lykke, sorg, glede, smerte og alle følelser på en liten uke

På fredag fikk jeg til min store overraskelse en positiv test. Jeg var gravid igjen. Med litt tvil og litt diskusjon og litt fram og tilbake så begynte vi å glede oss stort. Vel og merke ikke helt planlagt denne gangen heller. Men når det først hadde skjedd så var vi glade. Jeg følte meg mere lykkelig enn på lenge. Men jeg hadde hele tiden den store angsten for å miste og at noe var galt. Jeg hadde likevel ett lite håp. Tok en blodprøve hos legen men hcg nivået var litt lavt der også. men det var jo også veldig tidlig.

På en måte var jeg veldig klar for å få nr to nå. Jeg kjente jeg begynte å glede meg masse allerede. Gledet meg til at Aron skulle få en søster eller bror og gledet meg til at vi skulle bli 4. Men likevel var uroligheten der og jeg klarte ikke slappe av. Og da testene ikke ble sterkere visste jeg vel inni meg at dette gikk den gale veien. Og i dag begynte jeg å blø. 

Jeg gråt i går, jeg gråter i dag. Jeg har syns synd på meg selv, vært sint, fortvila, lei meg, ja alle slags følelser tror jeg. 

En ting er jeg uansett glad for, at det skjedde så tidlig når det likevel skulle gå så galt.

Det er rart at man kan ha en så sterk magefølelse helt fra begynnelsen av. Akkurat som om kroppen vet at det er noe galt med en gang. Jeg kan ikke huske jeg var så redd eller urolig da jeg gikk meg Aron. Nå var jeg livredd for at det skulle gå galt fra starten av. Jeg tenkte det sikkert var fordi jeg var mindre naiv nå. Jeg vet jo at mange mister så tidlig. Er det ikke 1 av 3 svangerskap som ikke går?

Likevel tenker man den der, hvorfor meg, hvorfor har jeg fortjent det? hva har jeg gjort galt, hvorfor gikkd et ikke. Vel svaret er enkelt. Det bare er sånn. Noen ganger fungerer det ikke. Det har ikke noe med hva en gjør eller ikke gjør, hva man tenker eller ikke tenker eller hvor mye man ønsker. Det er bare sånn livets gang er. Urettferdig eller ikke, man kan ikke gjøre noe med det uansett. Man kan ikke styre det på noen som helst måte. Frustrerende? JA. Men er det bare sånn? JA.

Uansett om det ikke gikk denne gangen eller hvor lei meg jeg er så er det ikke verdens undergang heller. Jeg har en fantastisk gutt som betyr hele livet for meg. Og en helt utrolig flott og fantastisk kjæreste som har vært den mest omsorgsfulle og beste støttespilleren oppi alt dette. Og det er jeg så takknemlig for at jeg har. Jeg gråter til og med fordi jeg føler meg så heldig som har disse to guttene. De beste guttene i verden. 

Så får heller drømmen og ønsket om å bli en til ligge der og kanskje en dag skjer det. Kanskje ikke. Time will show. Det beste er uansett at denne hendelsen fikk i allefall min kjære og meg nærmere hverandre. Det er akkurat som en test. En test vi bestod med glans. Det betyr mye mer for meg akkurat nå. At vi mistet den lille spiren kunne vi ikke kontrollere uansett.