålende form etter vi kom hjem fra sykehuset. Herlighet den guttungen tåler jo alt av smerte og har høy terskel tror jeg. Her har det gått i hundre og han har vært så blid og fornøyd. 

Flinkisen min. 

I morra blir han to år. Jeg fatter det ikke. Hvor er den pittelille gutten min med alle de rare grimasene, smilene og bæsjebleier til oppetter ryggen. Joda han er her, bare i større forpakning. Helt fantastisk. han har humor, han er blid, han er snill, god og omtenksom, han er sta, har temprament og skjønner så mye, sier mange søte ord og finner på så mye rart at det ikke går en dag uten at vi ler og koser oss sammen. Livet med unger er slitsomt, men det er virkelig verdt det. Aron gir meg så mye at jeg aner ikke hvor jeg hadde vært eller hvordan livet hadde vært uten han. Ville aldri bytta ut mammatilværelsen med noe. Samme hvor sliten og lei jeg til tider har vært eller uttrykt. Det er lov å være lei og sliten i blant. men kjærlighet har vi uansett masse av. Og Aron gir meg masse kjærlighet også. 

Han smiler til meg, han ser på meg, han stryker hånda over kinnet mitt, han vil sitte i fanget, han vil bli løfta opp, han vet hvem jeg er selv om han sier pappa til meg for tiden, han ler og prater til meg. Jeg trenger ikke mer. Jeg har han og samboeren min.