
Da har det skjedd igjen. Mister for andre gang i år. 9-10 uker på vei også er det bare ikke liv. Fikk etter mye om og men krangla meg til en ul og der viser det det jeg har fryktet skulle skje igjen. At det ikke er liv laga likevel. Jeg som var så glad for at det denne gangen gikk bra så lenge. Men denne gangen har ikke kroppen ordnet opp selv heller så jeg må få medisinsk behandlig. Slipper heldigvis utskrapning inntil videre. Legen og sykepleieren er veldig hyggelige og gjør alt for å hjelpe oss og forklare osv. Legen mener neste gang vil det gå bra og sykepleiern trøster og sier dette ordner seg og forsøker å forklare om de Pillene.
Cytotec er pillene som skal gjøre at alt skal gå over. Det som jeg i 9 uker har trodd var begynnelsen på en ny tilværelse og ett nytt familiemedlem. Men slik skulle det ikke gå denne gangen. Jeg følte meg så nære den magiske grensa, for da vi skulle fortelle det til familie og venner. Så nære den grensa der alt skulle gå bra. Men det var vel ikke meningen denne gangen. Tviler på jeg orker denne prosessen en gang til nå på en stund.
Kanskje er det meningen jeg skal jobbe i stedet. Håper virkelig det ordner seg i stedet nå da.
Jeg kan visst få vondt, veldig vondt og derfor skal jeg ta de 4 Cytotec pillene sammen med to pinex forte. Jeg kan ta de med en gang når jeg kommer hjem eller dagen etterpå. Jeg velger å begynne kuren med en gang jeg kommer hjem. Jeg tar pillene, merker ikke stort, tar de to smertestillende, merker ikke noe mer da heller. Tar så to nye smertestillende en time senere.
Nå begynner det å skje ting. Det knyter seg i brystet og stikker og gjør sinnsykt vondt. Akkurat som noen fester ett bånd med kniver og presser sammen rundt mellomgulvet og brystkasssa mi. Slik fortsetter det i rielignende tak. 3 timer holder det på. Jeg tror jeg skal dø, det gjør så vondt som jeg aldri har kjent før. Det å føde en unge er ingenting i forhold. De smertene her var verre enn rier.
Jeg fastner i en gråtende forsterstilling mens jeg forsøker å puste innimellom gråt og hyling og smertetak. Samboeren min fortviler og blir kjemperedd. Skal det virkelig gjøre så vondt? Til slutt får vi svigermor til å komme ned med noe mer pinex forte. Tar to til av de og det begynner å bli litt letter og lettere smerter. Etter 3 timer tar kvalmen over i stedet og jeg spyr og spyr. Klarer ikke holde på noen ting. Tar derfor de to afipram stikkpillene som da visstnok skal være kvalmestillende. Fungerer ikke. Jeg spyr som en gris. Jeg fortviler, jeg gråter jeg syns skikkelig synd på meg selv. Hvorfor er vi så uheldige? Det hadde passet så bra, hva er galt med kroppen min, Tankene raser og jeg får ikke sovet så mye. Tanker og spying, tanker og spying, skjelvetokter, blødning og til slutt står jeg opp. Legger meg på sofaen siden jeg holder kjæresten våken. Så våkner gutten og 3 timer søvn var det man skulle få.. Men det er godt å sitte å kose med gutta nå, godt å ha de. Og jeg er heldig som har de beste guttene i verden.
kvalmen vil ikke gi slippet og jeg skjønner at denne helga kan bli lang og vanskelig med en samboer som skal jobbe og en vilter ettåring. Mamma stepper derfor inn, snill som hun er og tar med seg Aron hjem og har han i helga. Så kan jeg komme til hekten igjen.
Nå er formen bedre heldigvis etter litt reisesyketabletter som funka på kvalmen og mye hvile, søvn og ro. Men denne prossessen var utrolig hard og brutal. Jeg unner ikke noen disse enorme jævlige smertene jeg måtte igjennom. Tenk at noe så lite og så skjørt kan lage så mye oppstyr, både at jeg har blitt glad i den lille spiren og at det skal gjøre så vondt å gi slipp på den både psykisk og fysisk. Men nå må jeg bare se framover, ta vare på det jeg har og få ut følelsene, reaksjonen og sorgen. Så håper jeg at alle gode ting faktisk er tre.