ting tar tid.

Det er ikke bare å gjemme følelsene, tenke forover eller bare glemme. De siste to dagene har jeg svingt mellom å gråte, le, være sint, lei meg, komplett fjern, vært lykkelig over å ha verdens beste gutter, være irritert, mistet matlyst og ellers syns synd på meg selv, syns livet er urettferdig til å skjønne at det bare er sånn samme hvor lite jeg vil innse det. Litt egoistisk og litt selvmedlidenhet... Vel så langt so far from good. Jeg syns fortsatt det er tungt, syns fortsatt det er trist og jeg klarer ikke snakke om det uten å begynne å gråte eller ha gråten i halsen. Jeg vil være alene, samtidig som jeg ikke vil være alene for da tenker jeg så mye. Jeg tenker at nå går det bedre jeg kommer jo over dette, jeg må jo bare se framover for å i det neste øyeblikk finne meg selv totalt falleferdig og sammenkrøpet i krampegråt på senga. Vel det er en reaksjon, det er min reaksjon og jeg må bare bruke tiden til hjelp. Jeg har aldri opplevd dette før. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagerer eller hvor lang tid jeg bruker på å bearbeide dette. Men jeg regner med det tar litt tid. Når det er sagt så føles ting litt lettere i dag. Jeg får se på det som en erfaring. En erfaring rikere i livets brutale avgjørelser. 

Jeg har spist litt bedre i dag, takket være min kjære som maser litt på meg der. Og godt er det. Er glad for at han er her og støtter meg og trøster meg og bare er her og lytter. Selv om jeg ikke er den letteste å ha med å gjøre akkurat nå. For her er det fortsatt hormoner i sving og de svinger fortere enn jeg rekker å tenke.

Men sånn er det, det får bare være sånn. Ting tar tid og jeg tar en time av gangen, en dag av gangen så blir det nok bedre. Uansett så er det ikke verdens undergang uansett hvor trist det er. Det er fortsatt bare sånn det er. That's life.. 

"That's life, that's what all the people say.
You're riding high in April,
Shot down in May
But I know I'm gonna change that tune,
When I'm back on top, back on top in June."

-Frank Sinatra- thats life-